«Må jeg studere og gå i kirken?»

Spørsmål:

Til høsten skal jeg begynne på andre året av mitt fem år lange studie. I fjor sjekket jeg ut den lokale menigheten, men fant meg liksom aldri til rette der. Jeg hadde ikke så mye til felles med noen av de andre kristne studentene der, annet enn at vi delte samme tro. Det ble til at jeg heller hang med andre ikke-kristne studievenner og dro bare på en gudstjeneste av og til. Jeg kjenner at jeg savner et kristent studiemiljø, samtidig som jeg ikke har veldig lyst til å engasjere meg i den menigheten bare for å «gå i en kirke». Er dette egoistisk av meg å tenke? Eller er det like greit å prioritere andre ting enn menighet når jeg studerer? Jeg holder fremdeles kontakten med mine kristne venner hjemmefra.

Student (21)

Svar:

Takk for ditt aktuelle spørsmål.

For mange unge kristne er overgangen til studietilværelsen tøff.

En undersøkelse gjort i England viser at hele 76 prosent av evangeliske studenter forlater kirken i løpet av studieårene.

I Norge gjennomførte Laget (kristen skoleungdom- og studentorganisasjon, red.anm.) en kartlegging med over 1000 respondenter. Der kom det tydelig fram at kristne studenter skjuler sin tro på studiestedet.

Det er nok flere årsaker til disse dystre trendene. Manglende innføring i trosforsvar og fravær av akademiske rollemodeller er nok noen av dem.

En annen viktig årsak er at mange studenter setter menighetslivet på pause underveis i studiene.

Er det noe pandemien har lært oss, så er det at ingen kan leve det kristne livet isolert. Vi trenger fellesskapet.

En podkast med den amerikanske pastoren Judah Smith kan ikke erstatte den fysiske gudstjenesten.

Jesus sier: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem». Gudstjenesten i den lokale kirken bør være et møtepunkt der troen blir styrket gjennom forkynnelsen, og der vi blir forfrisket av Den hellige ånds nærvær.

Som student er dette en unik mulighet til ukentlig å koble seg til en åndelig ladestasjon. Rekkeviddeangsten erstattes med et Jesus-liv som tyter ut av porene dine i møte med medstudenter.

Irriterende søsken

Du forteller at du ikke har så mye til felles med de som går i den lokale menigheten, og at du derfor holder deg litt på avstand.

Dette er nok gjenkjennelig for mange.

I Efeserbrevet underviser Paulus om at vi er Guds familie. Vi har Gud til far og er søsken i troen. Det er et ufravikelig faktum at man ikke kan velge sine egne søsken. De er der enten man liker dem eller ikke.

Noen ganger kan dette føre til friksjon. Paulus må ty til utestemme når han oppdrar de kristne i Tessalonika: «Hold fred med hverandre» og «vær overbærende».

Søskenkjærligheten var med andre ord ikke helt påtagelig.

Det er helt normalt at man ønsker å henge med de man deler interessefellesskap med, og at man unngår folk som er irriterende.

I Guds Rike er det likevel mulig å gå en høyere vei.

Et av de viktigste målene med våre liv er at vi skal bli mer lik Jesus (Rom 8,29). Det er en livslang prosess der vi er totalt avhengige av Den Hellige Ånds hjelp.

Det ironiske er at de menneskene som irriterer oss mest, og som vi har minst til felles med, er de menneskene som Gud oftest bruker til å forme oss.

I møte med mennesker i kirka som er annerledes oss selv, kan vi be: «Gud, la den kjærligheten du allerede har utøst i mitt hjerte ved Den hellige ånd, være virksom i mitt liv. La meg se disse menneskene med dine øyne».

Du vil merke at disse relasjonene blir preget av ny kjærlighet og raushet.

Lokal kirke?

Spørsmålet ditt aktualiserer også en problemstilling som er hyperaktuell i møte med vår individualistiske forbrukerkultur:

«Hvorfor må jeg forplikte meg til en lokal menighet når jeg allerede er en del av Jesu universelle kirke?».

Paulus benytter ved flere anledninger kroppen som metafor for kirken. I Efeserbrevet beskrives Jesus som hodet for sin kropp, menigheten. Her understrekes Jesu råderett over den universelle kirken.

Et annet sted der Paulus bruker kroppsspråk er i 1. Korinterbrev. Hovedfokuset er da på hvordan gavene og tjenestene Den hellige ånd har gitt hver enkelt utfyller hverandre som lemmer på en kropp, der hodet er et av lemmene. Her skildres tjenestefellesskapet i den lokale menigheten.

Det er i dette fellesskapet at disippellivet utvikles.

Mitt råd til deg er: Ta ansvar i din lokale kirke. Sunnheten av å stå under et lokalt tilsyn, i kombinasjon med det vitale fellesskapet i menigheten, vil skape vekst og modning i livet ditt.

Du kan også bidra til å skape en attraktiv kirke der dine kirkefremmede medstudenter kan få erfare Jesus.