Misjonærbarnas mørke

Tre lokale pastorsønner i alderen 13 til 19 år var blant dem som forgrep seg på Cecilie.

– Jeg husker de var veldig sterke. Alle tre.

Den ene episoden har brent seg fast i minnet. Cecilie var mellom 11 og 12 år. Han var 19.

– Jeg husker den følelsen av å ha en tung voksen mann oppå meg.

Cecilie forklarer at hun klamret seg fast i lakenet, klorte, sparket og bet.

– Den salte smaken av en svett arm som jeg bet i for å forsvare meg selv, glemmer jeg ikke, sier hun.

Hemmeligheten om hva som skjedde, bar hun inne i seg.

Dette er bare en liten del av historien om misjonærbarnet Cecilie Skretting (37) i ukens Korsets Seier, som startet livet med rusabstinenser, etterfulgt av en rekke fosterhjem. Deretter tok livet mange uventede retninger.

Gjenkjennelig

Den vonde, sterke og dypt personlige fortellingen til Cecilie får meg til å tenke på en kamerat, en fyr det er lenge siden jeg har tenkt på nå.

Et fantastisk menneske – med fortid som misjonærbarn.

Det satte dype, dype spor. Så dype var dem at livet ikke lenger var verdt å leve – for ham.

Samtidig har jeg et tosifret antall venner og kjente som blir salig nostalgiske av å tenke tilbake på barndommen på misjonsmarken.

Flere av dem har i voksen alder sluttet i jobben og lagt huset ut på salg for å ta med ektefellen og egne barn ut på disse samme eller tilsvarende markene. De lengter etter å gi barna et lite glimt av den samme lykkefølelsen.

Et mørke delt av flere

Jeg er litt redd for at siste avsnitt skal virke relativiserende. Samtidig vil en generaliserende dom over misjonærbarn føre til misvisende svar.

Spørsmålet er hva som har gått galt med disse misjonærbarna. For selv om Cecilies historie er unik, så er det mange misjonærbarn som sitter igjen med vonde minner knyttet til sin barndom. For mange.

Senest i februar fortalte et annet barn av Pinsemisjonen, Ole Mats Gjervoldstad, at adskillelsen fra foreldrene var det verste.

Samme måned så misjonærbarnet Gunhild Chepkite Frafjord til Dagen at hun var en av de heldige:

– Jeg hadde ikke rett til å klage på noe, barna i internatet hadde det verre enn meg (og barna i slummen utenfor strømgjerdet).

Dagen har også skrevet om at misjonærbarna har samlet seg i støttegruppen sendtbort.no til overveldende respons. De har lykkes med å få innrømmelser, beklagelser og til sammen halvannen million kroner i erstatning fra Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Foreløpig.

Øystein Stene har i den forbindelse satt i gang podkasten «Misjonærbarna» for å gi en stemme til det han omtaler som «utålelige lidelser».

Voksne barnetanker

Cecilie Skretting (37) ble utsatt for uakseptable, ulovlige handlinger.

Men hun forteller også om tanker, minner og følelser som ligner det andre misjonærbarn har sagt til Dagen tidligere.

– Savnet etter mamma var der hele tiden. Og pappa og søsknene mine. Det har nok stukket dypere enn jeg har likt å tro, forteller Skretting.

Noe annet jeg har hørt før er barnas ansvarsfølelse overfor Guds kall. Frelsen blir et tyngende ansvar. Evangeliet må ut. Koste hva det koste vil.

– Jeg pratet til ham om Gud og frelse, for hva om han døde uten å være frelst? Som misjonærbarn følte jeg på et medansvar for å fortelle om Jesus. Samtidig slet jeg med helvetesangst selv og var redd for å bli etterlatt dersom Jesus kom tilbake, gjenforteller hun.

Det er voksne tanker. For voksne, mener jeg.

Kall på avveie

Guds kall er dypt alvorlig. Like alvorlig Jesu ord om de minste blant oss: Barna.

Når det ene går på bekostning av det andre, så er det noe i denne teologiske ligningen som ikke går opp.

Enklere sagt: Når misjonkallet går utover barna, så er det noe galt med kallet.