Misjonær Ingar Åkerlund (68): – Her ute kan jeg gjerne dø

Ingar Åkerlund (68) var mediesjef i Levende Ord i Bergen, da konflikten i menigheten toppet seg. Da hadde allerede Gud talt til ham om å bli misjonær.

– Han sa at jeg skulle forlate alt og reise til Filippinene, sier Ingar Åkerlund.

Det var under en tur til Manila sammen med en gruppe fra Levende Ord, tanken om å flytte til Filippinene grep tak i Ingar. På vei hjem bestemte han seg. Ett år seinere forlot Bjørg og ingar alt, et radikalt valg som ble starten på et altoppslukende eventyr for ekteparet.

Enevald Flåten om tiden i Levende Ord

Solgte alt og dro

De solgte nemlig gård og grunn og reiste ut for å redde forlatte barn i Manilas verste slum uten annet enn sine egne midler å leve av.

Mens Ingars avgjørelse skjedde over natten, måtte Bjørg ha litt mer tid på seg. Men snart var også hun overbevist, og de to reiste til Manila.

16 år etter treffer Korsets Seier Bjørg og Ingar Åkerlund utenfor Rejoice Childrens home som de begynte å bygge i april 2020 og som nå har vært i bruk i ti måneder.

Anlegget ligger naturskjønt til i et jordbruksdistrikt i Nasugbu, ti mil sør for Manila. Hele virksomheten deres vil bli etterhvert bli flyttet hit fra Manila.

Blant svære mangotrær, papaya- og bananpalmer, er de i ferd med å bygge opp en liten landsby for å ta hånd om mennesker som er misbrukt eller kommer fra vanskelige bakgrunner. I disse 30 husene vil mange finne et nytt hjem, langt borte fra misbruk og usselhet.

Elteparet jobber med jordbruksproduksjon og begynner etableringen av nye arbeidsplasser. Det vil bli en komplett landsby som reiser opp mennesker fra fornedrelse og gir dem håp, til det trengs det mange arbeidsplasser.

35 fuktige varmegrader

Gradestokken viser 35 grader når Åkerlund ønsker Korsets Seier velkommen til deres beskjedne bolig i det nybygde barnehjemmet, reist i en morderne «Bamboo Frame» teknikk som skal tåle tropiske stormer og jordskjelv bedre enn murhus. De har ikke kostet på seg aircondition, men husene er så åpne at det ikke er et problem. Kun en takvifte prøver febrilsk å sette luften i bevegelse denne stekende dagen.

Bjørg har et frottehåndkle med seg hvor enn hun går. Når svetten renner fra hår og panne og nakke, blir det flittig brukt. Og det gjør det hele tiden.

– Jeg plages litt av varmen, men slikt må man bare holde ut, sier hun, og byr på hjemmelagde kanelsnurrer fra komfyren ute på terrassen.

Det er ikke for ingenting at Bjørg for noen år siden ble nominert av kvinnemagasinet Tara til ærestittelen «Norges modigste kvinne», for innsatsen i slummen.

Tondo-slummen

Fram til for ett år siden drev de barnehjem i Manila by og hjalp barn ut av den beryktede Happyland og Aroma i slummen Tondo. Distriktet er et av de tettest befolkede områdene i hele verden.

Flere ganger i uka tråkket ekteparet Åkerlund seg gjennom søppelet og i en utrolig stank, sammen med sine fantastiske medarbeidere. I disse slumområdene ble små barn solgt av sine egne foreldre for å ha penger til stoff.

– Dette ble en tid da hjertene våre ble utvidet, vi opplevde råskap og umenneskelighet på et nivå vi nesten ikke trodde fantes. Midt i dette var overgivelsen vår å gi dem håp om en bedre fremtid, forteller Bjørg.

Enten hun tar på seg gummistøvlene og tar seg gjennom skur etter skur i et av Manilas verste slumområder, eller hun sitter med et av de tidligere forlatte barna på fanget på barnehjemmet Rejoice, så øser hun ut kjærlighet som hun tidligere ikke visste at hun hadde. Hjertet mitt har utvidet seg mye, smiler Bjørg.

– Vi så nøden og bestemte oss for å gjøre alt vi maktet, sier Ingar.

Åkerlund-paret fant blant annet 300 familier som bodde under en bro. Sykdommer som tuberkulose tar livet av folk. Unge tenåringsmødre aner ingenting om å oppdra et barn. Foreldre ruser seg og selger barna sine for å få stoff, eller vanskjøtter dem så de blir syke og dør.

Til salgs for 600 kroner

Kevin, var en liten gutt de fant på et av sine besøk i slummen. Da de forsøkte å finne mammaen, fikk teamet fra Rejoice vite at hun var ute for å tigge penger til å begrave hans eldre bror. Pengene brukte hun til noe annet - stoff.

Ingar forsøkte å bringe gutten til sykehus, men legene brydde seg ikke, og vi måtte ta ham med oss tilbake til slummen.

– Da vi kom tilbake neste gang, var han død – utarmet og syk, forteller Ingar.

Storebroren døde en uke tidligere av samme grunn. Det Åkerlunds da ikke visste, var at mamma var narkoman.

Nå var hun helt uten penger igjen og var villig til å selge sin to måneder gamle sønn for å få stoff. Hun ville selge ham for så lite som 600 kroner om noen ville kjøpe.

Det var da Bjørg og Ingar fikk tak i den lille nydelige gutten.

– Familiene er dysfunksjonelle. Vi har reddet barn fra å bli illegalt abortert, vi har tatt imot barn på barnehjemmet med syltynne armer og bein og oppsvulmet mage. Etter behandling kommer store klaser av makk og annet utøy ut av dem. De har levd i slummen og spist alt de har kommet over.

Mange av barna hadde vært døde i dag om ikke det norske ekteparet hadde tatt hånd om dem.

– Vi er vant til mye, men blir alltid like rystet når foreldrene nekter å ta imot hjelp og heller lar barna sine dø.

«Do you want her?»

Ingars øyne blir våte når han forteller om den tynne, skitne 12-år gamle jenta som prøvde å selge seg til ham som prostituert. Politiet sto og så på og kommenterte med smil om munnen; «Do you want her?».

Ingar kjente harme og fortvilelse stige opp i seg: «Denne jenta trenger en mamma og pappa – noen som bryr seg».

– Hun skulle aldri måttet selge seg for å overleve. Ingar er ennå rystet over det som skjedde.

Han forteller at disse jentene ofte blir solgt til prostituerte miljøer i Manila når de blir noen år eldre. Når de ikke har familie eller sosialt nettverk, er noen av dem prisgitt kyniske menneskehandlere.

Kontrasten fra Tondo til barnehjemmet Rejoice kunne ikke vært større.

Barna fra slummen får nå få mulighet til skole og jobb, samtidig som de har et godt og trygt hjem i fredelige omgivelser å komme hjem til.

Måtte vekk fra slummen

I landsbyen Bjørg og Ingar nå er i ferd med å bygge opp, vil de ta hånd om barna helt fram til de er ferdig utdannet. De vil trene dem til å gå på jobb hver dag, ta ansvar for familiens behov og tenke langsiktig om livene sine.

– Barna vi jobber med har som regel ingen familier, ingen å gå til utenom oss. Vi vil bringe dem tilbake hit så de kan bo og høre til her, forklarer ekteparet.

Ingar ser for seg et lokalsamfunn der det i tillegg til husene skapes arbeidsplasser, der naturressursene utnyttes, der man kan tilby helsetjenester og plante kirke.

Han skjønner at en del kan tenke at landsbyprosjektet de nå har startet er for mye å ta fatt på for en 68-åring, men slik tenker ikke den høyreiste bergenseren med masse pågangsmot og visjoner.

En hel landsby

Han skjønner at en del kan tenke at landsbyprosjektet de nå har startet er for mye å ta fatt på for en 68-åring, men slik tenker ikke den høyreiste vestlendingen med masse pågangsmot og store visjoner.

Da de først så denne på tomten visste Ingar og Bjørg at dette var stedet de ville kjøpe. Flere ektepar hjemme i Norge gav store beløp, og snart var byggingen av barnehjemmet i gang. Støttepartnerne våre har hjulpet oss en hel masse.

– Vi har bare fulgt God i denne prosessen og sett hva han har gjort, det er ikke oss, presiserer Ingar og Bjørg.

«Hva, tuller du»?

Den store tomta kjøpte de med penger fra Norge. Skritt for skritt har de fire husene blitt bygget og nå bor det 28 barn på barnehjemmet.

Firmaet som bygget selve barnehjemmet, henvendte seg en dag og spurte om de kunne få bygge 15 hus gratis på en annen del av tomten.

«What, are you kidding», var Ingars umiddelbare reaksjon.

Det var et mirakel ,sier han i dag, og geleider oss nedover veien for å vise oss husene som består av 15 tomannsboliger.

Fortsatt er det en del uferdig, men Åkerlunds vet at hjelpen kommer, slik at husene blir helt ferdige og prosjektet kan avsluttes.

På livstid

– Noen spurte meg hvor mange år jeg har tenkt å være her. Jeg måtte bare le av et sånt spørsmål, sier Ingar Åkerlund.

– Jeg kan gjerne dø her. Om det blir slik, vet jeg ikke, men slik er innstillingen min. Jeg er her for å bli. Det er her Gud vil ha oss.

Skulle Gud lede dem andre steder senere, er de åpne, men innstillingen er at dette er på livstid.

Lever i tro

For Bjørg var det vanskeligere å forlate barn og barnebarn i Norge, riktig nok med deres fulle velsignelse, for å ta fatt på det til nå mest spennende kapittelet i sitt liv.

I dag er de voksne barna svært støttende og involverte i arbeidet i Filippinene, selv om de også kan føle på savn over å ha foreldrene og besteforeldrene så langt unna.

I årene som kommer vil Bjørg bo halve tiden i Norge og halve tiden i Filippinene. Hun ønsker å følge opp familien på nært hold.

Arbeidet de driver har ingen fast inntekstkilde.

– Hjemme i Norge hadde jeg en tendens til å bekymre meg for økonomien, selv om vi begge hadde fast lønn. Nå kan vi legge oss om kvelden uten en krone på konto, men med fred i hjertet om at Gud har kontroll.

– Ingars visjon har blitt vel så mye min egen, bekrefter Bjørg

Levende mirakler

Etter noen måneder på barnehjemmet ser misjonærparet at det skjer mirakler med barna. De forvandles fra redde, underernærte og forsømte barn, til trygge, smilende og sunne individer.

Ingar forteller også om tilfeller der de kunne ha hjulpet, men der myndighetene har satt kjepper i hjulene for arbeidet deres, som blant annet gjør det vanskelig å flytte barna fra slummen til andre steder i landet.

– Barna elsker å bo her, sier Bjørg.

Idet hun uttaler ordene kommer tre glade barn i skoleuniform stormende inn i favnen hennes.

Bjørg og Ingar elsker å gå godnatt-runden hver kveld på barnehjemmet.

– Det er mange løvetannbarn blant flokken her. Vi skal hjelpe dem opp og fram, lover Åkerlunds

– Å se hvordan frykten forsvinner i øynene deres og erstattes av lykke og kjærlighet, er en gave i seg selv.

Mange av barna på Rejoice barnehjem har levd med ekteparet Åkerlund i ti år og ser på dem som sine besteforeldre.

Både Bjørg og Ingar er enige om at arbeidet de står i ikke handler om dem. De er ikke opptatt av å få ære og ros. De har bare sagt ja til Guds klare tiltale om at Han ville dette de nå står midt oppe i.

Ingars hjertesukk mot slutten er at ulike misjoner og organisasjoner med ulike innfallsvinkler til menneskers behov, kan samarbeide bedre for å bli mer slagkraftige når det gjelder å løfte opp et folk uten stemme.