Misjonærfamilie opplever økende forskjellsbehandling som hvite

Misjonær Stig Ove Abildsten Gisnås (36) fra Mo i Rana er ute på en av sine mange kjøreturer i Kenya, hvor han bor og jobber sammen med kona Linda (29) og barna Esther (8), Leo (6) og Sarah (3) og adoptivsønnen Ndoro (19).

Plutselig blir han vinket til siden av en konstabel fra trafikkpolitiet. Stig Ove er forvirret, men stopper bilen og sveiver ned den støvete vindusruten.

«Refleksene bakpå bilen din er slitt», sier politibetjenten med en streng mine. «Hva er det du snakker om? De er da ikke slitt, og dessuten er det ikke noe krav med refleks på private biler», svarer Stig Ove oppgitt. Nordmannen kunne like godt spart stemmebåndet. Politibetjenten har allerede bestemt seg; den hvite sjåføren må møte opp i retten.

Noen snarvei via egen pengepung og rett i lomma på konstabelen kommer ikke på tale for den unge misjonæren, selv om hintene fra kenyaneren er umulig å misforstå.

I venterommet er det folksomt. Sammen med et titalls andre påståtte lovbrytere, sitter Stig Ove og vipper hvileløst på stolen. Seks timer tar det før hans navn omsider blir ropt opp og han får tre inn til dommerne. Der får han umiddelbart dommen som lyder: bot på 2000 kenyanske shilling, rundt 180 norske kroner.

Stig Ove blir provosert og føler seg urettferdig behandlet av politiet.

– Jeg ga tydelig beskjed om hva jeg mente om deres holdninger til hvite fra Vesten. En skikkelig skjennepreken, sier Stig Ove på videolink fra hjemmet i en landsbygd utenfor byen Kilifi, sørøst i Kenya.

Historien han forteller er bare en av flere opplevelser med diskriminering som hvit i Kenya siden familien flyttet dit permanent i 2016. Med Black Lives Matter-bevegelsen har ifølge Stig Ove sinnet mot de hvite i tillegg blusset opp i landet.

Gjennom en Facebook-gruppe for nordmenn i Kenya, leser han om artikler om hvite som blant annet blir kastet stein på. Nordlendingen mener flere lokale har et trangt syn på rasisme.

– Det handler om å lære at diskriminering av minoriteter er galt uansett hvilken hudfarge du har eller stamme du tilhører. Jeg forsøker å undervise om likeverd i menigheten vår, og at rasisme kan ramme flere enn bare en gruppe.

Ønsker annen hudfarge

Ved Stig Oves side sitter kona Linda og lytter mens hun drikker kaffe av en kopp med det kenyanske flagget på. Det østafrikanske landet er kjent for sin kaffe, men Linda forteller at de merkelig nok eksporterer mesteparten av det de produserer selv, og importerer heller andre lands kaffebønner.

Småbarnsmoren fra Oppdal har også fått erfare hvordan det er å være de som skiller seg ut.

– Leo har mange ganger kommet gråtende til meg og sagt: «Mamma, hvordan kan jeg bli mørk i huden?». Som mor er det sårt å oppleve at barna føler seg annerledes, blir gitt nedsettende kallenavn og holdt utenfor av andre barn fordi han er hvit, sukker hun.

– Hvordan håndterer dere slik forskjellsbehandling?

– Det som går på Stig Ove og meg preller stort sett av oss. Når det gjelder barna prøver vi å fortelle dem at hudfarge ikke betyr alt. Samtidig sier vi tydelig ifra om at det ikke er greit å bli kalt «Muzungo», som betyr hvit person, men heller bruke navnene våre. Vi gjør det vi kan for å integrere oss, gjennom å lære stammespråket, kle oss som de lokale og så videre. Men det tar tid å bli akseptert som en av sine egne, innrømmer Linda.

– I løpet av årene har vi heldigvis fått flere venner som ser på oss som sine like, men helt like blir vi nok aldri. Slik er det bare, konkluderer Stig Ove.

– Vi har valgt dette livet selv, legger Linda til.

– Hvor vanlig det er, varierer nok fra kultur til kultur. Diskriminering og fremmedfrykt ligger latent i oss alle og har mange ansikt. Gjensidig tillit og åpenhet for hverandre skapes gjerne over tid, og det har vi mange gode erfaringer av, sier Hetlelid.

Han kjenner igjen beskrivelsen til Linda og Stig Ove om fordommer mot hvite med dype lommebøker.

– Bildet av misjonæren med utømmelige pengekilder har vi en god stund vært klar over at finnes. Heldigvis er det gode og kontinuerlig teologiske og moralske refleksjoner på hvordan best forvalte ressurser i misjonen.

Ultimatum

Linda fikk tidlig en opplevelse av å bli kalt til misjon i Afrika, og slapp aldri den konkrete tanken. Da hun som 16-åring møtte Stig Ove, og det etter hvert gikk mot et kjæresteforhold, ga hun ham et ultimatum: «Hvis du vil være med meg må du tåle at jeg skal bli misjonær i Afrika». Stig Ove hadde på sin side ikke noe geografisk kall, men visste at han skulle bruke livet på å evangelisere og å be for syke. Om han gjorde det i termodress blant eskimoer eller i shorts i den afrikanske bushen spilte mindre rolle.

Mens paret pønsket på hvor på kontinentet de skulle dra, fikk de høre om en misjonsskole i Pemba, Mosambik, i regi av den amerikanske misjonæren og forfatteren Heidi Baker. Hennes kall ga gjenklang hos Linda, og sammen med Stig Ove tilbrakte de to år som frivillige på misjonsskolen mellom 2014 og 2016.

– Vi lærte enormt mye på de to årene. Sett i ettertid var det et riktig steg for oss å koble oss på noen med erfaring før vi hoppet ut i misjonærlivet helt på egen hånd, forteller Stig Ove.

Ekteparet opplevde at de ble tryggere i sitt misjonskall, og kjente det var på Swahilikysten de skulle plante seg. Av Somalia, Tanzania, Mosambik og Kenya, ble det sistnevnte land de valgte å slå rot i. Fire år senere har småbarnsforeldrene bygd et hus, som også fungerer som en misjonsbase, blitt medpastorer i en lokal kirke, åpnet disippeltrening for ungdom, samt adoptert en nå 19 år gammel foreldreløs gutt.

– Hverdagen er intens og travel, men å se hva kjærligheten og oppmerksomheten vi investerer betyr for de rundt oss gir oss mye glede tilbake, sier Linda.

Ingen luksus

Misjonsbasen er omkranset av frodig natur. Av og til får de besøk av nysgjerrige apekatter og snokete slanger, men familiens hunder jager bort de som kommer for nærme. Regntiden, som nå er i ferd med å avslutte, har gjort godt for de nyplantede appelsin- og mangotrærne på tomta. Linda gleder seg til hun kan diske opp med hjemmelaget fruktsalat om noen års tid.

– Vi trives veldig godt som familie på misjonsmarken, understreker hun.

Selv om ekteparet beskriver omgivelsene som idylliske, er misjonærlivet på landsbygda i Afrika langt fra noen luksustilværelse.

– Vi har for eksempel ikke regelmessig tilgang på vann, så vi må oppbevare vann i tønner hvis tilgangen skulle forsvinne i noen uker. Skal vi storhandle, må vi reise to timer mer bil. Strøm får vi gjennom et selvbygd solcellepanel og en generator. Du kan sammenligne standaren rundt oss med enkle norske hytter, forteller Stig Ove.

Moderne misjonærer

Selv om Linda og Stig Ove beskriver livsstilen til lokalbefolkningen som primitiv, lar de ikke det være et hinder for egen kreativitet. På internett og sosiale medier er misjonærene svært aktive, og mener det er helt naturlig for dem å være synlige online.

– Uten aktiviteten vår på nettet, hadde vi ikke vært der vi er i dag. Ved å være aktive i sosiale medier kan vi holde kontakt med støttepartnere og sørge for at flere får en tettere relasjon til oss. Vi er helt avhengige av frivillige gaver, påpeker Linda.

På egen blogg skriver hun jevnlig om livet og arbeidet i Kenya. I tillegg dukker det stadig opp bilder og videoer fra familien på Facebook og Instagram.

– Vi skriver ikke nyhetsbrev som de litt eldre misjonærene. Dessuten er aktiviteten vår en måte å spre evangeliet på. Det er jo det som er hensikten. Responsen vi får er oppløftende, supplerer Stig Ove.

– Ser dere på dere selv som moderne misjonærer?

– Det ville vært kjekt om vi kunne blitt karakterisert som moderne misjonærer, ja, smiler han.

– Vi håper, gjennom det vi gjør, at vi kan inspirere fremtidige misjonærspirer, legger hun til.

– En utdøende rase

Familien Abildsten Gisnås har store planer for fremtiden. Målet er å plante menigheter i alle landene langs Swahilikysten, med en velfungerende misjonsbase i hvert land. Fokus på disippelundervisning blir viktig for å nå målene. Linda, som er helsefagarbeider, drømmer i tillegg om å utdanne seg til å bli lege for å kunne starte en helseklinikk og et barnehjem der de bor i Kenya.

Men de skynder seg langsomt. De har et helt liv på seg.

– I dag kan de som bærer på et misjonskall velge en middelvei ved å reise frem og tilbake mellom landene. Det er ikke en modell jeg er særlig tilhenger av. Da vil jeg heller ha de som er engasjert på ett sted og på fulltid, sier Stig Ove, før han tar en liten pause.

David Hetlelid bekrefter at det er færre fulltidsmisjonærer enn for ti-tyve år siden. Men han tror ikke det er utelukkende negativt.

– Verden er i bevegelse, og det samme er misjonen. Jeg skulle selvsagt ønske at vi hadde flere fulltidsmisjonærer, som Stig Ove og Linda, men for meg handler det om bevegelse; at vi har stadig flere som engasjerer seg i misjon og at vi klarer å forvandle lokalsamfunn til å føre evangeliseringen videre selv, sier Hetlelid.

Tillit over tid

– Hvorfor er det så viktig å binde seg og bli værende over lang tid, Linda og Stig Ove?

Linda gir tegn til ektemannen om at hun gjerne vil svare.

– Ved å vise for lokalbefolkningen at vi er med i det lange løp, skaper vi tillit. De er vant med at hvite, både misjonærer og andre, kommer og går. Når de innser at vi blir værende, åpner de seg mer og vi får ta del i livene deres på en helt annen måte. Nå er det for eksempel naturlig å ta del i livshendelser som fødsler og død, sier hun.

Stig Ove følger opp svaret direkte.

– Så må man ikke glemme at forandring tar tid. Disippelgjøring tar tid. Selv Moses klarte ikke forandre alle i følget sitt gjennom ørkenen. Vi gjør stadige oppdagelser av hvor vanskelig enkelte har for å forandre retning i livet. Det hender dessverre at de vi har viet mye tid og kjærlighet til forsvinner eller faller tilbake til gamle synder. Det er selvfølgelig trist. Samtidig fryder vi oss over de som til slutt bryter gjennom og som får grep om evangeliet, forteller han.

– Mister man ikke kontinuitet ved at færre binder seg som misjonærer over lenger tid, Hetlelid?

– Jeg ser absolutt verdien i å bli lenge på ett sted. Samtidig må vi være rause og ydmyke overfor de som ikke har et kall til å bli langtidsmisjonærer. Gud kaller på mange måter, påpeker lederen for Pinsebevegelsens Internasjonale avdeling.

Hetlelid ønsker at flere unge skal bli eksponert for misjon for å vekke et større engasjement. Derfor roser han familien Abildsten Gisnås sine planer om å på sikt invitere misjonærspirer til misjonsmarken hos seg.

Norsk bursdagsfeiring

Under koronapandemien har det blitt vanskeligere å legge ut på veien og drive vanlig misjonsrettet arbeid. Stengte skoler, samt strenge forbud mot å bevege seg fritt og å samle store folkegrupper, har ført til at de fleste dagene tilbringes i heimen med små og store prosjekter knyttet til utvikling av misjonsbasen.

I tillegg til adoptivsønnen Ndoro, bor seks andre kenyanske ungdommer mellom 17 og 23 år under samme tak som familien Abildsten Gisnås. De bærer alle på en fortid med ødelagte hjem og omsorgssvikt. Stig Ove og Linda valgte å ta dem inn, ettersom de ser et stort potensiale i ungdommene.

– Vi mener at de er verdt å investere tid og omsorg i. Dersom de får tryggere omstendigheter, tror vi at de kan oppnå mestring som kan føre til at de kan ta grep om sitt eget liv og deretter påvirke flere, sier Stig Ove.

– Det blir mange rundt middagsbordet. Men det er bare koselig. De biologiske barna våre er veldig glade i dem og kaller dem brødre og søstre. Tiden vi har hatt sammen under koronanedstengningen har vært dyrebar, ettersom vi har fått så mye tid til å være sammen bare oss, forteller Linda.

Siden nedstengningen i mars, har familien feiret hele åtte bursdager i familien. Til helgen venter en til, når lille Sarah fyller tre år. I og med at ingen av ungdommene før hadde opplevd en skikkelig bursdagsfeiring, ønsket Linda og Stig Ove å gi hver og en en klassisk norsk bursdagsfest.

– Alt må være med! Ballonger, kake, bannere og sang. De synes alle det er utrolig stas, smiler Linda.

– Så noen norske tradisjoner holder dere fast ved?

– Vi er veldig opptatt av å integrere oss, og bli en del av både kulturen og miljøet. Men enkelte ting, som en norsk bursdagsselskap, tror jeg bare beriker tilværelsen, påpeker hun.