Nei, jeg vil heller ikke bytte ut psykologer med prester

– Djevelen hadde klørne i meg. Han ville ha meg tilbake til mitt gamle liv og minnet meg stadig på rusen. Det var skikkelig tøft til tider. Men gang på gang var Jesus der som et lys som overvant mørket. Enten det var bibelvers, prekener eller mennesker jeg hang med.

Filip innså at for å bli helt kvitt abstinensene fra sitt gamle liv, måtte han overgi seg helt til Gud.

– Jeg var maktesløs alene. Men med Jesus klarte jeg å stå imot suget og tankene. Jeg tror nøkkelen min var å innrømme min svakhet og samtidig legge alle mine bekymringer på ham. Han er min rustning, sier bodøværingen.

Slik avslutter artikkelen i ukens Korsets Seier om pastorsønnen Filip Hansen (24). Hans far Frode Hansen er pastor i pinsemenigheten Bykirka i Bodø og regionleder i Nordland for Pinsebevegelsen.

Vendepunktet til Filip skjedde så sent som i fjor høst. Vitnesbyrdet er like sterkt som det er rykende ferskt.

Nå er det ikke meningen å stjele fokuset fra far og sønn Hansen – denne historien anbefaler jeg alle å lese – men det gir meg også en anledning til adressere litt kritikk rettet mot forrige ukes leder.

På nettet brukte vi tittelen «Ikke bytt presten ut med en psykolog». Men jeg kunne like gjerne skrevet «Ikke bytt psykologen ut med en prest».

Sagt på en annen måte: Jeg vil overhodet ikke psykologer til livs.

Som jeg skrev i forrige uke så tror jeg ikke psykologer er en universalmedisin for alle indre og personlige utfordringer. Men, jeg forfekter heller ikke en verden der alle indre plager skal drives ut med eksorsisme – for å sette det litt på spissen.

Nettopp dette kommer frem på en fin og tydelig måte i det far og sønn Hansen forteller. Den natten i fjor høst da all mørke og fortvilelse manifesterer seg i Filips kropp og sinn, så klynger han seg til håpet om Jesus, samt bønn og veiledning fra sin far og pastor.

Pastorsønnen Filip (24) var rusavhengig og bortkommen: – Djevelen hadde klørne i meg

I artikkelen står det at Frode begynner å be. Han taler i tunger. Så synger de sammen: «Navnet Jesus må jeg elske».

Filip kjenner at kroppen slutter å spenne seg.

– Jeg kjenner med en gang på en sterk fred. Et lys midt i mørket. Det er som et varmt teppe av kjærlighet som demper frykten.

Men bare noen avsnitt senere forteller Filip:

– Mørket er så overveldende, og frykten så stor at jeg tenker der og da at jeg også trenger profesjonell hjelp.

Filip ble deretter hentet av ambulansen og lagt inn på psykiatrisk avdeling. Der ble han hele natten før han dro hjem dagen etter.

Heller ikke for en pastorfamilie er det slik at man må velge mellom Jesus og psykiatrisk avdeling.

Nå er jeg verken psykolog eller prest, og jeg har ingen kompetanse på noen delene. Derfor har jeg heller ingen grunn til avfeie noen av yrkesgruppene.

Hvis det ikke kom tydelig frem, så tar jeg selvkritikk.

Ekteparet opplevde at psykologien kom til kort da problemene tårnet seg opp