Når egoet tar åndens plass

I min litterære komfortsone har romanen høyeste prioritet, og i stuens lune hjørne – gjerne med fyr i peisen og med ullpledd sirlig slynget rundt føttene – ligger det en aldri så liten stabel av dem i eligert rekkefølge.

Sjangeren lyrikk har for så vidt vært et sekundært tema her hos oss, men de siste par årene har nysgjerrigheten knyttet opp mot navngjetne diktere eskalert. Visst står Olav Vesaas’ biografi om hans mor og lyser mot meg fra nederste hylle i en av reolene, men det er diktene til Halldis Moren Vesaas som bedårer meg.

«Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det; vi. Eig du lykka så er ho ikkje lenger berre di. Alt det som bror din kan ta imot av lykka di, må du gi.»

Halldis var fra Trysil i Hedmark og var gift med forfatteren Tarjei Vesaas. Hvilken spennende symbiose! Hun fra sjumilsskogen og han fra Vinje i Telemark. Visst skildrer hun kvinnen i forskjellige livsfaser, og temaer som hjem og kjærlighet. Det er imidlertid eimen av planter og trær, jord, dyr og hvite sommernetter som treffer meg og skaper forventning til både innholdet og det kunstneriske uttrykket i hennes dikt. Angen av natur og ymse sinnsstemninger gjør at de kontemplative strengene i meg begynner å røre på seg!

I «Tung tids tale» fraskrives egoismen – den som lett kan dyrkes og representerer noe av syndefallets destruktive kraft. Eksempelvis er «mannen i Rom 7» – som eldre pinsevenner snakket så mye om i min ungdom – svært egoistisk og selvsentrert. Jeget, egoet, kan redusere mitt åndelige gangsyn, fjerne konturene og tåkelegge min bror.

Lykke derimot, kan være synonymt med salighet. Og lykke er mer enn kosmetiske ord. For å si det litt kryptisk, den overvinner hindringer og flyter over grensene!

Og hør hvordan neste strofe er relasjonell til den forrige, der subjektet gir, mens objektet tar imot! «Av alt du kan løfte av børa til bror din, må du ta på deg.» Dette er jo det dobbelte kjærlighetsbuds andre ledd, «du skal elske din neste som deg selv». Og det minner om Jesu ord like inn i påskehøytiden: «Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre («innbyrdes kjærlighet» overs. av 1930)». For å uttrykke det grammatisk – det resiproke pronomen «hverandre» bør være prentet inn i vårt vokabular.

En norsk partileder sa for noen år siden at Norge er blitt «et kaldere samfunn». Dette står ikke i motsetning til Jesu ord om at «kjærligheten skal bli kald hos de fleste».

Vesaas sier: «Det er mange ikring deg som frys, ver du eit bål, strål varme ifrå deg!» Vi er selve bålet. Vet du om noen der ute med frostskader? Eller ser du noen som sitter og fryser? Den apostoliske formaningen lyder: «Vær brennende i Ånden, tjen Herren!» «Har du fyr?» spør Ola Bremnes, men det er best når ilden er antent fra himmelen, som et insitament til min personlige gudstjeneste. Den gir vertikal retning, opp mot Gud, men også horisontal – som i korset – ut mot mennesker!

Imidlertid, som litterært interessert leter jeg etter «troens spor i ord». Jeg finner noen tydelige fotavtrykk, ja, noen skikkelige bjørnespor hos dikteren fra Trysil, som imidlertid bodde det meste av sitt voksne liv i Vinje i Telemark. I det henrivende diktet «Forlat oss vår skuld», møter vi i nevnte forfatter en ydmyk sjel:

«Kjære deg Vårherre, å gløym vår ville leik og tilgjev meg syndene alle! Eg bed deg om det enda du skapte meg veik og såleis sjølv har skulda for fallet.»

Helt etter boka! Synd og syndefall, menneskets medfødte skrøpelighet, skyld og erkjennelse – det er kjerneuttrykk i den kristne terminologien.

Men, og dette er gledelig – et blikk inn i forsoningen med forståelse av nådens gjenfødende kraft, er porten inn til den neste strofen:

«Stryk syndefallet at av di rekneskapsbok så reint att og kvitt att er bladet!» Bekjent synd er strøket ut. Bladet er uten fordømmelse – det er rent og hvitt.

Takk for tydelige fotavtrykk,
Halldis!