Mobbere knuste selvbildet til Ragnhild. Troen, terapi og en kristen artist ble redningen

Det har skjedd mye godt i løpet av Ragnhilds 43 år. Hun er gift med musikeren og låtskriveren Arvid Pettersen, og sammen med døtrene deres har de musikalske oppdrag i inn- og utland.

Ragnhild er kreativ på mange måter, hun spiller også flere instrumenter. Hun synger, er flink med ord, syr de vakreste kjoler, dekorerer hjem, strikker og lager festkaker. Villaen i Bjørkedalen i Porsgrunn, har hun og Arvid tegnet selv,

Men i skyggene har traumene fra fortiden alltid ligget der.De vonde opplevelsene har stjålet både fysisk og psykisk helse.

Flyttet til gamlelandet

Vi er tilbake en januardag i 1994 og Tjøllingjenta er på skolen i en stor, blå vinterjakke som ikke er helt siste mote. Årene før bodde familien i Bangladesh, der foreldrene var misjonærer for Santalmisjonen, og nå forsøkte de å finne seg tilrette i gamlelandet igjen.

De tre årene i Asia var fantastiske for Ragnhild, men 12-åringen gledet seg til å komme tilbake til skoleklassen i Norge. Sist familien var på ferie i Norge ble hun tatt imot med åpne armer.

– Jeg trodde jeg skulle komme hjem til en kjempekoselig klasse. Før vi dro til Bangladesh hadde jeg masse venner i den, og følte at jeg var en del av gjengen.

Skadet for livet

Denne gangen var det helt annerledes.

Hun fikk ikke den mottagelsen hun så for seg. Hun ble fort utestengt, plaget og gjort narr av for klesstilen sin som ikke var helt oppdatert etter moten, og for at hun var misjonærbarn.

I et friminutt er det snøballkrig, og som uttrykk for flørt døper guttene jentene i snøen. Endelig skjer det Ragnhild har håpet på: Denne gangen vil guttene også «døpe» henne, men leken utenfor lærerværelset går snart over til vold. Ragnhilds søster prøver å gripe inn, men blir holdt igjen. «Mer blod, mer blod», roper medelevene som har dannet en mur rundt 12-åringen.

To elever slår henne og stikker henne hardt med en kjepp overalt på kroppen. Ragnhild føler at hun blir kvalt i snøen. Det hele varer i flere minutter. Det føltes som en evighet. Det siste Ragnhild husker er at hun kjenner en hard støvel som sparker henne hardt i nakken. Hun besvimer. Så blir hun sendt til legesenteret.

Hendelsen i skolegården er bare en av mange. «Har du skjellettsyken», spurte et par pene jenter i gaten, da den lange og slanke jenta kom tilbake fra Bangladesh.

Knust selvbilde

Setningen brant seg inn i sjelen og og alle opplevelsene knuste selvbildet hennes.

– Alt de gjorde fikk meg til å føle meg mindreverdig. Selv den dag i dag kan jeg se meg i speilet og tenke at jeg ikke er bra nok. Da prøver jeg å si til meg selv: «Du er ikke så verst».

Mobbingen lager varige sår i en barnesjel. Volden i tillegg har fått konsekvenser. Ragnhild plages fortsatt med nakkesmerter og sterk migrene, nøyaktig 30 år senere.

Hun har i mange år også slitt med Endometriose, utmattelse, og gått flere år i samtaleterapi på grunn av hendelsene i livet.

Kroppen sier stopp. Når noen spør om hun kan lage kake til høytidelige anledninger, må hun nesten alltid svare nei, selv om hun gjerne vil. Etter konsert-helger trenger hun flere dager på å få igjen kreftene. På sangoppdrag har det hendt at hun ender opp med å ligge utslått bak scenen. Livets traumatiske hendelser har fått store følger, og Ragnhild kan aldri vite hvordan formen blir den neste timen.

– Når jeg ligger nede for telling prøver jeg å tenke på de gode opplevelsene og privilegiene, og fokusere på alt det fine som ligger foran. Det er jo ikke sånn at jeg alltid klarer det, men det er alltid målet mitt.

En omvei i livet

– Lillesøster Ingrid og jeg hadde en god oppvekst hjemme hos foreldrene. Huset var fylt av Jesus, sang og musikk. I 17-årsalderen ble jeg en del av et godt, kristent miljø i Sandefjord, sang i kor og fikk gode venner, forklarer Ragnhild.

Men som 19-åring flyttet hun til Oslo og jobbet som aktivitørlærling. Der følte hun nok en gang på ensomheten.

– Ikke var jeg en del av et studentmiljø, og ikke ble jeg inkludert i en menighet. Jeg falt av lasset når det gjaldt kristenlivet mitt og den planen Gud hadde for meg. Jeg satte Gud rett og slett på hylla.

I denne perioden gikk Ragnhild en omvei i livet, og kom ut av kallet hun visste veldig godt at hun hadde.

– Jeg giftet meg da jeg var 21, men ekteskapet varte bare fire år. Et positivt resultat av det ekteskapet er datteren Mathilde, som er en stor velsignelse, også gjennom måten hun tjener Gud på, sier Ragnhild.

Et par år etter satt hun hjemme i sofaen sin i Larvik og kjente plutselig en varme som fylte henne fra topp til tå. Hun visste med ett at hun ikke var alene i rommet.

Den hellige ånd var så fysisk til stede, jeg kapitulerte og sa: «Nå må du gjøre hva du vil med livet mitt. Her er jeg, vær så god. Jeg er klar.»

Musikk og Gud

Da åpnet det seg dører som Ragnhild ikke trodde var mulig, og hun kom inn i miljøer der hun kunne tjene Gud gjennom musikken og samtidig komme nærmere Gud igjen. En periode var hun med i Hillsong-miljøet i Stockholm.

– En pastor sa: Start dagen med å høre på kristen musikk! Det gjorde jeg, og det forvandlet alt for meg!

Sang og musikk har alltid fulgt Ragnhild. Hun har sunget hele livet, i konfirmasjoner, begravelser, brylluper,og i kirken.

– Så musikk var ikke uvant for meg da jeg traff Arvid, forteller hun. Han hadde hatt noen vanskelige år etter sin skilsmisse, og vi ble gode venner og medarbeidere. Forholdet var oppbyggelig og ukomplisert. Vi hadde så mange felles synspunkter og verdier.

Reparert med gull

Arvid hadde døtrene Johanne og Josefine, Ragnhild hadde Mathilde, og alle stortrivdes sammen. Slik har det vært siden. I mai i år er det 15 år siden de møttes, og til sommeren feirer de 14 års bryllupsdag.

Når Ragnhild skal beskrive den nye familien, assosierer hun med den japanske kunstformen Kintsukuroi. Knuste kar som repareres med gull blir vakrere enn det opprinnelige.

– Når et kar knuser tror vi gjerne at det aldri kan bli bra igjen, men Gud reparerer «med gull». Jeg opplever meg også personlig som et sånt kar.

I alle disse årene har Arvid og Ragnhild vært produktive sammen. Det har blitt mange musikkproduksjoner, TV-produksjoner, sangtekster og komposisjoner. Sammen har de også hatt over 1500 konserter og gudstjenester i mange land.

37 år og foreldreløs

Om ikke traumene fra oppveksten var nok, opplevde Ragnhild å minste foreldrene med få års mellomrom. Ragne døde av brystkreft, 56 år gammel. To og et halvt år senere døde Tom av hjertemuskelbetennelse. Han ble 64.

– Å bli foreldreløs som 37-åring er det aller vondeste jeg har opplevd.. Jeg har ikke et barndomshjem å besøke lenger. Jeg savner å høre mamma spille piano og pappa spille gitar sammen. Det er tungt å vite at de ikke får følge barnebarna videre på veien. Jeg blir aldri vant med at de ikke er her lenger. Jeg savner dem så mye.

Men Ragnhild er bevisst på å holde fast på det gode, og se fremover.

– Mamma og pappa fikk ikke sin helbredelse på jorden, men de ble friske da de kom til himmelen. Det er min største trøst. Jeg har egentlig ikke mistet dem, for jeg jo vet hvor de er.

«Det er vel med min sjel»

– Av og til har jeg en følelse av mindreverd. Når jeg opplever noe som «tar meg tilbake» til den 12 år gamle jenta i skolegården, har jeg blitt flinkere til å forstå hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Jeg sier da til meg selv at «jeg var et offer en gang, men det er jeg ikke lenger». Jeg har heller ingen vonde følelser overfor mobberne nå. Jeg har tilgitt dem. Det har gitt meg fred.

En annen lærdom Ragnhild har fått gjennom livets motgang og alle «hvorfor», er at det er mulig å beholde frimodighet og styrke i tjenesten tross alt.

– Straks etter mammas dødsfall visste jeg med meg selv at jeg måtte komme meg fort ut i tjenesten igjen. Kun to uker etter begravelsen var jeg tilbake på scenen og sang at Jesu blod «når meg når jeg er i dypet. Det skal aldri miste sin kraft».

Ragnhilds vitnesbyrd er at Gud er trofast gjennom alt, og midt i det hele kan Ragnhild synge «det er vel med min sjel».