Når stormen raser

Det er sikkert flere med meg som har opplevd den siste tiden vel utfordrende følelsesmessig. En blir overveldet av all den informasjonen en får gjennom tv og andre medier.

Hvor liten er din Gud?

Flere ganger har jeg måttet skru av disse informasjonskanalene og heller bruke tid i bønn. En kjenner hvor lett følelsene blir påvirket slik at en blir fylt av håpløshet, fortvilelse og uro for liv og framtid.

Uhåndterlig storm

Jeg blir da minnet om beretningen da Jesus stilte stormen. Disiplene ble gitt en oppgave av Jesus om å ro over til den andre siden, en oppgave som for dem ikke var ukjent, siden flere av dem var fiskere. Om det er noe fiskere kan, så er det å håndtere båt og fiskeredskaper, samtidig som Genesaretsjøen var stedet de var vant til å seile på.

Derfor forestiller jeg meg at når de får denne oppgaven av Jesus, så går de inn i den med selvtillit og trygghet på sine ferdigheter. Kanskje de til og med ber Jesus å legge seg i båten og slappe av, for de skal føre ham trygt over til den andre siden.

Men så kommer de inn i en storm som er sterkere og større enn hva de kan håndtere med sine ferdigheter og kunnskap, hvorpå de roper til Jesus om hjelp.

Uvirkelig situasjon

Slik oppleves dagens situasjon med krig og pandemi. Vi har hatt så stor tro på vårt helsevesen og vår medisinske kunnskap, at det nesten har vært utenkelig å se for seg at hele samfunnet måtte bli stengt ned på grunn av sykdom.

Eller vår tro på at den europeiske enhet, den økonomiske vekst, den militære allianse og det humanistiske syn er nok for å skape fred mellom nasjoner. Derfor lever vi nå i en nesten uvirkelig situasjon med krig i Europa igjen.

Viktig lærdom

Selv om vi bekjenner og tror at Jesus er vår trygghet, så er nok virkeligheten for veldig mange kristne at vi har større tro og tillit til det samfunnet vi lever i, enn til Jesus som er i båten.

Når disiplene havner midt i en storm, så kan man spørre seg hvorfor. Det var jo Jesu' idé at de skulle dra over på den andre siden. Visste ikke Jesus om stormen?

Jeg tror at Jesus visste om stormen. Jeg tror hele denne hendelsen var for å lære disiplene noe livsviktig i en disippels liv, og det er dette: «Skal dere følge meg, så kan dere ikke lenger stole på det dere mestrer og kan, i møte med livets stormer.»

For hva var det disiplene ville møte på sin vandring? Forfølgelse, vanskeligheter og til slutt martyrdøden. Det eneste som kunne holde dem oppe gjennom alt dette, var troen på Jesus og hans Ord.

Tilflukt til Jesus

Når vi i dag møter stormene i livet, hvor alt som har vært trygt og stabilt blir borte, må vi også ta vår tilflukt til Jesus, for at vi skal kunne være «glade i håpet, tålmodig i trengselen og vedholdende i bønn». Paulus hadde denne tanken om at «livet for meg er det å leve Kristus …» (Fil 1,21) som gjorde ham i stand til å fullføre løpet.

Slik som disiplene har vi også fått en oppgave, og det er å følge ham over på den andre siden. Slik han var med disiplene hele veien over, har han lovet å være med oss alle dager.

Kjempe som en atlet

Spørsmålet er: Hva stoler du på at skal føre deg trygt fram? Dine egenskaper eller din tro på den norske velferdsstaten? Det er bare Jesus som kan føre oss helt fram. Resultatet i disiplenes liv ved at de ropte på Jesus og så hans makt, var at de fikk et helt annet syn på hvem Jesus er. De så på ham med ærefrykt.

Vi trenger å se Jesus slik, med ærefrykt. «Hvem er dette, siden både vind og sjø adlyder ham?» (Matt 8,27)