Myten om macho mørkemenn i menigheten

«Pastorer er ikke sexeksperter. Den som leder bønnen i kirka di, skal ikke nødvendigvis få lede synet ditt på kjønn og seksualitet.»

Det er religionsredaktør Elise Kruse i Vårt Lands bud til leserne. Her er det noe som skurrer, men la meg komme tilbake til det.

Hun tar utgangspunkt i KrF-rådgiver og pinsevenn Kristine Gripsgårds oppgjør med deler av seksualundervisningen hun opplevde som ung. Hun nevner blant annet frisk metaforbruk som skulle motivere til å droppe sexen fram til ekteskap.

Muslimene – KrFs håp

Gripsgård husker fortsatt fortellingen om epleskrotten som billedliggjorde kvinner som har hatt sex med flere menn før ekteskapet, mens en brud uten lyte har et helt eple å by på.

Eple-metaforen er ukjent for meg, men en drøss lignende metaforer har jeg fått med meg. Blant annet minnes jeg A4-arket som rives i mindre og mindre biter til man kun har en flik igjen å tilby ektefellen. Man kan forsøke å teipe sammen A4-arket igjen, men det blir aldri helt det samme.

Så langt følger jeg Gripsgårds formaning. Hjemmesnekra billedbruk skal man være varsom med, selv om jeg har litt medfølelse med unge forkynnere som forsøksvis prøver å fargelegge språket.

Men, i motsetning til Gripsgård har jeg aldri hørt eller hørt om forkynnelse som primært legger seksualmoralens ansvar og skyld på kvinnen. Hvis dette har vært vanlig eller villet forkynnelse i Pinsebevegelsen eller i andre kirkesamfunn, så er det ukjent for meg.

Det betyr ikke at Gripsgårds erfaringer bør betviles. Om hun peker på en trend er imidlertid usikkert. Selv kommer jeg kun på én kjønnssegregert anekdote om seksualmoral. Og den la hovedansvaret på mannen.

Under et gutt-jente-seminar i regi av Ungdom i Oppdrag husker jeg at en amerikansk forkynner oppfordret mannen i forholdet til å ta hovedansvaret for å unngå sexen før ekteskapet. Begrunnelsen var at mannen er innsatt som familiens overhode av Gud. Gikk det galt, måtte han derfor svare for utskeielsen.

Ropstads mulige blindsone

Religionsredaktør Elise Kruse følger opp med å formane menighetene til å «Ikke la menn være menn» og advarer mot hausende «guttastemning».

Hun er bekymret for oppblomstrende mannsgrupper, men glemmer å nevne at det er kristne kvinnegrupper som Jesuskvinner og Kvinner i Nettverk som virkelig har slått an.

Burde jeg som mann være bekymret?

Videre trekker hun fram den elleville historien om machopastoren Mark Driscoll, som jeg selv har hørt på – med interesse og ubehag. Men sier virkelig amerikanerens cowboyforkynnelse noe om norske forhold?

Her i landet hører jeg oftere kritikk mot den myke feminiseringen av kirken.

– For mange menn er kirken en bortebane, sa offshorepresten Anne Berit Mathisen til Dagen for noen år siden.

Norges landeplage

«Pastorer er ikke sexeksperter,» slår Kruse fast. Det er på en måte sant. Og det hadde vært helt sant hvis Bibelen var kjemisk fri for referanser til sex og samliv. Det er selvfølgelig langt i fra tilfelle.

Og siden vi har ansatt teologer og andre kristne ledere til å legge ut Skriften for oss, så innebærer dette veiledning innen seksualitet også.

Billige metaforer om kvinnens seksualitet er uansett plumpt, flaut og skadelig.

Det samme er karikaturer av menn.