Maggie sovnet overalt. Så rakte hun opp hånden for å få forbønn

– Jeg sovnet i mitt eget bryllup!

Maggie Gjedrem fra Bjerkreim finner fram bildene som viser en sovende brud på en sofa midt under bryllupsfotograferingen.

Hun har sovet bort store deler av livet. Fra 21-års alderen kom anfallene og alt ble verre. Men slik er det ikke lenger.

I dag har hun kjørt bil i tre timer fra Bjerkreim og møter frisk og opplagt til intervju på Fiskebrygga i Kristiansand. Det finnes ingen spor igjen av den sjeldne sykdommen narkolepsi, og slik har det vært i fem hele år. Det til tross for at per i dag finnes det ingen medisinsk behandling som kan kurere narkolepsi.

Men Gjedrem har blitt helt frisk Det syntes hun var vel verdt en feiring på tunet hjemme tidligere i sommer.

Sovnet overalt

– Jeg sov masse helt fra jeg ble født. Mamma måtte sette vekkerklokken på for å huske å gi meg mat. Med to aktive barn på to og et halvt og fem år var det sikkert helt greit med en rolig baby, sier hun og ler en trillende latter.

Naboer og venner kommenterte stadig denne sovende babyen, men ingen tenkte at det kunne være en sykdom. Barneårene gikk og Gjedrem sovnet til alle tider og på alle mulige steder.

– Jeg husker ikke alle de rare sovestillingene og stedene jeg har sovet på, men jeg erindrer i hvert fall at en gang våknet jeg oppå fryseboksen. Det spilte ingen rolle hvor jeg sov, bare jeg fikk lagt meg ned. Sykdommen er slik at du føler du kan dø hvis du ikke får sove. 

Skolen ble jo så som så med en stadig overtrøtt hjerne som ikke klarte å ta inn all informasjon den burde. Karakterboka ble deretter. Helgene gikk med til å sove, for å klare skolen i ukedagene.

– Jeg gjorde det bra i sløyd og gym, men da jeg var 16 år kom gymlæreren til meg å sa: «Maggie, jeg ville gitt deg en sekser i gym, hadde du bare ikke sovnet på teoriprøven!»

Gjedrem fikk ingen oppfølging av sin tilstand verken på skolen eller hjemme. Hun var bare jenta som alltid var trøtt. Hun tok ikke tak selv heller, for hun visste ikke noe annet liv. Etter skolen kunne hun ikke komme fort nok hjem for å legge seg. Ofte kunne hun hoppe over middagen bare for å komme seg i seng.

Sovnet mens hun snakket

19 år gammel fullførte Gjedrem utdannelsen som barne- og ungdomsarbeider. Men i 21-årsalderen forverret tilstanden seg kraftig. Fra å være konstant trøtt og sliten og alltid trenge søvn, begynte hun i tillegg å få anfall. Hun kunne sovne mens hun snakket, eller mens hun spiste. Hodet kunne falle i gulvet.

Som tenåring ble hun med i en gjeng som festet og reiste mye i helgene. Rett som det var måtte vennene bære henne inn på en sofa eller en seng der de var, fordi Gjedrem sovnet ved bordet. Til stadighet endte feste-helgene med blålys og legevaktbesøk.

– Jeg tror jeg har vært innom alle sykehus og legevakter fra Kristiansand til Haugesund, samt i utlandet når jeg har vært på ferie der. Jeg har blitt båret ut av fly og nektet adgang.

En venninne beordret henne nærmest til lege, men sykdommen var sjelden, og det var lite kunnskap om den. Dermed gikk hun i mange år uten noen diagnose og uten medisiner som kunne ha hjulpet.

Det toppet seg med dårlige opplevelser da hun opplevde at menn utnyttet hennes hjelpeløse tilstand på det groveste der hun lå sovende på en sofa i et rom alene under fester i helgene.

– Hjernen registrerte hva som skjedde, men kroppen sov så tungt at den ikke greide å reagere. Jeg hadde ingen kraft i muskulaturen til å bevege meg unna det grusomme som hendte meg. Det var en forferdelig situasjon.

Selv om hun ikke var en aktiv kristen på den tiden, tror Gjedrem at Gud var hos henne og reddet henne fra et liv i bitterhet og hat over det som skjedde. I stedet opplevde hun Guds hjelp og veiledning slik at hun kunne tilgi den som ble gjort mot henne.

– Først og fremst gjorde tilgivelsen noe med meg. Den beskyttet meg slik at jeg ikke ble ødelagt av disse traumatiske opplevelsene, mener hun i dag.

Et begrenset liv

Sykdommen begrenset livet hennes på alle områder. Hun følte seg lett utenfor fordi det var begrenset hva hun fikk med seg. Da anfallene begynte å komme for alvor, greide hun ikke å prestere som før i jobb.

– Narkolepsi gir en vanvittig sovetrang. I tillegg får du hallusinasjoner og veldig livlige drømmer, noe som skaper forvirring og problemer med å skille mellom drøm og virkelighet.

26 år gammel ble Gjedrem en kristen, og bestemte seg for å legge festingen bak seg. Hun gikk på bibelskole og utdannet seg som barne- og ungdomsarbeider. En periode jobbet hun som ungdomsleder i Frikirken i Flekkefjord og senere med rusmisbrukere i Kristiansand. Det var da at sjefen hennes sa at hun måtte sykmelde seg. Hun sovnet for mye på jobb. Det gikk ikke lenger.

– Det var en nedtur. Jeg var 29 år og måtte gå på Nav.

På denne tiden fikk hun en skikkelig utredning av tilstanden sin og ble diagnostisert med den alvorligste graden av narkolepsi.

En periode prøvde hun å jobbe deltid, men til slutt ble det uføretrygd i en alder av 34 år.

Gjedrem viser fram brevet fra Nav, datert 01.10.2013, der hun meddeles vedtak på 100 prosent uførepensjon. «Det anses tilstrekkelig medisinsk dokumentert at du ikke kan være i inntektsgivende arbeid på grunn av sykdom», heter det i vedtaket. 20.12. 2013 får hun brevet som bekrefter at hun får utbetalt uføreerstatning fra Gjensidige, med begrunnelsen: «du er varig arbeidsufør».

Midt oppe i denne prosessen fant Gjedrum bonden Tollef, og de to giftet seg.

– Det var sterkt ved alteret i bryllupet, da vi lovte hverandre troskap i sykdom og helse. Tollef tok meg i sykdom. Han valgte å ta meg som jeg var, sier hun beveget.

Sovnet i sitt eget bryllup

Så ler hun, og forteller om bryllupsbildet der hun sover på en sofa under fotograferingen.

– Noen trodde at det var arrangert, men det var høyst virkelig. Jeg sovnet på denne dagen også, slik som på alle andre dager.

Likevel var det en sorg for Gjedrem å tilbringe det meste av tiden som nygift på sofaen eller i sengen. Det var sjelden hun orket å lage middag til mannen sin, eller vaske gulvene.

– Jeg følte at jeg ikke strakk til. Jeg kom flyttende til Bjerkreim da vi giftet oss, og på grunn av sykdommen var det vanskelig for meg å være sosial og få nye venner.

Så kom dagen da alt ble forandret.

23. juni i 2016 sitter Maggie Gjedrem ved siden av en kamerat på et møte i Bergen med den kjente evangelisten Todd White. Hun hadde satt himmel og jord i bevegelse for å komme seg til Bergen. Tollef måtte kjøre henne til flyet. Kameraten måtte stå klar og hente henne i Bergen.

– Jeg kunne ikke gå langt eller ta buss alene på den tiden.

Hun og kameraten tok plass på bakerste benk i den store møtehallen. Da Todd White ba alle syke i salen om å rekke opp hånden, fulgte hun oppfordringen. De som var friske rundt de med opprakte hender, ble bedt om å legge hendene på syke og be for dem. Maggies kamerat og en fremmed mann på andre siden av henne, la hendene på henne og ba stille inne i seg.

Miraklet skjer

– Plutselig kjente jeg en kraft over meg. Inne i hodet opplevde jeg helt fysisk at to tannhjul som hadde gnisset mot hverandre, plutselig klikket på plass. Jeg kjente et tungt slør forsvinne fra øynene og ørene åpnet seg, musikken rundt meg, som bare hadde vært et sammensurium av støy tidligere, ble vakker musikk. Jeg greide å skille lydene fra hverandre.

Gjedrem reiste seg opp og ropte: «Jeg er helbredet!». Hun var sikker på at alle hadde sett hva som falt på plass i hjernen hennes.

Så fysisk opplevde hun det.

– Jeg visste at jeg var frisk. Jeg kastet medisinene mine samme dag og har aldri trengt dem igjen.

Hun tok bagen sin, forsvant ut av møtehallen og gikk rundt i Bergen i flere timer, og tok en lang busstur uten å sovne. Det var tiår siden hun hadde klart noe lignende.

Da hun kom hjem til ektemannen, så han umiddelbart at noe hadde skjedd.

– Du er helbredet! Noe er forsvunnet fra øynene dine, sa han før Gjedrem rakk å fortelle noe som helst.

Å bli friskmeldt på Nav skulle imidlertid vise seg å ikke være enkelt.

– De kunne ikke forstå at jeg ikke ville ha penger derfra lenger. De hadde ingen rubrikk for «helbredet», så de foreslo at jeg skulle krysse av på «sykdommen har forbedret seg».

Men det ville jeg ikke. «Da må dere i tilfelle føye til «ved Jesu kraft», sa jeg. Det tok fire måneder før de stanset utbetalingene. Hver måned ringte jeg og sa at jeg ikke skulle ha mer penger fra Nav, for jeg var blitt helbredet.

Et friskt liv

De siste fem årene har Maggie Gjedrem levd et helt nytt liv. Selv ville hun gjerne bevise for alle at hun kunne få seg jobb og ville begynne å søke umiddelbart. Mannen hennes var mer opptatt av at hun skulle leve friskt og gjøre ting hun ikke hadde kunnet gjøre på mange år. Sammen satte de opp en liste, og en for en ble punktene krysset ut. Hun lovte å utsette jobbsøknadene et halvt år.

Da det halve året hadde passert, kom oppringningen med forespørsel om å bli fosterforeldre. Tollef og Maggie svarte ja på strak arm. Da fikk hun bekreftet kallet hun fikk allerede som liten jente, at hun skulle ta seg av barn som trengte hjelp.

I tre og et halvt år har hun og ektemannen nå vært fosterforeldre. I tillegg har den nå energifylte kvinnen mange jern i ilden. Hver mandag har hun «mødre i bønn»- samling, og hver tirsdag er hun vertskap for husfellesskapet «Jesusgruppa». I fjor dannet hun gratis-forretningen «Fra meg til deg» i Flekkefjord, der de tar imot brukte klær som gis videre gratis til kundene. Hun og Tollef driver også et fadderbarn-program i Kilgoris i Kenya. De er tilknyttet pinsemenigheten Evangeliehuset, Egersund.

Feiret med sankthansfest

St. Hansaften inviterte Gjedrem til en jubileumsfest for å markere fem års dagen for sin helbredelse. Festen ble holdt ute på tunet på gården der Maggie og Tollef bor.

Med hustrappa som plattform, var det sang av Sirdalskameratane og tale av evangelist Svein Egil Fikstvedt, som Gjedrem hadde som lærer da hun gikk på bibelskole i Sarons dal.

Hun fortalte også vitnesbyrdet sitt om hvordan hun hadde blitt frisk fra narkolepsi.

– Du skjønner sikkert hvorfor det var så viktig for meg å feire denne fantastiske femårs dagen for min helbredelse.

– Vi trenger å dele slike mirakler, så vi blir vant med at Gud faktisk kan forandre håpløse situasjoner.

For Gjedrem er det umulig å la være å fortelle om det som har skjedd.

– Det er ingen som har kjent meg gjennom hele livet, som setter spørsmål ved det jeg har opplevd. Jeg håper at min historie kan skape tro og håp for andre som lider. Jesus døde på korset for vår synd, men også for våre sykdommer. Ikke gi opp, fortsett og be!