Minneord etter Kitty Elinor Asplund

Det er både vemod og glede når vi nå tar avskjed med Kitty Elinor Asplund. Et stort vemod over at hennes siste klemmer er gitt, og fått, og den siste telefonsamtalen er gjort. Glede fordi vi vet at hun nå har det godt, og for alle de gode minnene vi har.

Kitty ble født 14. november 1938 i Askim. Hennes mor var Elise Margit Skaug og far Rolf Johannes Skaug.

Kitty var eldst i en søskenflokk på fem; Liv, Roger, Finn Roald, som døde 7 mnd gammel, og Asbjørg.

Kitty og Knut forlovet seg, og giftet seg senere på nyttårsaften 1958.

Deres første hjem var i 2. etg. på Fredly, Rakkestad, hos Kittys foreldre. Mens de bodde der, kom Rita og Heidi til verden, livet ble forandret.

Søsknene kan fortelle at de har hatt en god søster. Roger bodde hos Kitty og Knut et år da de bodde i Trollvika i Finnsnes, og kan fortelle mange artige historier fra den tiden. Kjedelig var det visst ikke da heller.

I tillegg besøkte Roger dem i Paraguay, og fikk se hvordan de jobbet og levde der, og fikk se mammas omsorg og kjærlighet for alle der.

Blant predikanter og misjonærer ble sjelden den ene nevnt uten den andre. Det var alltid Kitty og Knut.

De bodde en tid i vaktmesterleiligheten til pinsemenigheten Filadelfia Sarpsborg, der de i tillegg til å være vaktmestere, også var aktivt med i søndagsskolen og musikken.

I 1968 bekjentgjorde de kall til Paraguay, og de brukte noen år på å forberede seg til reisen.

Mens de bodde der, kom Vibeke til verden, og tre jenter gjorde hverdagen til mamma og pappa enda mer innholdsrik.

Det var ikke alltid Kitty fikk vært med på møtene, for tre små jenter trengte jo å legge seg tidlig, men da fulgte hun med over høyttaleren de hadde inne i leiligheten, og så fikk hun plutselig «ånden over seg» og måtte ta på seg et skaut og gikk ut på balkongen bakerst i lokalet og kom med tungetale, eller profetisk budskap.

Som misjonæraspiranter reiste de etter hvert nordover til Finnsnes, Trollvik. Der ble de fra 1968 til 1972. De var med i pinsemenigheten på stedet, var på utposter og holdt møter.

Hun hadde nok å henge fingrene i med fire små, for i 1969 kom Benjamin til verden.

I 1973 dro Kitty og Knut fra Rakkestad til Paraguay. Endelig så de målet i sikte, det de hadde lengtet etter så mange år. Mamma, helt siden hun som 9-åring satt på møte og hørte om barn i andre land, som Afrika og Paraguay.

Med sine fire barn og nummer fem underveis, satte de kursen mot Ålesund hvor båten M/S Estrella lå. Den skulle frakte dem over Atlanterhavet og til noen år i en annen verdensdel.

De kom til Ypacaraí hvor de bodde den første tiden, og det gikk bare tre uker før Raquél kom til verden. Barneflokken telte nå fem.

Så flyttet de til Asuncion, hovedstaden for å lære spansk. Der bodde de i Barrio Herrera, og mens de bodde der gikk de på spanskkurs. Selv om den første tiden var vanskelig pga. språket, så klarte Kitty å gjøre seg forstått, selv om det ble litt misforståelser innimellom.

Det var bestemt at de skulle til Paso Cadena, og Raquél var kun fylt 1 år da de flyttet dit, ti mil inn i jungelen.

En rik og spennende tid ble det for mamma disse årene i Paraguay. Hun var misjonær, og det betyr at i tillegg til at hun var mamma, også hadde ansvar for noen barn på barnehjemmet i Paso Cadena i tillegg til å hjelpe paraguayere og indianerne med mange praktiske ting.

Barna som var i skolealder gikk på internatskole i Atyra, og de andre var hjemme i Paso Cadena.

I 1976 vendte familien hjem til Norge, nok en gang med båt, og familien var økt med en sønn til. Familien bodde 1 år på Krosby i Rakkestad, og et år i Østby, Trysil, før de igjen dro til Paraguay, i 1978.

Denne gangen skulle de være i Caacupè. Eldste datter var igjen hjemme, og de andre fem barna ble med ut.

De var i Paraguay til oktober 1980, før de igjen satte kursen mot Norge. Da bodde de i Rakkestad, Kristiansund, Bodø, og Øyer i Gudbrandsdalen i før de flyttet til Halden i 1991.

De var med i pinsemenigheten i Salen Halden, og ofte sa Kitty litt på møtene der, til stor underholdning for de som hørte på.

Hun var jo ikke skåret for tungebåndet, og hadde masse humor, og kanskje ikke alltid ting som ble sagt var så gjennomtenkt, men hun var full av kjærlighet og omsorg til alle rundt seg, og kunne også si ifra om hun følte på noe.

Hun sendte flere hundre julekort, og kort til påske og bursdager hvert år.

De var ofte på omsorgsboligene i Søsterveien med litt sang og underholdning innimellom reising og møter.

I 1995 dro Kitty og Knut igjen til Paraguay hvor de var til 1998.

Tilbake i Norge bodde de i Korterødveien i Sponvika, og var fortsatt med i pinsemenigheten Salen i Halden. Her bodde de i flere år, og var mye på besøk hos familien, og hadde møter rundt omkring. De var aldri redd for lange kjøreturer, så de dro både nord og sør og hadde møter.

I 2005 reiste de igjen til Paraguay for å hjelpe til med menighetsarbeidet og hadde ansvaret for byggingen av kirken i Choré. Fra 2005 har de vært flere korte turer til Paraguay, spesielt i Choré.

I Paraguay snakket de ofte om hermana Kitty, at hun alltid var blid, lo mye og hadde omsorg for alle. Hun ga bort den siste mynten hun hadde om hun så en tigger på gata både i Paraguay og Norge. Knut måtte holde på pengene, ellers så ga hun bort alt. Hun etterlater seg en god arv på denne måten. Ikke rik på gods eller gull, men giverglede.

I 2006 kjøpte de hus i Porsnesbakken i Halden, og der bodde de til de måtte flytte til en mer egnet bolig da helsa til Knut stadig forverret seg. Da flyttet de til Brygga omsorgsboliger, og bodde der til høsten 2015, for deretter å flytte til Hagegata.

At pappa satt i rullestol hindret ikke mamma i å ta ham med ut. Hun trillet ham overalt, og at hun var sterk, det forsto vi alle. Og veldig viljesterk.

Etter at Knut døde i 2018, ble hverdagen til Kitty også snudd på hodet. Hun var blitt dement, men fortsatt klarte hun seg på et vis. Og vi barna har forstått at hun fikk mye hjelp av pappa, som hadde relativt god hukommelse til tross for alt han hadde vært igjennom.

Mamma fylte 80 år samme året, og den dagen vi skulle feire henne i november 2018, falt hun og slo seg, og det viste seg senere at hun hadde brudd, og kanskje et lite drypp.

At hun klarte å gjennomføre, og være med på selskapet, sier litt om hennes viljestyrke. Hun var ikke helt seg selv, og ble aldri mer den samme etter dette fallet, og denne dagen.

Etter kort tid måtte hun flytte til Bergheim omsorgsboliger, og dit kom hun 17. desember 2019 og bodde der til hun døde 17. desember 2023.

Tror vi alle er enige om at å være sammen med Kitty, både som familie og for andre som kjente henne, aldri var kjedelig. Det var liv og latter, temperament, kjeks og kaffe.

Natt til søndag 17. desember forlot vår kjære Kitty oss.

Når vi snakket med pleierne som hadde omsorgen for henne de siste årene, og som ønsket å se henne og ta avskjed med henne, fortalte de alle om hvordan hun snakket om Jesus, og sang sammen med dem. Hun var misjonær til siste slutt.

Hun sang med i teksten på sanger hun kunne også helt til det siste. Vi fikk være med henne de siste dagene og timene, og det var godt å se og kjenne hvor fredfull hun var.

Hun har fullført løpet, bevart troen og er endelig hjemme, dit hun lengtet så mang en gang.

Kitty etterlater seg seks barn, 13 barnebarn og ni oldebarn.

Vi lyser fred over ditt minne, mamma, svigermor, søster, bestemor, mormor, farmor og oldemor Kitty.

På vegne av familien,

Heidi Elise A. Aastum