– Norge mangler retning

Artikkelen ble først publisert i Korsets Seier i juni 2013.

– Ikke vær redd for å stoppe meg. Hvert spørsmål er en inngang til en preken for meg.

Loren Cunningham ler mens han kommer gående fra hotellrommet på Rica Holberg i Oslo sentrum.

Bena hans ser fortsatt ut til å være godt plantet på bakken, til tross for at han har grunnlagt en av verdens største misjonsorganisasjoner, Ungdom i Oppdrag (UIO).

De samme bena har likevel med årene blitt mer og mer plagsomme.

– Uff, det er litt min egen skyld også, sier han og peker på magen.

– Jeg kunne vært litt mer disiplinert. Det sier i hvert fall kona mi. Men du skjønner, jeg måtte gi opp treningen på grunn av knærne. Alle disse 20 timers flyturene er tortur for knærne. Jeg kan jo operere, men jeg har ikke tid til å sitte stille månedsvis etterpå.

Reist til alle land, men misliker å reise

Innrømmelsen følges av enda en innrømmelse.

– Jeg elsker å besøke andre land, men selve reisingen misliker jeg mer og mer.

78-åringen fortsetter likevel å trosse reiseforakten. Han besøker nemlig alle kontinenter årlig. Etter mange år kunne han smykke seg med bragden å ha besøkt absolutt alle land i verden.

– Jeg mistet den «tittelen» i en liten periode da Sør-Sudan ble eget land. Men i februar var jeg innom, Cunningham understreker samtidig at det viktigste ikke er at han har besøkt alle land, men at han har tjent Gud i alle verdens land.

Vekkelsen 2020

Til tross for all reisingen, har han ikke vært i Norge siden 1991. Nå har han kommet hit for å fortelle at vi går en spennende tid i møte.

Året 2020 ligger ham på hjertet.

– Dette er ikke hugget ut i stein, men det er en følelse jeg tror Gud har sådd inni meg. Det bruker å stemme.

Den verdensvante evangelisten hevder å ha fått god oversikt over kristen tro på globalt plan.

– Jeg interesserer meg for kartlegging. Derfor tror jeg Gud lar meg se noe av det han har på hjerte. Samtidig gjør han meg til en slags talsmann. Oftere og oftere føler jeg at Gud minner meg på at han har store planer i nær framtid. Men det handler også om hvilke veivalg vi kristne tar de neste årene, advarer misjonsveteranen.

Et faktum legger han til:

Verdens bibeloversetter-organisasjoner har blitt langt mer optimistiske de siste årene. I år 2000 trodde oversetterne at det ville ta 150 år til å få oversatt Bibelen til alle språk. På samme kongress i 2010 var målet justert ned til bare 15 år. Vurderingen ble regnet som moderat, og Cunningham var ikke helt tilfreds. UIO og flere andre organisasjoner gikk sammen om å senke målsettingen ytterligere, til 2020.

Misbruk av frihet

Men den høye målsettingen føre med seg kostnader, mener Cunningham.

– For tre år siden sa Gud til meg at vi nå går inn i en tid med forfølgelse. I UIO har vi merket dette veldig. Vold, fengsel og tortur mot kristne vil øke. Gud beskrev forfølgelsen i Vesten med to ord; staten og media, forteller han.

Ett spesifikt tema har opptatt UIO-gründeren hele hans voksne liv.

Nordmenn som har tatt DTS, altså disippeltreningsskolen til Ungdom i Oppdrag, har sett Cunningham i Hawaii-skjorte snakke om «å gi opp alle sine rettigheter» på video fra 80-tallet.

Han oppfordrer oss til å gi opp retten til familie, vårt gode navn og rykte, valg av bosted, å vinne diskusjoner, jobb, utdannelse, penger.

Alt. Uten unntak.

– Dette hører vi ikke så mye om i norske menigheter. Hvorfor understreker du dette så ofte?

– Det spørsmålet får jeg kun i Vesten. Jeg var nylig i Hongkong hvor kineserne diskuterte hvordan de kan drive misjon i muslimske land. De vet at det vil koste, men korset har aldri lovt noe annet. Kineserne vet selv hvordan det er å bli forfulgt, akkurat som Hans Nielsen Hauge, sier Cunningham på gebrokkent norsk-amerikansk.

– «Ta opp ditt kors, og følg meg,» sier Ordet. Gud har velsignet oss i Vesten med frihet, men samtidig spør han oss om vi vil gi opp vår frihet og våre privilegier. Jeg tror friheten ofte hindrer oss i å reise dit det er ment.

Cunningham illustrerer det han mener med å fortelle om fire unge UIO-ere som nylig ble holdt fanget i to måneder av terrorister. De ble torturert daglig.

– Det var ganske ille.

Likevel var det ikke torturen som gjorde aller mest inntrykk på UIO-grunnleggeren.

– I etterkant fortalte én av guttene meg at dette var både hans beste og verste opplevelse i livet. Jeg husker ennå at han sa:

«Jesus, han er så ekte. De banket meg opp hele dagen, men jeg følte ingen smerte. Bare fred. Jeg har vokst mer åndelig disse to månedene, enn jeg ville gjort i løpet av mange år i frihet.»

Guds stemme

Om Bibelen er bok nummer én for UIO-ere, er nok Loren Cunninghams selvbiografi «Er det virkelig deg, Gud?» en god nummer to.

Boktittelen avslører et annet tema som den amerikanske organisasjonen er opptatt av:

Å høre Guds stemme.

– Gud ville snakke. Tvil aldri på det. Men vi må lære å lytte.

– Hvor viktig er det å høre Guds stemme for en kristen?

– Det er helt sentralt. Uten Guds ledelse vet vi jo ikke hvor vi skal gå.

Bibelen hadde aldri eksistert om ikke noen hadde lyttet for så å skrive det ned. Andre Mosebok 33,11 sier: «Så talte Herren med Moses ansikt til ansikt, slik som mennesker snakker med hverandre.»

Alle hører, få lytter

– Hvorfor er det da så få kristne som har en slik jevnlig dialog med Gud?

– Det handler om en villighet til å øve og tilvenne seg Guds nærvær. Vi kjenner ikke Gud nært, og forstår derfor ikke når han snakker. Mange kristne tror på Gud, men kjenner han ikke. Jeg er overbevist om at alle kristne hører Guds stemme, men vi er ikke sikre. Men hvis vi tør å følge, vil vissheten og kjennskapen vokse.

Cunningham sammenligner det med vår relasjon til våre foreldre.

– Hvis mamma ringer, så spør vi ikke hvem det er. Vi vet det fordi vi over tid har lyttet til hverandre. Og relasjonen har utviklet seg godt fordi sønnen har lyttet og vært lydig over tid. Gjør vi det ikke over tid, mister vi kontakten og det nære forholdet. Og en ting vi ikke kan gjøre, er å benekte Guds stemme. Vi må aldri finne på å gjøre det.

Uten Guds stemme hadde heller aldri UIO eksistert, mener Cunningham.

Organisasjonen startet,for over 50 år siden, fordi han opplevde at Gud talte gjennom en drøm. Bølger av unge mennesker strømmet innover land, drømte han.

– Jeg er visuell. Gud viser meg ting via bilder. Men det kan variere. Gud kommuniserer ulikt med ulike mennesker.

Norge skiller seg ut

Forrige gang Cunningham besøkte Norge, var i 1991. Likevel er Norge helt spesielt for ham. Grunnen er at han opplevde at Gud la fire land på hans hjerte på begynnelsen av 70-tallet; Sør-Korea, New Zealand, Sør-Afrika og Norge.

«Gå jevnlig i forbønn for disse landene,» følte han at Gud sa.

– Norge skiller seg litt ut. De andre landene har hatt en rivende utvikling, mens Norge har vært en bærebjelke i verdensmisjonen. En flittig maur. Se på de kristne i Kina. Det frøet var Norge i stor grad med å plante.

– Hvordan merket du at Gud minnet deg om lille Norge?

– Kun gjennom bønn, egentlig, men da Gud sa «Norge», begynte jeg å studere landet. Jeg oppdaget hvor stort landet var på misjon, tross det lave innbyggertallet. Historien om Hans Nielsen Hauge fascinerte meg veldig.

Norge mangler retning

I Cunninghams siste bok, «Verdens viktigste bok», fokuserer han på hvordan Bibelen har forandret verden.

Et av kapitlene dreier seg om Hans Nielsen Hauge og Norge.

– Hvordan leser du Norge anno 2013?

For første gang i intervjuet virker han litt nølende.

– Det kan jeg ikke si. Det jeg kan si, er at i talen i går nevnte jeg at jeg tidligere var «ung og radikal». Folk forventer da at jeg skal si at jeg nå er gammel, gretten, sliten eller oppgitt over verden og kristne. Men, nei! Nå er jeg «gammel og radikal».

– Har norske kristne blitt litt sure og oppgitte, mener du?

– He he. Det har jeg ikke sagt, sier han og smiler lurt.

– Men Norge er så lite at man kan føle stemningen i landet, og det tror jeg nordmenn kjenner seg igjen i. Jeg tror flere må ta lederskap. Jeg kjenner et sterkt ønske blant unge, norske kristne, men er viljen sterk nok? Er Norge fortsatt villig til å tjene framfor å bli betjent? Jeg tror også at Norge mangler litt retning. Der trenger vi Guds ledelse. Altså, vi må lytte.