Når en maskulin tømmerhogger dukker opp

At hans eneste passasjer, Jørgen, får husrom hos søskenparet, fører til en spiral av dramatikk og uforutsette hendelser.

Et søskenpar som i mange år bor sammen – med karakter og egenskaper som er høyst forskjellige – byr sjelden leserne opp til dans. Det virker heller som om ansiktsuttrykk, latter og lemmenes frie bevegelse blir tilsatt stivelse. Monotoniseringen er påfallende – inntil en maskulin tømmerhogger etter hvert gjør sine hoser grønne for koftestrikkeren Hege. Da synes det å gå mot en omlegging av været.

Mattis, kalt Tusten – hva gjør han egentlig? Tilnærmet ingenting! Naivisten i den mindre utrustede Mattis åpenbares gjennom hans klumsete atferd. Det store barnet blir aldri voksent, hans permanente personlighetsforstyrrelse blir til latter – jeg synes inderlig synd på ham.

Som leserne kjenner til saumfarer jeg litterater for om mulig å finne «troens spor i ord», sett fra et kristent ståsted. Tidligere har jeg kunnet overraske med tydelige troens fotavtrykk i verker av ateister som Jon Michelet, Dag Solstad, Carl Frode Tiller, Johan Borgen og Aksel Sandemose.

Pil på buen

Hva tro betreffer, vet jeg ingenting om forfatteren Tarjei Vesaas. Imidlertid har jeg funnet mange tydelige og dype «troens spor i ord» i ektefellens poesi og ikke minst i biografier om henne, altså Halldis Moren Vesaas.

Hvorfor jeg plutselig satt med Tarjei Vesaas i fanget, er et artig eksempel på hvordan bare ett ord som vedrører litteratur kan fyke som en gnist og antenne hele meg, med brensel nok til å kaste meg over romanen.

Det har seg slik at en avis forleden gjorde et intervju med filosof Kaja Melsom, hun er ateist. Jeg leser hennes reflekterte svar og tenker, hvordan kan et så intelligent menneske la være å tro på Gud? Imidlertid sier hun til slutt firskårent om «Bok alle må lese»: «Fuglane av Tarjei Vesaas». Dermed legger hun en pil på den litterære buen og skyter ned fra øverste hylle et for meg ubeskrevet blad – Tarjei Vesaas. Takk, Melsom.

Lav flamme

Den merkelige, fåmælte, mindre begavede Mattis er likevel bålet som brenner – ikke intenst – men med lav flamme gjennom hele verket. Han kaster imidlertid på noe brennbart som gjør at avslutningen flammer opp, for ikke å si – blåser opp.

Strikketøyet hviler ikke, arbeidsomme Hege sørger for at koftene hun selger holder liv i søskenparet, mens Mattis får ikke til noe før han prøver seg som fergemann, i en gammel råtten robåt.

At hans eneste passasjer, Jørgen, får husrom hos søskenparet, fører til en spiral av dramatikk og uforutsette hendelser. Jørgen – et skikkelig mannfolk, med muskler og ryggtavle, maskulint bygd – virker forstyrrende på veke Mattis, og frykt for fremtiden paralyserer ham. Hege forandrer seg – hva vil skje neste dag?

Misunnelse – sjalusi?

Utviklet dette et kjærlighetsforhold, eller var Jørgen kun å betrakte som en gave for at søskenparet skulle å få endene til å møtes – «han betalte bra for seg hos Hege».

Ord uten ord

Rugdetrekket over hustaket står sentralt i fortellingen, og rugden setter endog spor i sanden – er det fuglespråk? Deler av romanens nedtonede, rurale trekk, leser jeg til akkompagnement av «Pastoralesymfonien», der Beethovens eminente tonespråk som fuglesang i andresatsen åpenbares som et vakkert spunnet filigran. En fullskala utleggelse av dette signifikante aspektet ved romanen tillates dessverre ikke, grunnet plassmangel.

«De dreper ikke idioter»

Den lavmælte tonen i fortellingen fascinerer, Vesaas bruker sordin. Jeg tenker også på alt han sier uten at det blir sagt, bare virkelig store litterater får en roman til å skinne på den måten. En elegisk undertone gir opuset en svakt vibrerende streng.

Synd og skapelse

Men tro?

Finner jeg noe? Fint lite. Med ørneblikk skanner jeg setningene, men se her: Hva sier han om to småjenter? De «var så små at dei var utan synd». Bra, Vesaas. Du bærer ved til en glødende preken om arvesynd og syndige handlinger! En gammel, hvithåret pinsepredikant er helt enig. Vårherre tilregner ikke barna deres synd!

En dag roper Tusten til Hege: «Korleis er du skapt?»

Bra, Vesaas – her tilkjennegir du troen på at det finnes en skaper.

For ikke å snakke om følgende, her gir Vesaas meg tanker til enda en preken: Tusten dro båten i land og da han ble trøtt, «batt han båten i det einaste her fanst: seg sjøl». «Passar eg på deg, så passar du på meg, sa han til båten».

Gikk i forbønn da Malenes barnebarn ble tatt

Dette memorandumet framstår som et motbilde! Tenk på Hebreerbrevet: «Vårt håp er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget». Hva synger Bjerkrheim? «Når døden sin brottsjø du møter, vil Jesus dra båten i land.»

Ferjemannen

Hvilke ord fra Hege: «Velsigne deg, Mattis, for at du vart ferjemann». Finnes det noen religiøse overtoner her? Neppe, men følgende assosiasjoner får jeg:

«Min død er ferjemann, til livets faste land». Slik lyder H.A. Brorsons bevingede ord i en av hans mektigste salmer, «Guds Sønn har satt meg fri».

Ferjemannen Mattis, spikker to kraftige årer og bærer på en hemmelig plan, rent galimatias.

Hvilken dramatisk avslutning – kan minne om Ibsens Brand!

Jeg leser om og om igjen, forsvant du i dypet, Mattis?

Til skrekk og advarsel for godtroende tenåringer