Livsglade Jan Dørum (67) mistet lysten til å leve

«For ett år siden trodde jeg at jeg aldri skulle få oppleve flere sykkelturer sammen med Bente, kona mi. Men i går syklet vi 44 kilometer sammen. Tårene rant av takknemlighet».

Slik uttrykte Maritastiftelsens evangelist og mentor, Jan Leon Dørum seg på sin facebookside nylig. Han takker Gud for livet, barna sine og kjærligheten til kona.

I møte med Korsets Seier på Maritas kontorer i Oslo, forteller han nå om at han har vært igjennom en tid med totalt mørke.

Maritastiftelsen ble startet av Leiv Holstad i 1984 og er en ideell, tverrkirkelig og diakonal stiftelse som jobber for å motarbeide utenforskap. Stiftelsen bistår personer med rusproblemer, mennesker som vil ut av livskontrollerende forhold, og støtter mennesker med ulike psykiske, sosiale og fysiske utfordringer.

Dørum har vært en del av Maritastiftelsens arbeid siden før den offisielle starten i 1984.

Gjennom årene har han møtt tusenvis av norske skoleelever for å advare mot rus og fortelle sin egen historie fra sprøytenarkoman og kriminell, til en ny tilværelse.

De siste årene har han bodd med kona Bente i Danmark, og pendler mellom hjemmet og Marita-kontoret i Oslo.

Innhentet av fortiden

Den travle og livsglade evangelisten besøkte i bygda Uvdal ved foten av Hardangervidda, for å tale i en menighet for to år siden, da han plutselig ble kortpustet og dårlig under en joggetur i fjellet.

– Jeg hadde noen timer fri og ville tilbringe dem i den vakre fjellheimen, forklarer han.

Dørum hadde løpt København-maraton, var godt trent og i god fysisk form, men denne gangen måte han gi seg etter bare 40 meter.

Uvdal-besøket endte på sykehuset der det ble konstatert at han hadde fått en aggressiv lungebetennelse.

Etter videre undersøkelser viste det seg at mannen som hadde vært frisk og sprek i årevis, led av hepatitt C og skrumplever.

– Det kom som et sjokk. Jeg ble rett og slett innhentet av fortiden som mangeårig rusmisbruker, forteller han.

– Jeg hadde nok blitt smittet uten å vite om det. På den tiden jeg gikk på stoff tenkte vi ikke hygiene. Sprøytene vi brukte gikk på rundgang, forklarer Dørum.

Dørum fikk en kur for hepatitten. Den virket og etter tre måneder var han frisk. Men leveren hadde fått livsvarig skade,

– Jeg følte meg ikke i form og måtte tilbringe mye tid på sykehus. Jeg, som er en glad gutt og aldri har bekymret meg ett sekund for noe, havnet plutselig inn i en dyp og alvorlig depresjon, sier Dørum.

– Det var beksvart

Evangelisten tenkte umiddelbart på sin kollega og beste venn, Leiv Holstad, som nylig hadde dødd, også han av skader etter et hardt liv på stoff. Leiv hadde mange ganger bedt kameraten om å sjekke helsa, men det ble aldri noe av.

– Jeg ble fortvilet. Skulle det gå samme veien med meg som med Leiv? Var det slik det skulle ende? undret han seg.

– Jeg mistet troen på at jeg ville bli frisk igjen og la meg ned for å dø. Bokstavelig talt.

Den tidligere så livsglade evangelisten mistet troen, håpet og gleden. Han sluttet å spise og lå bare i senga, Han snakket ikke. Til slutt endte han på pleiehjem.

Han satt i rullestol eller slepte seg fram ved hjelp av en rullator. Kroppen hadde ingen krefter igjen.

Nektet å spise

– Jeg nektet å spise. Når jeg fikk mat på sykehjemmet, satte jeg tallerkenen på rullatoren og stavret bort til badet og kastet alt i do, slik at de skulle tro at jeg hadde spist, forteller han.

– Jeg ville ikke leve.

Til slutt ble situasjonen så alvorlig at barna hans kom ned til Danmark. De var sterkt bekymret.

Dørum selv var sikker på at han skulle dø og at det var siste gangen han så barna sine.

– Jeg har aldri opplevd før at troen på framtiden og et liv videre var så totalt borte.

– Troen min lå brakk. Jeg orket verken å be eller å lese Bibelen, forteller Dørum.

Men kona Bente mistet aldri troen på at mannen skulle få livsgnisten tilbake. Rundt om i verden var det mange mennesker som ba for ham.

Psykiateren som ba

«Du må snakke med en psykiater,» sa Bente.

– Jeg ga tydelig beskjed om at jeg ikke ville ha noen psykiater innenfor husets vegger. Men heldigvis hørte hun ikke på meg, sier Dørum, og ler høyt.

Bente hadde gjort en avtale med en anerkjent psykiater, Poul Henning Krog, som også er forfatter og pinsepastor. Dørum kjente ham umiddelbart igjen da han kom inn døra.

– Jeg husker ikke så mye av det han sa, men mot slutten sa han. «Jan, du er inne i en svært dyp depresjon, men jeg tror du kan komme ut av det igjen.» Jeg tenkte umiddelbart at det var jeg ikke interessert i.

Jeg hadde gitt opp håpet om å leve.

Psykiateren ba en enkel bønn for Dørum: «Jesus, reis opp Jan igjen og la ham få livet tilbake», og så gikk han.

Jan var utslitt og gikk og la seg. Han sov som en stein helt til morgenen.

Morgenen etter

– Da jeg våknet var alt borte. Hele depresjonen var forsvunnet. Jeg struttet av energi og livslyst og feide dyna til side. Jeg som knapt kunne gå, ville ut i hagen og stelle med blomstene. Bente fikk sjokk, løp etter og var sikker på at jeg ville stupe ned trappa.

Fra den dagen opplevde han at alt det mørke var borte. Jan Dørum mener det var intet annet enn et stort mirakel.

– Det var som om noen slo på lyset i livet mitt. Det var helt uforklarlig, sier Dørum.

Sakte, men sikkert begynte han å trene opp muskulaturen, og i dag er han i god fysisk form igjen.

Med et stort smil om munnen forteller Dørum om besøket på sykehuset som hadde behandlet leveren hos, og som han fortsatt går til for kontroll.

– Jeg pleide å komme i rullestol, men denne gangen kom jeg nærmest joggende bortover gangen.

«Hva er det jeg ser?» utbrøt legen som så pasienten sin komme joggende bortover gangen,

Hun ropte på de andre kollegaene: «Kom og se!» «Du er vårt mirakel. Det er når vi ser sånne som deg at vi får lyst til å stå opp om morgenen og gå på jobb», sa hun.

Tilbake for fullt

Takket være forbønn, familier, kollegaer og kona Bente er Dørum nå tilbake for fullt i tjeneste.

– Jesus er fenomenal! Jeg er så takknemlig. Når jeg tenker på alle de som ikke lever lenger, og som bukket under for ettervirkninger av livet som rusmisbrukere, tar jeg det ikke som noen selvfølge at jeg får leve, sier Dørum

Han beskriver den siste tiden som at han og Bente har kommet inn i en ny dimensjon både personlig og åndelig.

– Vi har begge fått et møte med Gud. Det har løftet oss opp og gitt oss fornyet tro på bønn og på hvor viktig det er å ha folk rundt seg som viser omsorg og som ber. Gud har gjennom alt dette vist at han alltid vender sitt øre til våre bønner.

Opplevelsen av å ha fått livet tilbake har gitt ham en ny giv og begeistring i tjenesten. I tillegg til å være evangelist har han som nestor i staben i Maritastiftelsen et ansvar for å følge opp og løfte fram de unge og ferske medarbeiderne.

– Jeg elsker å heie folk fram. Vi må se lenger enn det vi ser med det blotte øyet i møte med mennesker. Det er det vi gjør i Marita. Vi må se forbi fortid og skavanker og se potensialet som Gud har lagt ned i dem.

Politimannens ord

Dørum husker at da han var narkoman og kriminell var det en politimann som alltid var etter ham.

En dag stoppet han den unge gutten og sa: «Dette skal ikke du holde på med, gutt. Livet har helt andre muligheter enn det du kaster det bort på nå».

– Det gjorde inntrykk på meg at han så noe i meg som jeg ikke engang selv fikk øye på. Jeg trengte å høre det. Det hjalp meg på beina at noen så lengre enn jeg kunne se. Det skapte tro på forvandling.

I dag er Dørum selv den som forsøker å hjelpe unge til å se sitt potensial.

Møtet med Jesus

Det var i 1982, da Dørums liv i rus og kriminalitet hadde nådd bunnen, at en stor forandring skulle finne sted i livet hans.

Han hadde 31 mislykkede rehabiliteringsinnleggelser bak seg. Flere fengselsopphold, en oppvekst uten foreldre og to brødre som begge døde. Jan skulle bli 12 år gammel før han visste hvem faren hans var, forteller han. Moren døde da han var ett år gammel. Oppveksten tilbrakte han hos en tante og familien hennes.

– Jeg fant broren min død på badegulvet. Sprøyta sto fortsatt i armen. Det var tragisk. Den andre broren min ble henrettet av narkomiljøet fordi han skyldte penger. Det var brutalt.

Idrettstalentet til unge Jan ble ødelagt av et stadig villere liv med rus og kriminalitet. Allerede som 13-åring røykte han hasj.

«Du er helt ubrukelig».

En kjent psykiater hadde nettopp fortalt ham at det var ikke et eneste menneske som kunne hjelpe ham mer. «Du er helt ubrukelig. Du har fått så mange sjanser, og ingenting hjelper», sa han, ifølge Jan selv.

Knust klatret Dørum opp på Slottsfjellet i Tønsberg og gråt over sin egen elendighet.

– Er et virkelig ingen som vil ha meg lenger? gråt Dørum.

– Da så jeg en skikkelse foran meg, og jeg visste at det var Jesus. Jeg var helt lamslått.

Der og da kjente og visste Jan Dørum at han ble født på nytt. Han kjente fysisk at alt det gamle ble skrellet av og han var en ny skapning.

– Da jeg reiste meg og gikk ned fra Slottsfjellet tenkte jeg at her hadde jeg aldri gått før. Alt var nytt for meg. Men jeg var jo lommekjent der. Jeg kunne gått ned fra Slottsfjellet i blinde, sier Dørum.

– Jeg var helt forvandlet og så på alt med nye øyne.

Frelst og kalt

Omvendelsen var et mirakel av nåde og tilgivelse for Dørum. Han hadde ingen tanker for alt han måtte slutte med fra det gamle livet.

– Alt var borte. Jeg hadde ikke lyst til noe av det lenger. Jeg kjente bare at nå var det over. Et nytt liv hadde begynt.

Endelig fikk Dørums 90 år gamle bestemor bønnesvar. Hun hadde aldri anklaget ham, bare minnet ham om at hun ba for ham.

Da han nå ringte for å fortelle hva som hadde skjedd, fortalte hun at hun visste det allerede. Hun opplevde at Gud hadde talt til henne om det.

– Hun visste til og med at det hadde skjedd på Slottsfjellet, sier Dørum.

– Da skjønte jeg at det var Gud. Jeg forsto ikke hvem han var eller hva han holdt på med, men jeg forsto at dette var en ny start for meg. Gud kalte meg ut fra ilden og utrustet meg til tjeneste.

I ett år bodde han på misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrags Grimerud gård under omsorg fra leder Alv Magnus. Der vokste han i kristenlivet og kallet modnet.

Tilsto for politiet

Samtidig kjente Dørum på at han måtte gjøre opp for seg for gamle synder. En dag dro han til Tønsberg politikammer og tilsto alle ugjerninger som han hittil ikke hadde sonet for. På Grimerud lå samtidig alle på kne og ba for ham.

Politimannen gjorde Dørum oppmerksom på at det han nå tilsto kunne bety flere års fengsel.

– Men det brydde jeg meg ikke om, sier Dørum.

– Det viktigste var å få gjort opp alt det gamle.

Dagen etter ringte politimannen, forteller han. Det viste seg at han hadde våknet, stått opp midt på natten, reist inn på kontoret og makulert hele saksmappen.

– Jeg har aldri opplevd en sterkere forkynnelse av Guds nåde og tilgivelse enn fra denne ufrelste politimannen, sier Jan Dørum beveget.

– Jeg var fri!

Gift i Danmark

Etter 19 års ekteskap ble Dørum skilt fra sin første kone og hadde tenkt å leve alene resten av livet. Men etter ni år som singel kjente han på savnet etter noen å dele livet med.

På den kristne datingsiden «Syvende himmel», var Bente den første han så. Tre måneder senere var de to forlovet, og et halvt år senere gift.

– Det var full klaff. En eneste opptur hele veien, sier Dørum.

Han er takknemlig for at han har en god relasjon til sin ekskone og barna. Sist jul feiret de alle jul sammen som en storfamilie, forteller han.

Evangelisten Dørum pendler nå mellom Fyn i Danmark og Norge. Det synes han er helt greit.

– Timene i bilen er gull. Prekener blir til, jeg ber og hører forkynnelse, tenker og reflekterer. Tiden går som en røyk, smiler han.

Selv om han nå er pensjonist, har han ikke tenkt å legge inn årene. Særlig ikke etter at Gud reiste ham opp igjen fra det mørke.

Åndelig lengsel

– I Marita opplever vi at det er en åndelig lengsel hos folk. De vet ikke hva de søker, så derfor må vi være der med verdens beste budskap og lære oss hvordan vi skal formidle det på beste måte.

Dørum bekymrer seg over at så mange kristne bare omgir seg med andre kristne.

– De glemmer hvordan de skal kommunisere evangeliet til folk om ikke tror. Jeg har vært borte i ungdomspastorer som jeg aldri ville tatt med på en ungdomsskole. De aner ikke hvordan de skal snakke til ikke-kristne om troen, sier Dørum oppgitt.

– Det er budskapet om nåde og tilgivelse verden trenger å høre. De må få høre at deres fortid er tilgitt dersom de bekjenner sine synder.

Kaffekoppen er tom og praten er over.

– Jeg er full av glede og livsmot nå. Det er fortsatt mye ugjort i Guds rike. Nå er det bare å stå på for Jesus så lenge jeg kan, sier Jan Leon Dørum.