Livet bak kulissene til 20 tsarer gjennom 300 år

Ved publisering på både nett og papir falt deler av kommentaren bort. Mandag ble artikkelen oppdatert der resten av teksten ble lagt til.

Jeg har alltid vært nysgjerrig på Russland. I hvert fall åpenbartes dette multinasjonale imperium i mitt barnesinn som noe mystisk. Jeg gikk til biblioteket på 1950-tallet og fant bilder som viste ville hunder, stakittgjerder, melkespann, skaut og tannløse kvinner, bildemontasje av russiske biler som Moskvitsj og Volga, men også av storslåtte bygninger og kirker.

Jeg leste også historien om president Nikita Khrusjtsjov som brølte og slo med skoen i bordet under et FN-møte i 1960.

Like før jul lå bokverket «Dynastiet Romanov» og lyste i bokhandlene, en mursten på 830 sider. Imidlertid – hva kunne vaskeseddelen lokke med? Livet bak kulissene til 20 tsarer gjennom 300 år. Wow!

Kinaputter og fenghetter

Dette stoffet er eksplosivt. Forfatteren, Simon Montefiore, strør om seg med kinaputter og fenghetter, og det smeller i de fleste kapitlene. Unge, umodne menn som tsarer og moralsk uvederheftige keiserinner føyer seg inn i rekken av ledere med masse galimatias.

Rikets historie er langt mer menneskefiendtlig og bloddryppende enn jeg i min villeste fantasi kunne forestille meg.

Historisk interesserte personer – og da i særlig grad når interessefeltet er den hemmelighetsfulle, myteomspunne russiske historien – vil ha stort utbytte av å gi seg i kast med dette enorme opus. Innledningskapitlet er som en ouverture til selve operaen, som foregår i mange akter. Vi følger tsaren og hans familie i soverommets eskapader, kjøkkenet, og i gemakkene med kunst og farger.

Allerede Ivan den grusomme var hensynsløs og demonisk i sin ondskap, da han 16 år gammel, i 1547, «var den første storfyrsten som ble kronet til tsar».

Makabert og overdådig

Den historisk dyptpløyende litteraten, Montefiore, tar deg med fra epoke til epoke i dette makabre, men sagnomsuste eventyret som ender med total utslettelse av Romanov-dynastiet i 1918.

Tro ikke at Peter den store var noe bedre. Tyrannen kunne knuse folk med slegge, piske med knutt (pisk av lærreimerr, red.anm.), brenne med rødglødende jern og det som var verre!

Likevel, her er påfallende «mye religion – Gud, Kristus og bønner», som glitrer som sølv i de mørke omgivelser!

Du kan lese om keiserinne Elisabeth, som fikk alt hun forlangte, derav Vinterpalasset med sin 300 meter lange fasade prydet med hundre kilo gull og 1.050 rom. Hun etterlot seg en garderobe med 15.000 kjoler, flere tusen par sko og to kister med silkestrømper – i sin overdådige hedonisme!

Gudfryktig skjørtejeger

Forfatteren vier den gåtefulle og uhemmet selvopptatte Grigorij Rasputin, betydelig oppmerksomhet – denne merkelige, illeluktende bonden fra Sibir som etter hvert stiger fram med nærmest magisk tiltrekningskraft. Litt av en skjørtejeger var han, men eksponerte seg som gudfryktig og ved forbønn for mennesker. Med tiden blir han som en femtekolonnist og får et tragisk endelikt.

Narsissistiske conquistadorer er som dyret i Åpenbaringsboken, som stiger «opp av havet» – opp av menneskehavet med umettelig behov for maktovertakelse og kontrollerende atferd.

Sneversynt romanov

Når bolsjevikenes «ti hoder og sju horn» flyter opp til overflaten og vasser i land på det enorme russiske kontinentet, faller dette i tid sammen med den historisk svakeste, minst dyktige og mest sneversynte romanoven – nemlig Nikolaj II. Han klamret seg til makten i æraen 1894 til 1917.

Imidlertid syntes hans fall å være forårsaket blant annet av hans dårlige evner «til å vurdere andre mennesker», samt at han var «lite villig til å delegere». Og når han selv ikke klarte å fylle rollen som autokrat, «brukte han sin makt til å sørge for at ingen andre gjorde det heller».

Kriteriet på svake ledere er jo som kjent at de forsøker skyve de dyktige utenfor dansegulvet og skal gjøre alt selv.

Tihodet beist

Herren advarte Moses som var influert av samme egoistiske tanker: «Du makter ikke å gjøre det alene.»

Men da dette tihodede beistet – bolsjevikene – i 1917 materialiserte seg i personen Lenin, som sørget for å utrydde 18 gjenlevende romanover, kan man muligens trekke religiøse tråder tilbake til Johannes. Om han ikke sier det i Åpenbaringsboken, nevner han det i et av sine brev: «Og likesom dere har hørt at Antikrist kommer, så er det alt nå stått fram mange antikrister.»

I et aristokratiskinspirert språk, med utpreget sans for utskjæringer og finesser, oversatt til et vakkert og nærmest fullkomment norsk, flyter fortellingen fram, også i det overdådige. Katarina var i 1745 iført en brudekjole med sølvbrokade og en kaskade av juveler toppet med en diamanttiara. Den keiserlige vogn ble deretter trukket av åtte hester, før 120 vogner rullet langsomt fram til Kazankatedralen.

Ingen søndagsskole

Før du kaster deg ut i dette stormfulle farvannet, ta overlevelsesdrakten på! Jeg forbereder deg – dette utrolig sterke narrativet er ingen søndagsskole, men åpenbarer en ondskap jeg ikke trodde fantes på jorden, men menneskets adamittiske, gjennomhullede natur slutter aldri å overraske!

Her er grusomme konspiratører og mye despotisme. Gjør ikke dette historiske verket til din sene kveldslektyre. Les heller Bibelen før du går til ro, og dine tanker blir fylt med fred.

I de årene jeg har inspirert Korsets Seiers lesere til å oppdage perler i litteraturens fremste utstillingsrom, har jeg stort sett holdt meg innaskjærs og løftet fram forfattere som seiler under norsk flagg. Men overveldet av inntrykk kunne jeg denne gangen ikke unngå å ta leserne med bak kulissene og inn i dette mammutverket.

Kursen settes derfor mot Østersjøen og Petersburg, der iskald, revolusjonære vinder bøyer, knekker grenene og feller dette 300 år gamle familietreet.