Lidenskapelige kristne
Vår største lidenskap som kristne bør være hvordan vi når det stadig mer sekulære Norge med evangeliet om Jesus.
Etter snart 36 år i Korsets Seier burde jeg ikke lenger være overrasket over med hvilken styrke og lidenskap, ja sogar rent sinne og frustrasjon, engasjerte kristne i Norge kaster seg inn i debatter om katolisisme, tv-predikanter som lover helbredelse for penger, lovsangsstil, lederskapsmodeller og så videre.
GLOBALT PERSPEKTIV: Da jeg glemte et barn på kjøpesenteret
Annonse
Når Facebook-sider koker og mailboksen renner over av indignasjon og sterke ord, skjønner vi at engasjementet rundt i det ganske land er på topp. Det meldes frimodig, tydelig, radikalt, noen ganger ufint, og med sterkt personlig engasjement.
Engasjement er det motsatte av apati. Derfor er det positivt at det reageres. Vi tror at ytringer og ulike synspunkter skjerper våre egne standpunkter og gjør oss tydelige og målrettede.
Når vi iakttar den rødglødende debatten om interne kirkelige anliggender, vokser det samtidig fram en intens lengsel etter å se kristenfolket i Norge kanalisere den samme intensiteten og lidenskapen som preger disse debattene, mot dem som ennå ikke har blitt nådd med evangeliet i vårt land.
Burde vi ikke rett og slett bruke all denne energien og kreftene på å vende blikket utover mot de vi til tross for våre teologiske læresetninger og kontroversielle predikanter, ikke makter å kommunisere med om Jesus?
Burde ikke det uroe oss mer at vi fremdeles når bare en marginal gruppe allerede søkende nordmenn?
Burde vi ikke fylle avisspalter og sosiale medier med innlegg om hvordan vi kan nå ut til helt nye grupper av folket med budskapet om frelse og evig liv som sjelden er i berøring med levende Jesus-fokuserte kristne?
Burde ikke adrenalinet vårt pumpe av utålmodighet etter å finne nøkler som kommuniserer evangeliet til et sekulært Norge?
Burde vi ikke bruke tiden og kreftene på å gå ut?
Annonse
Debatter om teologi og åndelige overtramp er viktige for å bevare sunnhet og helse, men skal vi være helt ærlige kan de også lett bli ren «kristen underholdning», der vi kaster oss over den siste meningsutvekslingen når vi møtes til kaffeselskapet eller lunsj på hjørnet. Hvilke gode frukter gir slike samtaler?
Hvilke nye mennesker nås med evangeliet mens de kristne er opptatt med å diskutere den siste rødglødende kristen-debatten?
I Lukas kapittel 5, vers 27, står det: Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Jesus tok seg en tur utenfor synagogen, ut der folket var. Da fikk han se. Hvor retter vi blikket? Hva ser vi? Hvem ser vi? Er våre hjerter fulle av lidenskap og utålmodig frustrasjon etter å se nye mennesker finne Kristus?
Ser vi desperat etter måter å leve våre liv på som drar mennesker til Jesus og måter å få tak i nye folkegrupper på for å gi dem evangeliet?
