Midt på fjorden fikk jeg et syn

Jeg fikk se et syn. Skaperverket er et symfoniorkester! Så fikk jeg se hva orkesteret kan lære oss om selve livet.

Symfoniorkestre har opptil 110 musikere, men det er småtteri i forhold til hele naturen!

Alle mennesker, fugler, trær, molekyler og atomer spiller sammen i en usigelig stor symfoni. «... Fjellene og haugene skal bryte ut i jubel foran dere. Alle trærne på marken skal klappe i hendene», sier Bibelen (Jes 55,12).

Symfonien som skaperverket spiller er selve meningen med alt. – Ikke bare vi mennesker, men alle arter strekker seg mot himmelen i en ubeskrivelig lovsang. «For av Ham og ved Ham og til Ham er alle ting...», sier Paulus (Rom 11,36).

Dette er tilværelsens mening, jordens oppgave; å ære Gud!

«Menneskets hovedhensikt er å ære Gud og å fryde seg i Ham i all evighet».

Slik begynner Westminster-katekismen fra 1640-tallet.

Jeg så vinden bevege bladene; det var som en applaus for Guds storhet. Når en instrumentmaker lager en cello av et tre som sto i skogen og lovpriste Gud, får treet en ny dimensjon i sin lovsang. På samme måte former Skaperen mennesker til evige tilbedere.

Skaperverket både hvisker og roper om Hans storhet og skjønnhet, hele universet deltar i orkesteret. «La himmel og jord prise Ham, de store hav og alt som rører seg i dem.» (Sal 69,35)

Gode orkestre har langt flere søkere enn det er plass til; å bli valgt er en stor ære. På samme måte er livet et stort privilegium.

Det glemmer vi ofte.

Jeg har blitt betrodd ansvaret å disponere noe enormt verdifullt; et helt menneskeliv. Å få framføre verk av store komponister er et privilegium, men krever samtidig mye arbeid. – Menneskelivet krever også full innlevelse.

Priser ikke hele naturen Gud? Hvis jeg nekter, blir jeg et unntak i universet! Priser ikke tordnet Ham idet det ruller som trommer i Hærskarenes Guds marsj? Priser ikke fjellene Ham når skogene vaier i beundring? Skriver ikke lynet hans navn i bokstaver av ild? Har ikke hele jorden en røst? Og skal jeg, kan jeg være stille?

Ved Eidangerfjorden fikk jeg se paralleller mellom musikalsk samspill og menneskelig samspill. Jeg så også hvordan Guds Ånd leder oss. Vet du hvordan musikerne i et symfoniorkester er plassert? De svaktlydende instrumentene er plassert fremst. Fiolinene, fløytene og oboene, de som lager minst lyd, sitter foran. Det er viktig å gi de med svak røst oppmerksomhet. Messingblåserne er langt bak, det samme med basstromma og cymbalene.

Disse kan lett overdøve de andre, derfor trenger vi også færre av dem.

Har du lagt merke til at alle stolene i et orkesteret er rettet mot dirigenten? Musikerne skal alltid ha dirigenten i synsvinkelen. Om de ikke ser på han direkte, ser de han alltid i sidesynet. Uttrykker dirigenten tempo, kan ikke musikerne roe tempoet fordi de føler for det. Hvis dirigenten uttrykker forsiktighet, vil ingen dyktig musiker spille hardere.

Gud har gitt oss ånd Ånd som dirigent i livet. Vi må følge hans signaler og hint dersom livet vårt skal bli vakkert. Ofte har vi lyst til å gjøre noe annet enn det Guds Ånd sier; tempo, volum, dramatikk. Men å følge Guds Ånd er en forutsetning for at livet skal bli en vakker lovsang.

Dirigenten skal lede orkesteret, Ånden skal lede menneskelivet.

Bibelen sier at «... dere styres ikke av kjøttet, men av Ånden …» (Rom 8,9) Musikere kan bli for ivrige, og spille for sterkt. Når en fløyte da har solo, drukner den. På samme måte kan noen av oss fort overdøve andre. Når intensiteten i livet/symfonien er høy, er det spesielt viktig å være oppmerksom på Åndens/dirigentens signaler. Kanskje en liten røst plutselig skal fram!

Hvis musikere ikke følger med på dirigenten, vil de spille feil. Dirigenten kan i alvorlige tilfeller bli trist. Når vi går på tvers av Åndens ledelse i livet, eller i en gudstjeneste, kan Guds Ånd bli bedrøvet. Musikere må forstå hva dirigenten mener. Jo bedre de kjenner hans uttrykksmåter, desto bedre kan de følge han.

Vi mennesker kan utvikle kjennskap til Ånden.

Til slutt: Dirigenten er ett med stykket. En god dirigent identifiserer seg maksimalt med verket, for at musikerne skal kunne uttrykke komposisjonen fullt ut. På samme måte er Ånden ett med Faderen og Sønnen. Da Faderen komponerte universet, var Ånden til stede. Dirigenten har fullstendig enhet med komponisten, Skaperen av alt. Og vi er ett med ham.

Tenk at vi får være med i orkesteret!

(Dette er del 1 av en KS-serie på 4 om «Verdens største orkester»)