Magnus Malm: – Nordiske museer har radert ut troens rolle fra historien

En sensommerdag var min hustru og jeg sammen med vårt eldste barnebarn i Stockholm.

Ettersom barnebarnet er ganske vitebegjærlig, var ikke motstanden spesielt stor da vi satte kursen først for Medeltidsmuseet og deretter til Historiska Museets nye vikingutstilling (verdens største).

I tillegg til det vanlige, livgivende kicket ved å puste inn levende historie gjennom kreative, vellagede framstillinger, fikk vi en del annet å samtale om etterpå. Når vi kommer til Helegandsholmens fantastiske framstilling av middelalderens samfunnsliv, introduseres avdelingen om religionens rolle med følgende formulering:

«Religionen, den romersk-katolske kristendommen, styrte menneskenes liv fra vuggen til graven.»

Religion er maklt

Tonen slås an direkte: Religion handler om makt. Denne makten utøves over mennesker slik at deres liv kontrolleres. Den selvsagte konklusjonen behøver ikke engang uttales:

– Takk og lov for at i vårt samfunn er frie fra denne makten og at vi har kastet av oss religionens åk. Den slutningen vi selv drar har en mye større påvirkning enn om noen andre kommer med det som en påstand.

Ikke et eneste ord om at religionen muligens også ga mening, tilhørighet og håp, trøst, etiske normer, kunstnerisk inspirasjon, festdager, kulturopplevelser og mye annet til middelaldermennesket.

Her befinner vi oss i Sverige, og det råder fortsatt et kollektivt tenåringsopprør mot den Gud fader som vi aldri synes å få et voksent forhold til.

«Tok makt og plass»

Sporet fortsetter i den betydelig ferskere vikingutstillingen på Historiska Museet som ble åpnet i sommer. Under overskriften «Kirkens menn tok makt og plass», leser vi:

«For personer med makt kunne kristendommen gi store fordeler. Kirkens menn var ofte utdannet ved læresetene på det europeiske kontinentet. De var gode administratorer og samfunnsbyggere, noe som ga dem en sterk posisjon.

En kristen konge i Skandinavia som fikk støtte fra den tysk-romerske keisermakten og den katolske kirken, hadde store muligheter til å bli en mektigere hersker enn tidligere tiders småkonger. De kunne innvilge seg nye rettigheter og bruke effektive maktmidler».

Ovenfra og ned

Igjen sees religionen gjennom et eneste kikkhull: Makt. Eller rettere sagt, makt ovenfra og ned.

Man hadde også kunnet se på kristendommens introduksjon fra perspektivet til de som i en nordisk fortid savnet makt. For eksempel barn, slaver og kvinner.

Om vi starter med barna, så forteller arkeologen Maria Vretemark ved Museet i Skara fra utgravingene av Kata gård ved Varnhem, i den lille boken «Kristne vikinger i Varnhem»:

«Også de minste barna fikk graver som lignet på de voksnes, til og med murte kalksteins-kister dersom de tilhørte den rette familien. Mange barnegraver er plassert tett inntil kirkemurene, et tegn på særskilt omsorg for de små.

Her havnet barnet i det hellige takdryppet som en ekstra beskyttelse mot onde makter. Når det regnet på kirkens tak rant vannet ned og dryppet på de små barnegravene inntil veggen.»

Tydelig skille

Et tydelig skille mellom kristne kirkegårder og de førkristne gravfeltene fra jernalderens siste del, er nettopp andelen barnegraver. Her på kirkegården i Varnhem inneholder nesten halvparten av gravene levninger etter barn som var yngre enn 12 år.

På de førkristne gravfeltene fra vikingtiden finnes derimot bare enkelte barnegraver. Hvor barna ble begravet vet vi faktisk ikke. Her blir forskjellen etter innføringen av kristendommen på 900-tallet sterkest: Alle uansett alder skulle begraves i vigslet jord.

Det var ikke bare barna som fikk stå fram med fullt menneskeverd når evangeliet begynte å forkynnes her. Forskningen har, som utstillingen påpeker, lenge hevdet at vikingenes reiser i østerled var mer fredelige handelsreiser enn de ville herjingene i Vest-Europa. Nå sprekker det bildet:

Menneskehandel

«Mye tyder på at nordboerne handlet med mennesker. Langs elevene mot øst fantes ikke like mange rike klostre og velstående steder som kunne angripes som i vesten.

Derimot levde mange mennesker ved strendene. Arabiske kronikører beskriver «russerne», det vil si nordboerne, som slavejegere. Mennesker ble tatt til fange etter herjingene i både vester- og østerled og ble solgt som slaver i Bysants og rundt om i Europa og Skandinavia.

I den islandske Laxdaela saga nevnes Brännö på den svenske vestkysten som en plass der det på 900-tallet var mulig å kjøpe slaver».

Kristne vikinger

Slik var det, samtidig som det 20 mil mot øst fantes en forsamling med kristne vikinger og deres nye kirke i Varnhem. Hvorfor gjøres det ingen kobling på Vikingamuseet mellom kristendommens gjennombrudd og slutten på denne blodige menneskehandelen?

Det var vel neppe Tor og Odin som overbeviste vikingene om at en trellkvinne har samme menneskeverd innfor Skaperen som en fri mann.

For at vi ikke skal ta med oss slike upassende illusjoner om kristendommens gode sider forklares i stedet forskjellen til hedenskap på denne måten:

«Urnordiske tradisjoner inkluderte flere guddommer, kvinnelige og mannlige, og bygde på kollektivet med fokus på familie og slekt. Kristendommen var i stedet mer individuell, hierarkisk og patriarkalsk, men enda en gud.»

Det var vel ingen som gikk glipp av poenget her? Tenk så mye bedre det var før kirken kom hit og ødela alt.

Helgeandsholmen

Tilbake til Medeltidsmuseet:

«Helgeandsholmen har fått sitt navn etter Helgeandshuset, som første gang er nevnt i et testamente fra 1301 … huset tjente som aldershjem samt til pleie av syke, fattige og hittebarn …

Fra andre helgeandshus kjenner man til at sykesalen ofte var åpen mot et kapell. På den måten kunne de syke høre messen som ble lest av kapellanen selv om de lå i sengene sine …

Slutten på den katolske kirken og på klostrenes virksomhet innebar også slutten på det meste av datidens fattig- og sosialhjelp. Det skulle ta lang tid å bygge opp et nytt sosialsystem.»

«Fortiden er et fremmed landskap»

Og, skulle vi kunne legge til, å grave fram døren til et større univers som ble stengt av sekulariseringen. Jeg ville for all del ikke bytte et moderne sykehus mot en sykestue fra middelalderen den dagen jeg ligger på det siste. Men jeg ville heller kunne rette blikket mot et krusifiks der Jesus gir sitt liv for å gi meg et håp i døden, enn å flakke med blikket mellom plastslanger, kalde vegger og en stengt dør.

«The past is a foreign country. They do things different there.». (Fortiden er et fremmed land. De gjør ting annerledes der.). Det skriver den engelske nobelprisvinneren Harold Pinter og antyder en annen måte å tilnærme seg vår historie på enn gjennom postmodernismen.

Den har jo gjort opp med vår vestlige kolonialisering av andre kulturer, når vi skulle kolonialisere de stakkars ville og lære dem hva sivilisasjon er. I stedet kaster den seg med samme glade overlegenhet over historiens landskap for å på nytt kolonialisere den som ikke har krefter til å forsvare seg.

Hvordan hadde det vært om vi i stedet forsøkte å lytte og å forstå det som er nytt og fremmed for oss? Det kunne jo tenkes at vi har noe å lære.