Når er egentlig nok, faktisk nok?

Jeg vil starte med min egen reise i kirkelandskapet og i troens vandring. Jeg har alltid sett stykkevis og delt, og gjør det fortsatt. Etter beste evne ber jeg om at Ordet og samvittigheten må navigere meg på de rette stier og veier. Av og til er stegene stødige og veien godt opplyst. Andre ganger trenger jeg tid i tenkeboksen og stegene er mer preget av frykt enn tro.

Siden Guds nåde overgår min forstand, fører han meg til trygg havn selv om havna ikke alltid er der jeg trodde den skulle være. Jeg får hvile i vissheten om at jeg er elsket uansett om jeg landet med begge beina, eller måtte hjelpes opp igjen etterpå. Gud ser våre hjerter midt i vår strabasiøse livsreise med oppturer og nedturer.

Dåpens vei

Jeg er oppvokst i et miljø der troen på Jesus og hans frelsesverk ene og alene var nok. Et miljø som fortsatt preger meg mer enn jeg sikkert vil vedgå.

Da jeg i 1983 døpte meg som voksen (troendes dåp) var det noe som kostet meg mye som ungdom. Forkynnelsen arbeidet med hjertet mitt. Venner maste på meg. Det fikk meg til å stålsette meg. Ingen dåp på denne karen, nei. Plutselig en dag under bønn og Ordet, opplevde jeg at Guds ånd kom over meg og jeg bare gråt. Til slutt ropte jeg: Ok, Gud, jeg vil døpe meg!

Straks gikk jeg til rektors kontor på bibelskolen og sa: «Jeg er klar.» Så informerte jeg mine foreldre, som først tok det tungt da de sa at jeg forkastet barnedåpen og det de hadde lært meg opp i.

Nytt miljø

Deretter søkte jeg straks etter nytt fellesskap som underviste i linje med min nye overbevisning. Å bli værende og skape uro bare fordi jeg hadde sett noe jeg mente andre burde se, ga ingen mening for meg. Andre sto ved roret og styrte menighetsskuta slik de mente var best. All respekt for det, men for meg var det naturlig å gå videre.

Det ble store omveltninger på kort tid, men var helt avgjørende for min trosreise.

Hvor går smertegrensen?

Når er egentlig nok, faktisk nok? Det spørsmålet har jeg tenkt på i det siste. Hvor går smertegrensen i våre liv?

Hvor lenge skal en tillate seg selv å være en del av et system som beveger seg bort fra Kristus i liv og lære med så store skritt at snart alle uten hyrdene selv ser det/vil se det.

Hvorfor er det så vanskelig å bryte opp og begi seg på en ny reise i tro til Gud? Vil han ikke gå med oss videre da?

Bygger vi en kristenkultur som fører til usunnheter og fall?

Gal 5,22 sier at trofasthet er et resultat av Åndens virke i oss.

1 Kor 13,7 sier at kjærlighet fra Gud i oss utholder alt.

Hebr 6,12 sier at ved tro og tålmodighet skal vi arve løftene.

Det er ikke tvil om at det er en substans i troen og kjærligheten som skaper utholdenhet selv i ekstreme tider. Denne utholdenhet og stabilitet trenger vi i store doser.

Hyrder som står fast

Omtrent hver uke sjokkeres vi av kontroversielle utsagn fra kristne eller handlinger vi må ta sterkt avstand fra. Rundt i verden er det uroligere enn mange av oss setter pris på.

Ja, vi trenger ledere som holder ut og ser ting i perspektiv. Vi trenger stabilitet i kirkens liv og virke.

I 1 Mosebok 27–35 leser vi om Jakob og Esau. I begynnelsen dreide det seg mye om Jakob selv og hvor velsignet han kunne bli. Etter noen møter med livets virkelighet framstår Jakob litt mer ydmyk. Han har et møte med Herrens engel. Han forsones med sin svigerfar og han forsones med sin bror, Esau. Plutselig er han mer opptatt av de andre og ikke bare seg selv.

Kirken i vår tid trenger hyrder og arbeidere som står fast midt i brottsjøene og understrømmene.

Ungt mot

Når jeg leser Therese Egebakkens tale på Kirkemøtet, blir jeg ydmyk og begeistret for hennes mot og frimodighet. De som skulle talt, tier for det meste. Hun taler i klartekst. Kaller en spade for en spade. Må Gud beskytte og bevare henne.

Etter Kirkemøtet sier noen: Nå må vi forlate kirken. Andre sier: Kom tilbake og kjemp.

Her ser jeg at noen tenker annerledes enn meg selv. Å tro at en kan få folkekirken til å endre retning og teologi, er for meg det samme som jeg skulle tro på julenissen. Det er meg.

Til de som vil tøye strikken enda litt lenger, sier jeg: Bevar hjerte ditt fremfor alle ting, for der går livet ut fra. Husk at mange før deg har lidd skipbrudd på troen i møte med liberal teologi. Ingen planla det, men det skjedde uansett. Når jeg sier skipbrudd på troen, betyr ikke det at jeg er i min rett til å dømme. Mitt utgangspunkt er at en har veket bort fra klassisk evangelisk tro og det kan fort ende med totalt skipsforlis.

Viktige spørsmål

Er det Gud som ber meg bli i en kirke/et system som så åpenbart aksepterer synd som en akseptert praksis, en kirke som kan ledes av uomvendte hyrder?

Kan det være lojalitet og kjærlighet til et samfunn jeg så lenge har vært en del av, der jeg har vennene mine og alt er trygt og forutsigbart?

Kan det rett og slett være at jeg er en stabeis?

Kan det være at menneskefrykten overgår gudsfrykten?

Kan det for ledere handle om jobb, lønn, pensjon osv.?

Ja, hvor går smertegrensen for å ikke bare prate som om du er sjokkert, men virkelig gjøre noe med det?

Det fins nok ikke unisone svar på dette. Vi får heie på hverandre i hvert fall. Våge å være en laks som svømmer motstrøms. Våge å tale og våge å handle på egen overbevisning i rett tid.

Motsatsen

Mange skummer den beste fløten rundt i kirkelandskapet uten å forplikte seg eller ta ansvar. De velger minste motstands vei når uenigheter oppstår. De jakter profetiske ord og sterke opplevelser som stimulerer sjelslivet.

Ofte springer dette ut fra en lengsel i hjertet. I mangel av karakterbygging og åndelig forståelse blir det fort en slitsom reise. Blir det ikke slik jeg håpet og ville ett sted, søker jeg videre.

Min lengsel er å bli tydeligere, men med et mykere hjerte

Mange blir enslige åndelige ryttere med spesialfelt og sterke bombastiske meninger.

Faren i Frikirke-Norge er absolutt til stede. Vi har så stor kjærlighet til bevegelsen og tradisjonen vi er en del av, at det blir vanskelig å forbli bibeltro i et uoversiktlig landskap.Vi trenger kontinuitetsbærere så stafettpinnen kan leveres videre.

Vi må derimot ikke glemme at Ordets forkynnelse, Åndens kraft og virke og frimodige tjenere fortsatt er nøkkelen til en storhetstid for evangeliet.

Livets bok

Det aller viktigste for oss alle, er at navnet vårt er skrevet i Livets bok og ikke i kirkebokens protokoll.

Jeg oppfordrer likevel alle til å finne et åndelig hjem der en kan slå dypere og sunnere røtter og få oppleve vekst og utvikling. Ikke et perfekt sted, men et sted der andre kan velsigne deg, og sammen med alle de hellige vokse opp til han som er hode for kroppen.

La oss oppmuntre hverandre så lenge det er dag. La oss be om styrke til å være Lyset og Saltet i hverdagen der vi ferdes.