Mine gamle foreldre gjør meg rasende

Spørsmål

Mine foreldre er gamle, og de klarer ikke lenger seg selv på samme måten som tidligere. Vi er satt til å rå over deres økonomi, følge opp legetimer og slikt. Jeg merker jo at de opplever det ubehagelig noen ganger, samtidig som jeg vet at de er takknemlige. Situasjoner kan oppstå som tar meg tilbake til barndommen. Det er måten de sier ting på som trigger meg og gjør meg rasende. Etterpå blir jeg ofte skamfull, oppgitt over meg selv.

Er det virkelig sunt at barna nærmest blir foreldre i den livsfasen?

Og hva skal jeg gjøre med alle disse følelsene som dukker opp? Er dette vanlig?

Bitterhet, eller hva det er, skal liksom ikke være en del av livet til meg som troende – tenker jeg i hvert fall.

Kvinne (61)

Svar

Kjære kvinne.

Du beskriver en vanskelig situasjon som er krevende både for gamle foreldre som holder på å miste grepet på tilværelsen, og for «barn» som må inn i nye roller som de ikke har hatt før. For alle parter handler det om en sorg, sorg over at ting ikke er som de alltid har vært.

Jeg går ut ifra at foreldrene dine i utgangspunktet har ønsket, eller sagt seg villig til at «nå må det bli sånn», og at det er skrevet ned med underskrifter slik at en i ettertid kan gå tilbake til det. Men det er ikke dermed sagt at det er enkelt for foreldre som hele livet har vært vant med å styre livet sitt, at de nå skal klare å avfinne seg med situasjonen. Dermed får dere høre de ukvemsorda som da kan komme, ikke fundert på fornuft, men på opplevd smerte og sorg over tapt orienteringsevne.

En jeg kjenner, sa det slik : «Det er særlig to faser i livet jeg har hatt bruk for å vite at det er jeg som voksenperson som må oppføre meg som voksen: Det var når fire-åringen skjelte meg ut og kalte meg ‘dumme mamma’, og det som verre var, når han han ikke fikk viljen sin. Og så er det nå, når mora mi – som er betydelig mentalt svekket - skjeller meg ut fordi hun mener jeg ikke er til å stole på, fordi hun ikke sjøl får bestemme, slik hun alltid har gjort. I begge de situasjonene har jeg måttet minne meg sjøl på at nå er det jeg som er voksenpersonen og som må øve meg på både å overse og avlede.»

Kloke ord. Men at sårende ord gjør noe med oss, skal vi heller ikke kimse av, særlig når det trigger vonde opplevelser fra barndommen. Da har du lov til å kjenne på både sinne og tristhet, og du har lov til å sette ord på det. Om det er for sent å snakke med far og mor om det nå, så kan du snakke med en annen/andre om det. Jeg vet at søsken som kjenner på noe av det samme, kan få lettet litt på trykket ved å snakke sammen om det. Det kaller jeg ikke bakvasking, men en nødvendig letningsfaktor. Og hvis du lurer på om du som troende har lov til å kjenne på sinne og bitterhet, vil jeg råde deg til å lese gjennom Salmenes bok. Da kan du begynne å telle og finne ut hvor mange av salmene det er som handler om vanskelige følelser, og jeg tror det vil gi deg stor frimodighet til å sette ærlige ord på alt det uhumske som du også kjenner på nå. Jeg tror faktisk Gud tolker det som en tillitserklæring, du kan si alt til Han, akkurat sånn som det er. Og så legger du kanskje da også merke til at svært ofte endrer tonen seg underveis, slik som for Asaf, når han mot slutten av Salme 73 likevel konkluderer med at han alltid vil være hos Gud, i tillit til Hans omsorg.

Til slutt et par ord til spørsmålet ditt om det er sunt at barn skal ha omsorg for egne foreldre. Til det gis det ikke ett svar. Det kommer an på omsorgsevne og omstendigheter. Ofte går det best når det er et samarbeid med helsevesenet og pårørende om ansvaret, der rollene i størst mulig grad får ha preg av den gode relasjonen som alle parter ønsker å ha.

Alt godt for deg, og for dine gamle foreldre!