Mitt distanserte israelvennskap

Sommerheten og en sakte gjenåpning av landet står nå i kontrast til en lang, nedstengt koronavinter. Hete og kontraster preger også ukens portrett av den norske jøden, tidligere talsmann for det Israelske forsvaret og pasifist (ja, du leste riktig), Bjørn Hermann Ueland.

– Jeg ble litt overrasket over at journalistene ble så overrasket over meningene mine. I Israel er det ingen motsetning mellom å være pasifist og å forsvare landets rett til selvforsvar når 4000 raketter sendes av gårde fra Gaza, forklarer han.

Etter hvert går han innpå de vanskelige dilemmaene som han mener enhver israelsk offiser kjenner på. Han peker på at Israel ikke kjemper mot stridsvogner, men mot en fiende som bruker sivile skjold.

– Uskyldige liv går tapt på grunn av dette, og det er tragisk.

Hele samtalen syder av kjærlighet til Israel, selv om Ueland ikke er redd for kritisere landet han vokste opp i. Det er ris og ros om hverandre.

Det fikk meg til å gå i meg selv og mitt eget israelvennskap. Jeg tar Israel i forsvar. Ofte. Nesten alltid.

Ueland derimot, som lever og ånder for Israel, peker på alt mulig som han mener ikke fungerer. Han er tett på, han ser det. Bibelen snakker om at «den man elsker, tukter man». I dagens vestlige kirkesamfunn er dette verset blitt veldig entydig lenket litt til kontroversielle meninger om barneoppdragelse.

Dermed har vi mistet grunnholdningen som dette gudsordet prøver å formidle. Det står nemlig ikke skrevet «den man elsker, roser man» - underlig nok.

Ueland ønsker at Israel skal bli enda bedre. Han ser de etiske dilemmaene og potensialet for utvikling. Fordi han bryr seg.

Mitt norske, distanserte og noe slappe israelvennskap er lite preget av tukt. Det må jeg bare medgi.