Når egoet tar åndens plass

I min litterære komfortsone har romanen høyeste prioritet, og i stuens lune hjørne – gjerne med fyr i peisen og med ullpledd sirlig slynget rundt føttene – ligger det en aldri så liten stabel av dem i eligert rekkefølge.

Sjangeren lyrikk har for så vidt vært et sekundært tema her hos oss, men de siste par årene har nysgjerrigheten knyttet opp mot navngjetne diktere eskalert. Visst står Olav Vesaas’ biografi om hans mor og lyser mot meg fra nederste hylle i en av reolene, men det er diktene til Halldis Moren Vesaas som bedårer meg.

«Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det; vi. Eig du lykka så er ho ikkje lenger berre di. Alt det som bror din kan ta imot av lykka di, må du gi.»