Lever best sakte

Bok- og podkast-aktuelle Kathrine Vigdel registrerer at mange lever hverdager som er travlere enn de selv er komfortable med. Hun hører ofte folk si nettopp det, at hverdagen er travel, og sånn er det bare. Men Kathrine mener vi kan endre mye mer enn vi tror.

– Det virker som om mange tror de er prisgitt omstendighetene, men min oppdagelse er at det er mulig å ta grep for å få et bærekraftig liv. Hverdagen er fin, når den er i balanse, sier hun.

Det tok en stund før Kathrine fant pauseknappen selv. For sju år siden var hun utbrent og sykmeldt i ett år. Hun visste at hun ikke ville tilbake til det gamle livet; hun ville stake ut en helt ny kurs. Sju år senere har hun skrevet den boka hun skulle ønske noen ga henne da hun var lei av å være sliten.

Boka heter «Pause – en guide til å leve saktere» og er skrevet med stipend fra NFFO, et nåløye svært få forfattere kommer gjennom. I foreldrepermisjon fra jobben som redaktør for forlagene Luther og Lunde, har Kathrine skrevet innimellom byssing og amming, med kaffekoppen sjeldent mer enn en slurk unna. Straks hun er ferdig med å tegne illustrasjonene til forsiden, skal hun trykke «send». Boka blir å finne i butikkhyllene i april.

Slow-bevegelsen

I disse dager er Kathrine aktuell med ny podkast. Første episode av «Pusterom for mamma» ligger ute. På instagramkontoen @scandinavianslow viser Kathrine noen glimt fra sitt langsomme liv. På bloggen Skapt, som Kathrine driver sammen med mannen, Hans Eskil Vigdel, forteller hun mer om filosofien. Sakte liv, eller «slow living», er en forgreining av den såkalte Slow-bevegelsen, som oppsto i Italia på 80-tallet som en protest mot fastfood-kulturen. Enkle råvarer og sakte koking har siden utviklet seg til en filosofi for hele livet. Et temposkifte der stress ikke lenger er normalen, en hverdag der en frivillig gir avkall på noe for å leve med mer, det er dette Kathrine ønsker seg.

– Hvor går egentlig grensen mellom sakte og lat?

– Jeg mener ikke at vi bare skal ligge på sofaen. Problemet vårt er ikke at vi har lett for å bli late, men at vi lever altfor hektisk. Hvis en alltid er hverdagssliten, kan det være en indikator på at en ikke lever det livet som passer en, sier hun.

Noe må vike

Det hersker en ro over omgivelsene. I stua hennes er tingene det de utgir seg for. Riper og hakk får være i fred på vegger og gulv av heltre. Grønne planter lever som de finner det for godt. Noen bøker og gulpeflekker har havnet på avveie.

– Vil en leve saktere, kan en ikke få i pose og sekk. Det tror jeg ikke er mulig. Noe må ut. Å leve saktere innebærer en del harde valg. En må la seg frivillig begrense for å ha mer overskudd. En må våge å skuffe andre. En må våge å tape ansikt.

– Har du selv kjent på å tape ansikt?

– Ja, veldig. I mange år, spesielt i menighetssammenheng, var jeg den som stilte opp. Hvilke behov fantes og hvordan kunne jeg møte dem? Det ble min drivkraft. «Kathrine, henne spør vi. Hun sier ja, hun er til å stole på.» Jeg ble den personen, sier Kathrine.

Nødvendig ego

– Jeg begynte å redefinere livet mitt. Jeg ønsket å leve saktere. Dette innebar noen konkrete valg. Jeg måtte si nei. Ikke bare sånn; «nå trenger jeg en pause fordi jeg er sykmeldt». Jeg sa «takk, men nei, takk» for godt. Siden har jeg valgt å si nei når det kjennes rett, selv om det er plass i kalenderen til å si ja, forklarer hun.

– Kan ikke filosofien bli et skalkeskjul for egoisme og selvsentrerthet?

– Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet: Blir jeg bare opptatt av meg selv på bekostning av andre? Men jeg vil heller si at jeg har blitt mindre egoistisk av å leve saktere. Mennesker kobler aldri med hverandre i stress og travelhet, men i tilstedeværelse og ro. Min erfaring er at når jeg lever sakte – når jeg lytter til meg selv og tar mine egne behov på alvor – blir jeg et bedre medmenneske, forklarer hun.

Rent praktisk har hun mer tid. Hun har mer overskudd. Hun mener hun har blitt mer empatisk overfor seg selv, og at hun med det blikket møter andre. Hvis noen ringer og forteller at de er helt på randen, stiller hun raskt opp, siden hun selv ikke er utslitt og stresset. Når det er sagt, mener Kathrine det finnes perioder der en gjør rett i å tenke mest på seg selv. Å ta grep for å endre ting for godt skjer ikke av seg selv:

– Det handler ikke om å bare ta en pause og være tilbake igjen. Noe på dybden må endres. Verdivalg må tas. Dette er veldig krevende arbeid. Når du gir slipp på definisjonene, og roer ned så mye og så lenge som det krever, vil det gagne menneskene rundt i det lange løp, sier hun.

Duracellkaniner

Da Kathrine var sykmeldt og gikk i terapi, stilte terapeuten henne et avgjørende spørsmål: «Når føler du deg mest levende?» Der og da gikk det opp for Kathrine at hun levde stikk i strid med hvem hun var innerst inne.

– Jeg innså at jeg føler meg aller mest levende de dagene som er rolige. Det passer ikke med den duracellkaninen jeg hadde kjent meg så stolt av å være, forklarer hun.

– Du skriver bok og starter podkast i barselpermisjon – er ikke det litt duracell-aktig?

– Det er det absolutt, men motivasjonen er annerledes nå. Akkurat nå er jeg inne i en periode som er altfor hektisk. Jeg liker det ikke. Men det går fordi jeg vet det er for en periode, og jeg har lagt en plan for restitusjon og tilstedeværelse både underveis og etterpå. Jeg hviler i en overbevisning om at dette er gudfeldigheter – jeg vet ikke om jeg vil bruke ordet «kall», men måten muligheter har åpnet seg på, gir meg fred for at dette tempoet akkurat nå gir mening.

I denne hektiske perioden har hun fått møte seg selv i døra noen ganger og virkelig fått testet sin egen teori om å leve saktere.

– Jeg tror nok jeg er disponert til å være en sånn duracellkanin, og trenger derfor jevnlig kursendring selv også. Å leve saktere er en kunst vi mestrer og feiler i og gjenopptar, livet ut. Men noe grunnleggende endres for godt når man virkelig tar tak i hvorfor man er sliten. Det er stor forskjell på å være sliten fordi man er inne i en travel prosjektperiode, og å være sliten fordi hverdagen generelt alltid er travel. Der jeg før hadde et høyt tempo fordi jeg ville gjøre andre til lags, er jeg nå opptatt av å gjøre det som gir meg glede, forklarer hun.

Botemiddel mot stress

Etter utbrentheten har Kathrine funnet et botemiddel mot stress. Hver dag tar hun et tilbakeblikk på dagen, der hun finner ting å takke Gud for.

– Jeg har gjort det i snart sju år nå, ikke for å være flink, men fordi det har blitt en del av meg. Takknemlighet har gjort meg godt. Det endrer perspektivet. Når jeg er sliten og jeg begynner å se mørkt på ting, for det kan jeg fortsatt gjøre, da sier jeg: «Kathrine, finn ti ting du er takknemlig for nå.» Jeg begynner kanskje vaklende, men så baller det på seg. Jeg stopper ikke med ti.

Hun forsøker også å se det hun allerede har med nytt blikk. Nøysomhet er derfor en annen verdi som hjelper henne til et saktere liv. Motsetningen er å drives av misnøye. Psykolog Sven Brinkmann kaller dette den hedonistiske tredemølla, der ting raskt mister sin nyhetsverdi. Det tar ikke lang tid før det som var nytt og etterlengtet, ikke er det lenger. Minnene fra drømmeferien blekner like fort som brunfargen. Den nye iPhonen slenges uforsiktig i veska etter en kort stund.

– Noe av utfordringen i vår vestlige, privilegerte sivilisasjon er at vi har så mange muligheter. Hva om vi, i stedet for å spørre hvilke muligheter vi har, heller tenker på hvordan vi kan forenkle? En måte å hoppe av tredemølla på, er å lære seg begrensningens kunst. Vi trenger ikke noe mer. Vi trenger ikke noe nytt. Det ligger mye sakte liv i å ta til takke med mindre enn vi kunne hatt. Når vi zoomer blikket inn på det vi allerede har, da skal det ikke så mye til for å kjenne seg tilfreds.

Gikk viralt

I fjor sommer skrev Kathrine en kronikk i VG om hjemmeferie. Hun hadde tatt seg selv i å unnskylde seg da hun fortalte andre at de bare skulle være hjemme i ferien. Kronikken tok av. Tre ganger på ei uke ble hun intervjuet i radioen. Kommentarfeltet på VGs facebookside begynte å leve sitt eget liv. Folk delte sine beste barndomsminner. En fikk lyst til å ta med barna ut i skogen, en annen ville fiske fra brygga.

– Det var så fint å se hvordan innlegget levde videre. Det er slik jeg håper det vil bli med boka, men også med podkasten.

Kathrine har nemlig ikke bare skrevet den boka hun ønsket at hun hadde da hun ble utbrent, hun har også startet den podkasten hun ønsket at hun kunne høre da hun selv ble mor.

– I permisjon har jeg overraskende nok kjent på ensomhet. Det er en spesiell type ensomhet som handler om at jeg er alene hjemme med mitt barn. Da har det gjort godt å lytte til «mamma-podkaster» på engelsk, men jeg har tenkt at det skulle ha vært en sånn podkast på norsk også.

Fordi det er gøy

Hun hadde knapt tenkt tanken, før hun fikk en aha-opplevelse. Hun gjør stemmen lys og andektig, nærmest englesangaktig: «Aaa.» Hun visste der og da at det var hun som skulle starte den podkasten.

Første episode av «Pusterom for mamma» havnet rett blant «top shows» i kategorien barn og familie, noe som tilsier at mange har lyttet til den. I annenhver episode vil Kathrine ha en gjest på besøk. En håndfull kvinner er så langt booket for ærlige samtaler om mammalivet, samtlige av dem er bidragsytere i en mammabok som lanseres på Lunde forlag til høsten.

– Sånn er jeg. De tingene jeg gjør nå springer ut fra hva jeg synes er gøy å gjøre. Jeg gjør det ikke for å bli likt eller få anerkjennelse. Dette er gøy, uavhengig av mottakelsen, sier Kathrine.