Spørsmål og svar
«Må jeg fortsette å besøke min mor?»
Spørsmål:
Min far har akkurat dødd, og min mor på snart 90 år har nylig flyttet på sykehjem. Alle mine søsken bor langt unna, så jeg kjenner at mye henger på meg.
Det er utfordrende, synes jeg. Veldig utfordrende! Vi har aldri hatt en god relasjon, og jeg kjenner på mange lag med følelser når jeg besøker henne. Nå som hun har blitt mildt dement, opplever jeg at all hennes bitterhet og bebreidelser får fri utfoldelse. Hun er sint og sår i en salig blanding.
På en måte er det vondt å se henne slik, men mest av alt er jeg sliten og lei. I tillegg føler jeg ikke at jeg fortjener all drittslengingen hun sender min vei. Det hadde vært deilig å slippe å se henne, eller i det minste ville det vært godt å kutte noe ned på kontakten. Men hun har jo bare meg. Samtidig ser jeg at hun mistrives, at hun er utrygg på både ansatte og andre beboere.
Hvilket ansvar har jeg som datter? Må jeg fortsette å besøke henne mange ganger hver uke? Jeg er så lei.
Datter på 62
Svar:
Du beskriver et følelseskaos som jeg tror det må ryddes opp i: Ansvarsbevissthet og pliktløp uansett følelser, sorg over manglende mor/datter-relasjon gjennom et helt liv, bebreidelser og utakknemlighet som rammer deg i fri flyt, samtidig som du trofast besøker henne, ikke bare hver uke, men mange ganger hver uke. Et sant kaos!
For å ta det siste først: Du må aldeles ikke fortsette å besøke henne mange ganger hver uke. Jeg vil råde deg til at du setter tydelige grenser og at du bestemmer f.eks. én dag i uka som skal være besøksdag. Punktum. Hun vil sikkert protestere og prøve å påføre deg skyldfølelse og dårlig samvittighet, men da må du tåle å stå i den situasjonen. Du må tåle at hun blir skuffet, uten å fire ved å innfri hennes krav og forventninger.
Sorg og omsorg
Så til dine ‘mange lag med følelser’ og uviljen som du kjenner på, at det hadde vært godt om du slapp å se henne.
Der er vi kanskje ved den egentlige og store sorgen i livet ditt: Sorgen over ei mor som du følte at du egentlig aldri hadde, ei som ikke klarte å være den moren du trengte. Det er en tung sorg med ‘mange lag’ i seg.
Som ei voksen, veloppdragen datter, skal du jo egentlig ha omsorg for ei gammel mor, tenker du gjerne, og så kan du lett kjenne på skammen over at du har helt andre følelser for mor enn det som omgivelsene forventer av deg.
Alene med følelser
Alt som er skambelagt, prøver vi å skjule så godt vi kan. Dermed blir du veldig alene med disse vanskelige følelsene dine, og det fører gjerne til en stor grad av ensomhet. Derfor vil jeg råde deg til at du finner deg en god samtalepartner som du kan snakke fortrolig og ærlig med, en som evner både å forstå deg og støtte deg i de ulike beslutningene du nå må ta.
Til og med Jesus måtte ta sjansen på at folk rundt ham iblant ble skuffet over ham når han ikke innfridde slik de forventet.
I sjelesorgrommet kan du ta ut alt det du har kjent på av savn og smerte gjennom livet, og få hjelp til å forsone deg med at ‘sånn ble det’. Det beste ville selvfølgelig vært om mor hadde fått hjelp til å løse opp i noen av sine egne floker, men i en alder av 90 år – og nå mildt dement – er det vel lite realistisk å tenke at det vil skje.
Ansvar for eget liv
Du kan uansett ikke ta ansvar for hva som skjer i din mors liv, men du må ta ansvar for ditt eget liv. Jeg antar at du som 62-åring også har en jobb som skal ivaretas, og kanskje har du en egen kjernefamilie som også skal ha sin del av deg. Ingen er tjent med at du blir utslitt. Det er bare du selv som kan sette rette og gode grenser, og det skal du gjøre med god samvittighet.
Kilde å øse av
Du sier ingenting om verken din egen eller din mors relasjon til Gud, men ettersom du nå tar kontakt med Korsets Seier, regner jeg med at i alle fall du har en tro og tillit til Gud. Dermed har du en kilde å øse av.
I tråd med klagesangene i Bibelen kan du – uten filter – øse ut for ham hvordan du opplever denne situasjonen, for så å erfare at han forstår deg.
Til og med Jesus måtte ta sjansen på at folk rundt ham iblant ble skuffet over ham når han ikke innfridde slik de forventet. Tenk bare på den skuffelsen alt folket må ha kjent på når de ser Jesus ta med seg Sakkeus og de to lukker døra bak seg i hjemmet til Sakkeus. Den dagen prioriterte Jesus annerledes enn han vanligvis gjorde, sikkert til stor skuffelse for alle de som sto utenfor og ikke fikk sine behov dekket.
Når jeg leser denne, og andre historier som forteller at heller ikke Jesus kunne tilfredsstille alle til enhver tid, kjenner jeg at jeg øser mot og frimodighet av denne kilden til å gjøre rette og kloke valg, uansett hva andre måtte tenke og mene.
Nå ønsker jeg det samme for deg i din situasjon.