Misjonærer protesterer mot å øke egen lønn

Allerede høsten 2020 jobbet Pinsebevegelsen med en oppdatering av sine anbefalte lønnssatser for misjonærer.

Pinse Misjon, tidligere Pinsemisjonen og PYM, sendte tidligere i år et brev til norske pinsemenigheter hvor det blant annet står følgende: «etter grundig arbeid med revidering og fornyelse av de anbefalte satsene, har vi nå endret satsene til brutto lønnssatser som skal gjenspeile en vanlig norsk lønn - regulert etter levekostnadene i de ulike tjenestelandene.»

Men ikke alle pinsemenighetene ønsker denne nye retningslinjen for misjonærlønninger velkommen.

– Hvor er pinsegløden? Misjon skal komme av et kall, uten ytre motivasjoner. Jeg synes det Pinse Misjon har gjort er kaldt og lite åndelig, sier pastor i Pinsekirken Sion i Neverdal, Øystein Lode.

Dårlig samvittighet

Med sine drøyt 130 medlemmer har Nordlandsmenigheten i Neverdal på helgelandskysten i over seks år støttet en misjonær i Russland som utsendermenighet. Menigheten betaler misjonæren en lønn begge parter lever fint med.

Da Lode mottok brevet fra Pinse Misjon tidligere i år, reagerte han med skuffelse.

– Jeg ble helt satt ut. Jeg er baptist, og som ny, stolt arbeider i Pinsekirken Sion forventet jeg at pinsebevegelsen skulle være en åndelig høyborg i Kristen-Norge. Det var lite i det brevet som tydet på det, sier han til Korsets Seier.

Pastoren forteller at hvis de går opp på det som er anbefalt lønnssats for Russland så er man i praksis over på norsk lønning for et misjonærliv i et lavkostland, og det vil kreve for mye av menighetens budsjett.

Menigheten har besluttet å øke lønnen noe, men erkjenner at de ikke klarer å nå den fulle satsen.

– Du kjenner på en slags dårlig samvittighet for ikke å kunne innfri selv om man virkelig vil respektere at en arbeider er sin lønn verdt. Samtidig hadde vi andre drømmer om å kanskje sende ut enda en misjonær. Den drømmen er knust nå, sier Lode.

Skrev tilbake

Pinsepastoren bestemte seg for å svare Pinse Misjon i en e-post og luftet samtidig sine bekymringer omkring lønningene og organisasjonens prioriteringer.

Lode skrev blant annet følgende:

«I informasjonen dere sendte, fant jeg ingen pinseglød eller kallstanke. Skrivet fremsto mer som et offentlig dokument skrevet at byråkrater. Skrivet og bakenforliggende forklaringer ga ikke noe løft eller trøst eller glød. Vi kunne trengt trøst, fordi vi innså straks at vi ikke lenger kunne være arbeidsgiver - og våre drømmer om å kanskje få til mer misjonsarbeid døde umiddelbart hen.»

Han trakk også fram sin egen bakgrunn som misjonærbarn i det afrikanske landet Kamerun og at familien levde på lite – sammenlignet med en vanlig norsk lønn.

– Jeg er stolt av min far, og tror at lønnen han får fra Gud er større enn den på jorden. Nå er jeg redd for at ved å legge så mye fokus på penger så blir det å være misjonær mer en jobb enn et kall.

Ikke et krav

De nye satsene til Pinse Misjon er basert på lønningene til Pinsebevegelsens Forkynnerfelleskap (PFF), hvorav 70 prosent av lønnen er regulert etter FNS indeksregulering for de ulike landene. De restrerende 30 prosentene av grunnlønnen er fast.

Avtroppende daglig leder i Pinse Misjon, David Hetlelid, har forståelse for at økonomi er en utfordring for pinsemenighetene.

– Vi har forståelse for at menighetene ikke nødvendigvis har anledning til å øke lønnen umiddelbart. Derfor ønsker vi å gå i dialog med hver enkelt utsendermenighet for å lage en overgangsavtale, for eksempel over fire år, sier Hetlelid.

Han er tydelig på at de nye lønnssatsene ikke er et krav til verken misjonærer eller utsendermenigheter fra deres side, men en anbefaling.

– Samtidig er det godt å få opp et system som skal gjøre det bærekraftig for menigheter å legge til rette økonomisk for misjonærer som kjenner et kall ut. Økonomi er ikke hovedmotivasjonen, men det er likefullt en del av virkeligheten vår, sier Hetlelid.

Tjeneste i endring

Den avtroppende internasjonale lederen forteller at misjonstjenesten har forandret seg de senere årene.

– Før solgte man kanskje alt man eide, gikk om bord i en båt til Afrika og ble der til man døde. Slik er det ikke lenger, poengterer Hetlelid.

Flere og flere av dagens misjonærer opererer som pendlere og korttidsmisjonærer eller er ute i en begrenset periode.

Med økonomiske forpliktelser i Norge, som for eksempel boliglån og studielån, har Pinsebevegelsen sett et behov for at også misjonærene skal ha mulighet for en normal lønn med en normal opptjening av blant annet pensjonspoeng og dagpenger.

– Initiativet kom både fra oss og misjonærene selv. Vi ønsker at det å være misjonær skal være bærekraftig, og i møte med en annen form for misjonstjeneste må vi legge til rette for at flest mulig kan følge sitt kall, sier Hetlelid.

Overraskede misjonærer

I et land i Midtøsten bor et misjonærpar som ønsker å være anonyme med hensyn til stort press mot utenlandske kristne fra myndighetene i landet.

De husker godt da pinsemenigheten de er utsendt fra tok kontakt om de nye satsene som er omtrent det dobbelte av hva de mottar av økonomisk støtte i dag.

– Det kom som en overraskelse. For oss ble det helt uaktuelt å forholde oss til de nye satsene. Å få så mye penger ville sendt helt feil signaler overfor de vi jobber med her, sier ektemannen og misjonæren.

Misjonærparet mener den lønnen de har i dag er mer enn nok for det livet de lever. De mener det er farlig om penger tar for mye fokus til en misjonær.

– Tanken om å ivareta misjonærene økonomisk, er god. Men jeg savner den troen og radikaliteten ved at de som reiser ut vil bli forsørget av Gud, sier han.

– Blir pengefokuset for stort?

– For korttidsmisjonærer så ser vi at å kunne betjene økonomiske forpliktelser i Norge har mye ved seg. Men jeg mener generelt at det er farlig hvis pengene blir en motivasjon. Det skal være kallet som avgjør om du drar ut.

– Skyter seg selv i foten

Misjonærfamilien synes det er leit hvis menigheter føler på dårlig samvittighet for ikke å møte de nye lønnssatsene.

– Jeg forstår at det sikkert er kjempekjipt. Og jeg tror det er mange menigheter, spesielt de små, som nå tenker at det blir for vanskelig å sende ut misjonærer. Endringen er stor, sier kona og misjonæren.

– Tror dere denne endringen vil føre til flere eller færre misjonærer på sikt?

– Færre. Jeg tror Pinse Misjon skyter seg selv i foten, dessverre. Intensjonen er god, men for oss blir det i alle fall ikke riktig og det skaper heller en usikkerhet og spenninger. Det er trist, for er det noen som burde vært på hugget når det gjelder misjon så er det Pinsebevegelsen. Og behovet er stort, sier han.

Forstår valget

David Hetlelid forstår at misjonærene i Midtøsten velger å stå ved den opprinnelige lønnen basert på sine erfaringer.

– Jeg synes det er en sunn respons. Selv om vi har et satt lønnssystem, er det umulig å dekke alle situasjoner. At enkelte menigheter og misjonærer gjør egne vurderinger og velger sin egen linje er kjempebra, sier han.

– Er det ikke et mål at alle menigheter og misjonærer bruker lønnssatsene?

– Motivet er å legge til rette for dem som har et kall til misjon, uansett hvilken livssituasjon de er i. Dette er et lønnssystem, enkelt og greit. Folk skal vite at vi på ingen måte nedgraderer kallet med et slikt grep. Tvert imot tror jeg nå flere vil kunne favne en bredere gruppe mennesker.

– Hva med de menighetene som snakker om dårlig samvittighet for å ikke kunne møte summene?

– Jeg forstår det dilemmaet. Men jeg håper misjonærene og menighetene kan snakke åpent og ærlig om de økonomiske forutsetningene. Våre lønnssatser er et forslag, ingenting annet, sier Hetlelid.

Større ansvar

Tommy Land er misjonsansvarlig i pinsemenigheten Filadelfia Vennesla. De har valgt å fordele lønnsøkningen over flere år, men erkjenner at økningen er vesentlig for deres budsjetter.

Med økte lønninger følger også et større ansvar til misjonærene, ifølge Land.

– Jeg tror menighetene vil føle at de trenger mye tilbake når de investerer så mye i misjonærene sine. Det de gjør skal stå i stil med lønningene, og det kan være vanskelig å sette seg selv så høyt, sier han.

Han ser åpenbare fordeler og ulemper med et nytt lønnssystem.

– Det vil jo bli mer attraktivt å bli misjonær, med et mindre offer og større økonomisk grunnlag for den dagen de reiser tilbake til Norge. Samtidig blir det en utfordring for menighetene å kunne betale. Det kan føre til at færre reiser ut.