Måtte forlate alt

– I det ekteskapet sprakk, mistet jeg også tjeneste, menighet og sosialt liv.

Uventet og brått ble det solide og trygge livet snudd på hodet. Ekteskapet var over og hun måtte si opp jobben i menigheten hvor hun var ansatt.

Det dufter nybakte rundstykker når Korsets Seier ankommer den koselige eiendommen ved navn «Tunet» i utkanten av Skien en onsdag formiddag.

Lunsjbordet er dekket, og kaffen er klar. Den kommende timen byr imidlertid Lindberg på mer enn formiddagsmat. Hun vil også dele med leserne sin egen personlige historie om veien fra nederlag til gjenopprettelse.

– Jeg følte at jeg hadde mislyktes og at jeg kom ut av Guds plan med livet mitt. Det er det verste jeg har opplevd, forteller hun.

Drømmen om Afrika

For kallet hadde Anne Kristin Lindberg kjent på helt siden hun var et lite barn, gjennom konkrete drømmer og syn. Hun visste at hun skulle til Afrika en dag.

Både troen og fokuset på å bruke livet til å tjene Gud fikk hun inn med morsmelken. Hennes foreldre, Marie og Oliver Lindberg, var begge forkynnere og pastorer i Pinsebevegelsen i en årrekke. Allerede som barn følte hun at hun erfare Guds overnaturlige inngrep og bønnesvar gjennom sine foreldres tjeneste og i et hjem med Gud i sentrum. Dette ga henne en sterk grunnvoll for livet.

– Mamma var den første i vår slekt som tok imot Jesus. Deretter ble pappa frelst. Dette ble starten på en familievekkelse som spredte seg til hele Østlandet i løpet av få år.

Lindberg var 29 år gammel da drømmen om Afrika gikk i oppfyllelse. Med mann og etterhvert tre barn dro familien ut som pinsebevegelsens misjonærer til byen Bukavu, helt øst i Kongo på grensen til Rwanda.

Årene ute på misjonsfeltet ble også brukt til å forberede pionerarbeid i det hovedsakelig muslimske landet Niger sammen med kongolesiske misjonærer. Fra 1999 til 2005 bodde familien i hovedstaden Niamey i Niger, der de ledet et helt nytt arbeid.

Etter 15 år i Afrika, bar det hjem til Norge og pastortjeneste. Livet var godt, og menigheten blomstret.

Vanskelige år

Så kom krasjet.

Etter to år hjemme i Norge fikk både ekteskapet og tjenesten en vond og brå slutt.

– Det var i sjokk. Jeg har alltid vært så trygg. Så forsvant plutselig hele grunnen under beina mine, beskriver Lindberg.

En kronglete og vanskelig periode begynte i Anne Kristin Lindbergs liv.

– Noe hardt og mørkt inntok hjertet mitt, og jeg mistet troen på mennesker. Jeg fant heller ikke fram til Gud i denne tiden, forteller Lindberg.

Hun prøvde et nytt forhold, men det gikk ikke bra. Og av velmenende venner fikk hun råd om å holde lav profil, for å beskytte både seg selv og barna. I løpet av to år var hun aldri på et møte.

Snudde på kirketrappa

– Jeg var så langt nede psykisk at jeg turte ikke å gå i menigheten. Jeg var redd for folkesnakk og rykter, forteller Lindberg.

På kirketrappa snudde hun flere ganger og gikk hjem igjen uten å tørre å gå innenfor. Men etter innstendige oppfordringer fra moren turte hun endelig å smyge seg inn på bakerste benk etter at møtet hadde begynt.

– Jeg som alltid hadde vært i teten. Jeg pleide å være den som ikke så noen begrensninger. Nå ønsket jeg helst å være helt usynlig. Jeg følte på skam og mislykkethet, innrømmer Lindberg.

Fra bakerste benk opplevde hun imidlertid at Gud talte direkte til henne gjennom et profetisk budskap.

– Jeg visste at det var til meg. Tårene rant, forteller hun.

Under forbønnen i slutten av møtet henvendte predikanten seg til henne og sa: «I deg er det et lys som du ikke ser selv. Du skal fortsette i tjenesten».

Oppmuntret av disse opplevelsene og av sentrale ledere i Pinsebevegelsen som fortsatt hadde tro på henne, fikk Lindberg via Nav muligheten til å videreutdanne seg ved NLAs høgskole i Staffeldsgate i Oslo. Her studerte hun emnet «kristen sjelesorg» i to år.

– Det ble min løsning. Gjennom undervisning og veiledning fra solide sjelesørgere, ble jeg satt fri fra negative tankebygninger og skam, forteller hun.

Gradvis begynte den tidligere misjonæren og forkynneren å lede møter, undervise på Alpha-kurs og delta i menigheten igjen.

Så ble hun akutt syk.

Ved dødens port

– Kroppen klappet sammen. Jeg fikk tarmslyng med komplikasjoner, og holdt på å dø av det, forteller Lindberg.

Legene fant også en skygge på tarmen, og var åpne om at det kunne være kreft. Operasjonen kunne ikke vente.

«Du er alvorlig syk. Hvis du vil leve videre, må vi operere nå», sa legene.

Onsdag lå hun på operasjonsbordet i timevis, søndag skulle datteren hennes konfirmeres.

Kroppen holdt på å gi opp og smertene var fryktelige.

– Jeg orket snart ikke mer. Det var bare datteren min som holdt meg igjen fra å ønske meg døden, sier Lindberg.

– Jeg vet ikke om det var et syn eller en drøm, men plutselig ser jeg Jesus stå ved sykesengen min. Samtidig ser jeg en elv, og på den andre siden av elven gjenkjente jeg flere slektninger som alle har reist foran til himmelen. Jesus ba meg om å velge om jeg vil komme over på andre siden, eller om jeg ville hjem.

Helbredet

– Jeg så på Jesus og svarte: «Jeg velger deg, Jesus!» I det jeg sa det, var det som om et tannhjul endelig falt på plass. I brøkdelen av et sekund bare visste jeg at jeg var frisk, forteller Lindberg.

Hun spiste verdens deiligste frokost, og etterpå begynte hun å gå fram og tilbake i korridoren. Morfinpumpen ble koblet fra og smertene var borte.

Søndag dro hun på konfirmasjonsfesten til sin datter, og sjekket inn igjen på sykehuset senere samme kveld.

Gradvis kom kreftene tilbake i kroppen. Hun var frisk!

I dag trener 58-åringen tre ganger i uka og springer sju kilometer i strekk på tredemølla, i tillegg til å leve en travel tilværelse på stadig reise som forkynner, sanger og sjelesørger i Pinsebevegelsen i Norge.

Evangelist på fulltid

I 2015 begynte invitasjonene fra menigheter å strømme på. I løpet av januar 2016 var Anne Kristin Lindberg fullbooket for halvannet år framover. Dette skjedde på tross av at hun ikke hadde lansert seg selv som forkynner til noen.

– Det ble starten på et helt nytt liv, sier fulltidsevangelisten lykkelig.

I tillegg til å reise som forkynner i hele Norge, er hun også tilbake i Afrika, og driver stiftelsen «Light in Darknes Ministry».

– Den tjenesten jeg får stå i nå, kan ikke sammenlignes med tidligere, mener Lindberg.

– Jeg har opplevd mye med Jesus hele livet, men før var jeg så opptatt av å gjøre meg flid og være perfekt. Nå er Jesus så nær. Jeg har byttet ut ordet tro med tillit, forklarer hun.

Lindberg håper at hun gjennom å dele sin historie kan formidle håp til noen som det har gått i stykker for.

Ny dimensjon

– Gud er gjenopprettelsens Gud. Det finnes nye muligheter for den som holder seg nær Jesus, sier hun.

Lindberg føler at hun har kommet inn i en helt ny dimensjon i sitt åndelige liv og i tjenesten som forkynner. Hun våger å stole mer på Jesus og leve ut det livet han viser henne.

I den forbindelse siterer hun bibelverset «Tro er full visshet om det en håper, full overbevisning om det en ikke ser». Det er denne dimensjonen hun ønsker å formidle når hun i dag går på talerstolen i byer og bygder rundt i Norge eller står foran store forsamlinger i Kenya.

At hun skulle tilbake til Afrika igjen, hadde hun ikke trodd.

– Jeg har vært så redd for å tenke tilbake på den tiden. «Afrika-boka» mi var liksom ferdigskrevet og plassert i bokhylla. Den inneholdt mye godt, men også en del vondt, forklarer hun.

Uten at hun løftet en finger for det selv, la den første Kenya-reisen seg til rette. Ifølge Lingberg hadde Gud talt til flere om at hun skulle reise, og snart satt hun på flyet til byen Kisumu.

– Da jeg mange timer senere kjørte inn i byen, fikk jeg meg en overraskelse, forteller hun.

– Overalt hang det store banner med bilde av meg og invitasjon til storkampanjen «10 days of grace». Det var jeg ikke forberedt på.

Men predikanten fra Norge kjente på en sterk visshet om at Gud hadde sendt henne akkurat hit og i møtene opplevde hun at mange mennesker fikk møte Gud og motta kall til tjeneste.

Leder menigheter

Dette første gjensynet med Afrika skulle vise seg å ikke bli det siste. Fra Kisumu ble hun ledet videre til Oyugis, norsk pinsemisjons eldste felt i Kenya. Nå hadde imidlertid menighetene i området store utfordringer og trengte hjelp for å oppleve vekst og vekkelse igjen.

En pastor fra Oyugis kom og besøkte henne mens hun var i Kisumu og fortalte at mens de hadde hatt bønnemøte, hadde Gud vist dem at det skulle komme en dame fra Norge som skulle «tråkke opp de gamle stiene» for evangeliet.

– Det endte med at generalsekretæren for Free Pentecostal Fellowship in Kenya (FPFK), Walter Andhoga, kom til Oyugis og innsatte meg som leder over alle FPFK-menighetene i dette området, forteller Lindberg.

FPFK er resultatet av skandinavisk pinsemisjon i snart 100 år og samler flere hundre menigheter i Kenya.

– Sterkere

Før koronapandemien satte en foreløpig stopper for reisene til Kenya, hadde hun gjennomført flere pastor- og lederkonferanser og plantet nye menigheter. I alle menighetene er det nå innsatt nye barneledere, for å sikre framtid og vekst blant nye generasjoner. En ny menighet er også startet under koronapandemien.

– Jeg bryr meg ikke om jeg står og preker for sju personer i en bygd i Norge, eller for tusener i Kenya. Gud er den samme over alt. Jeg er enormt takknemlig for at Gud har satt meg inn i en tjeneste som er sterkere enn noen gang.