Medmenneske i et hjem uten håp

«Eg tåler ikkje sjå deg meir!» Etter den verbale utløsningen fulgte banning og annen odiøs ordbruk. Hvor befinner vi oss – i et gjengoppgjør eller i den politiske bakgården etter nok en avsløring? Nei, da!

I et hjem, og det er mannen som skriker til kona si. Han er også desperat nok til å bruke lesjonsfremmende vold mot yngstesønnen.

«Vonlausheimen»

Skal du forstå Olav Duun, bør du kunne litt nynorsk. Det var kona i huset som satte dette navnet, Vonlausheimen – en dysfunksjonell familie, på hjemmet sitt – på hjemmet deres.

Den ustyrlige, ondsinnede Didrik var gift med Tale. Han var et råskinn, slu, egoistisk, uberegnelig. «Didrik låg i krangel og prosess med både den og den», alt fra spillfekteri til tunge beskyldninger.

Bibelen og tolkning

Hun var heller ikke troskyldig, Duun kaller henne «ein kaldfisk», som til og med hånflirte av mannens utroskap.

Vonlausheimen – det er en tragedie når det som skulle være den lune havn for samliv, ekteskap og kjærlighet kalles «hjemmet uten håp».

Olav Duuns første roman i trilogien om Ragnhild, «Medmenneske», er hans mest leste verk. Dets forskjellige karakterer er «perfekt valgt» for å kunne skape et narrativ som åpenbart er svært traumefrembringende. Et stadig crescendo forsterker motsetningene og øker spliden.

Jeg nevner noe i hendelsesforløpet, men stikker ikke hull på det som utvikler seg til verkets kulminasjon, av respekt for deg som vil lese denne storslagne romanen av en av våre aller største litterater.

Som et såret dyr

Men hvor ligger hunden begravd? I grov egoisme, makt, misunnelse, beskyldninger, forretninger, testamente, pengeutlån, manglende tilbakebetaling, urettferdighet, virvar og rot! Vonlausheimen?

Didrik var som et såret dyr etter å ha tapt rettssak etter rettssak. Mye går i vranglås, og han reiser seg i vilt opprør. Hør bare her: Didrik ikke bare forbanner kona si, men skriker gråtende til sønnen Håkon, «du har vore helvete mitt, har du!»

Som en gammel pinsepredikant tar Knausgård oss til Esekiel

Inn i dette uforlikelige hjemmets motsetninger, kommer vakre Ragnhild, med sitt smil, ynde og altruisme, hun blir Didriks svigerdatter. Omsider kalte hun hjemmet for «syndehuset», og det er uventet at det er nettopp hun som maler seg inn i et hjørne og blir årsak til at romanen «eksploderer».

Den rolige, fåmælte, undertrykte sønnen Håkon, som «skjemdes over foreldra sine» fikk plutselig gjennom et anfall av angst, ukontrollert latter. «Da skjedde der som eit under. Han ble eit anna menneske», skriver Duun. Et psykisk fenomen, kanskje?

Men som leserne vet – jeg tråler etter «troens spor i ord». Fins det spor av Vårherre hos Olav Duun? Ja, visselig.

Fruktløst

Didrik, som svikter totalt som ektemann og burde skamme seg som far, han ikke bare har en bibel i huset – «Bibelen hadde han lese frå perm til perm, grundig, mest som han las lovar og dommar og slikt». Guds ord, klarte det ikke å røre ved Didriks ånd? Duun sier at «kva han meinte om den, det heldt han for seg sjølv». Var han forherdet? Falt ordet på stengrunn eller blant torner – det bar i hvert fall ikke frukt.

Å lese Bibelen fra perm til perm uten å oppdage Guds kjærlighet, Jesu Kristi nåde og Den Hellige Ånds kraft, skal godt gjøres. Det kan imidlertid skje dersom man leser som en fariseer, som en jurist og ikke som arving!

Psykiske problemer som følge av vonde krefter

Trolig lå det en eim av gudsfrykt generelt over folket for hundre år siden, og det bryter på dypt vann i Duuns ymse karakterer. Hva oppfattet yngstedatteren Lea av situasjonen? «Syndarar er vi alle sytten!» I sin frustrasjon var Tale både bønnefornekter og bønnesjel: «Be til Herren!» roper hun i sin nød.

Man kan saktens lure på om Didrik er demonisert. Onde makter driver den far som hater sønnen sin: «Han hata Håkon – han merka han gjorde det til gangs». Skriften sier at «tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge».

Mammon har skapt vondt blod mellom far og sønn og endt i tragedie, både før og siden. Uforståelig for dem som holder fred med hverandre.

Synd og tilgivelse

Men samvittigheten, da! Dette underlige instrument Gud har lagt ned i hvert eneste menneske, fordi vi er skapt i hans bilde. En i denne vonlause familien begår en grusom kriminell handling mot en annen. Gjerningspersonen klarte ikke å skjule forbrytelsen, ikke gjemme den bort. Samvittigheten! Lys mot mørket. Håp mot håpløshet – «Vonlausheimen». Erkjennelse, bekjennelse.

Forbryteren måtte ut med det som var «gjømt djupast hos seg sjøl». Synden sitter i det indre, lærte Jesus oss: «For fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott».

Framfor presten og pesten

Gud er god og kommer oss i møte på en betingelse. Han står de stolte imot, men «de ydmyke gir han nåde».

«Eg har gjort den synda, ja, her ser du meg. Ei synd som ikkje Gud ein gong kan tilgi.»

Nei – dette er vranglære. Gud tilgir all synd, men betinget av følgende: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han (Gud) trofast og rettferdig og tilgir oss syndene og renser oss fra all urett.»