Når vi de unådde?

Nylig ble en veldig interessant konferanse avholdt med fokus på å nå unådde folkeslag med evangeliet. Noe av det som kom fram under konferansen var at kun 1 av 30 misjonærer arbeider rettet mot unådde folkegrupper. Her er det forbedrings-

potensiale av dimensjoner!

Men – hva med de unådde vi ferdes iblant til daglig her til lands? Hvilke ressurser satser vi på dem? Hvor mange av våre menigheter i Norge satser aktivt mot å nå mennesker, i våre byer og bygder, som kommer fra nettopp unådde folkegrupper, dvs. mennesker som ikke er eksponert for evangeliet?

Jeg pendler mellom Norge og Østen til vanlig (bortsett fra nå i koronatiden) nettopp for å bringe evangeliet til mennesker som enda ikke har hørt. Jeg bor ellers i Drammen, en by hvor 25 prosent av innbyggerne er innvandrere eller har innvandrerbakgrunn. Rett og slett en verden i miniatyr. Så her i byen omgås vi egentlig unådde hele tiden. Men ting kan tyde på at frimodigheten i å dele evangeliet øker proporsjonalt med avstanden fra hjemlandet…

I min ferd gjennom Drammens gater en helt vanlig dag treffer jeg på folk fra «et hav» av nasjonaliteter. Disse representerer ofte mange forskjellige religioner og tro, og jeg går der og mener jeg har det eneste svaret på hvordan de skal oppnå forbindelse med den levende Gud. Men hva gjør jeg med det? Dessverre må jeg innrømme; lite eller ingenting. Hva gjør VI med det, som kristenhet i Norge?

For en tid tilbake besøkte jeg et annet misjonsland enn hvor jeg selv har min tjeneste. Jeg var sammen med flere norske for å besøke et misjonsarbeid. Da en i reisefølget spurte en av lederne hvor mange som var blitt frelst de siste to årene, var svaret: ca 200. – Åh, sa spørsmålsstilleren, det er ikke flere?

Vi forventer at misjonærene og arbeid «ved de fjerne kyster» skal blomstre og ekspandere, midt blant et folk med annen tro og med sterke tradisjoner. Men hvilke forventninger har vi til våre menigheter her hjemme? Hvor mange ser vi årlig komme til tro i den enkelte menighet?

I 2019 var ca. en av tre av medlemmer i tros- og livssynssamfunn, utenfor Den norske kirke, muslimer. I tillegg til buddhister, hinduer, sikher og humanetikere (SSB). Hva gjør vi som kristne for å nå disse med evangeliet om Jesus Kristus?

Iblant kan man få følelsen av at vi på en måte har gitt opp å nå muslimer og folk fra andre religioner. Men er de uoppnåelige?

Gjennom den tjeneste jeg står i har vi kommet i kontakt med et lite nettverk av menigheter i Tyskland. Disse har lagt mye ressurser i å nå flyktninger fra muslimske land med evangeliet. I 2019 døpte de rundt 800 tidligere muslimer!

Det er lett å generalisere. Selv om det kan se ut som at de fleste menigheter ikke retter særlig med ressurser mot de unådde i vårt eget land, finnes det heldigvis hederlige unntak. Menigheter som har brukt tid, penger og krefter på å nå ut til bl. a. muslimske grupper, og som faktisk har sett gode resultater. Problemet er at disse menighetene er nettopp det; unntak. Det er oppmuntrende å se de som «får det til» og en påminnelse om at det faktisk er mulig å nå mennesker med andre religioner med evangeliet.

Med andre ord; det nytter – men det gjør seg ikke selv. Jeg mener vi som menigheter og trossamfunn i Norge må se på hva vi bruker av ressurser for virkelig å nå de unådde med evangeliet også i vårt eget nærområde. Størstedelen av penger, ressurser og krefter bruker vi nok på oss selv – til «innvortes bruk». Jeg er redd vi på landsbasis kommer ned i en urovekkende lav prosent som brukes på å nå «unådde folkeslag», selv om vi får dem servert på sølvfat utenfor vår egen dør.

Og slik samfunnet vårt har utviklet seg de siste tiårene, kan vel egentlig mange «etniske norske» også betegnes som unådde, fullstendig ueksponert for kristen tro og evangeliets budskap. Jeg tror vi trenger å be Jesus gi oss sitt sinnelag, sitt hjerte, sin lengsel og sin smerte over de som enda ikke kjenner han, enten det er hjemme eller ute.

Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. (Matteus 9,36).