Norun (80) elsker alt som flyr

Norun Sjøli (80) er ikke som andre 80-åringer. Det første hun gjorde da hun kom hjem etter ni års misjonstjeneste i Kenya, var å ta flysertifikat.

Mellom øktene som misjonær i Kenya og Kongo, var hun brannvakt fra fly med hele Østerdalen som felt.

Alt som er i lufta er gøy

– Alt som er i lufta er gøy, sier Norun og forteller om noen av tingene hun har gjort de senere årene.

I voksen alder tok hun privatflysertifikat (PPL), og var engasjert i akroflyvning. Som 75-åring satt hun i en motorisert hangglider over Victoriafallene, og rett etter 80-årsdagen tok hun zipline ned Vikersundbakken.

– Jeg er glad for alt det sprø jeg har gjort, mens jeg ennå hadde helse til det. Vi må jo leve mens vi kan, sier Norun.

– På russekortet mitt sto det: «Lev livet levende». Når jeg nå ser tilbake så er det akkurat det jeg har gjort, konstaterer hun.

Kanskje litt sprø

– Jeg er kanskje litt sprø, sier 80-åringen i møte med Korsets Seier.

Vi treffer henne på biblioteket i Stange, der hun for tiden har egen flyutstilling. Flere av flyene har hun bygget selv, både av papir og Lego og diverse annet materiale. Noen fly har hun kjøpt med seg på sine reiser.

Mange lokale kjenner Norun godt fordi hun tok med seg apen Pelle hjem fra Afrika til Åsvangjulen 1974. Apen ble også med på skolebesøk i årene 1972-74, der Norun viste fram Pelle og fortalte om Kenya og misjonen.

Senere ble den utstoppede versjonen av Pelle og en mengde andre aper til en utstilling i biblioteket.

Men nå dreier utstillingen seg om fly.

– Se på dette, sier hun og peker. Det er flybil. Den skulle liksom fungere som begge deler, men den ble aldri noen suksess, forteller hun. Så peker hun på et modellfly som viser flyet som greide å kjøre jorda rundt på ni døgn uten å fylle drivstoff.

Her er det mye spennende å hente for de som er interessert i alt som flyr.

Kompliserte fødsler

Jordmor, ingeniør og pilot. Det er vanskelig å sette en merkelapp på Norun Sjøli fra Åsvang i Hedmark. Som misjonær for norsk pinsemisjon i Afrika var hun alt fra jordmor, bilreparatør til byggeleder. Hun har bygget både helsesenter og flyplass.

Først ble det ni år som jordmor i Kenya, fra 1971 til 1980.

Ute i bushen i Kenya tok hun hånd om kompliserte fødsler mens geiter og høner løp mellom beina hennes.

– Jeg var eneste jordmor på sykestuen, og det var langt til nærmeste by. Jeg gjorde jeg så godt jeg kunne med de få hjelpemidlene jeg hadde. Køen var lang den gangen også, og jeg kunne ha opptil 90 gravide kvinner til konsultasjon om dagen, forteller hun.

Etter et opphold hjemme i Norge bar det til Kongo i 1987 for å bygge helsesenter. Hun ble håndplukket og sendt til Kitutu som byggeleder for det nye helsesenteret som skulle bygges innsamlede midler. Men oppgavene skulle komme til å bli mye mer omfattende enn som så.

Kitutu lå 22 mil inn i bushen fra byen Bukavu.

Misjonens altmuligkvinne

Alene som hvit kvinne på misjonsstasjonen ble hun ofte spurt om å hjelpe til med problemer som oppsto.

– Jeg husker spesielt en kveld, da en lastebil hadde satt seg fast i den gjørmete veien. Den spant og spant og gravde seg lenger ned i gjørma, helt til batteriet på bilen gikk flatt. De så ingen annen utvei enn å spørre den unge misjonærjenta om råd.

– Jeg tenkte at dette hadde jeg ikke peiling på, men jeg måtte vise at jeg ville prøve, av ren godvilje. Jeg tok med meg flere batterier, noe verktøy og lommelykt, og krøp i søla under den store bilen.

Hun forteller at hun koblet sammen de to 12 volts batteriene på en slik måte at det ble 24 volt, noe som ifølge ingeniøren må gjøres på en helt spesiell måte om det skal gå. Det fikk hun til.

– Dermed fikk vi start på lastebilen, sier hun med et bredt smil.

Snart ble veiene så ille at å bygge en flystripe i Kitutu ville løse et stort problem.

– Vi var fire norske misjonærer, Gerd Mjelde, Berit og Thor Sandviken og meg, som tråkket ut i elefantgresset i Kitutu for å finne ut om det var mulig å bygge en flyplass der. Det var det.

– Nystartede MAF (Mission Aviation Fellowship), hadde sagt at de ønsket å fly ut hit fra Bukavu.

Bygget flyplass

l løpet av tre korte uker sto den 900 meter lange flystripa klar, bygget med hakke, spade og trillebår av frivillige afrikanske hjelpere,

Den beskjedne landingsplassen skulle komme til å redde mange liv og bringe viktige forsyninger ut i bushen.

Selv sier Norun at flystripa var årsaken til at hun kunne være i Kitutu i det hele tatt.

– MAF hadde en betingelse for å fly dit. De trengte en vindpølse for sikkerhetens skyld. Så jeg sveiset en ring, sydde ei pølse og satte den på en bambusstokk. Alt kostet kanskje 100 kroner. Den dugde fram til vi fikk en ordentlig vindpølse fra MAF. Beløpet fra den gang nystartede MAF på 10.000 kroner, var organisasjonens aller første prosjekt, forteller Norun. Beløpet rakk både til vindpølse og en skyggefull avgangshall.

Noruns hjemmesydde pølse ble snart stjålet og brukt til å fange fisk med.

– De to årene i Kitutu er jeg virkelig takknemlig for. Å være alene hvit kvinne der ute fikk det beste ut av meg, ting som jeg ikke visste bodde der. Jeg fikk brukt hele meg.

Reddet liv med bilbatteri

Mange ganger var det også akutte og mer alvorlige tilfeller av fødsler i Kongo. En episode husker hun godt.

– En dag da legemisjonær Mattis Onsrud var på besøk, ble en gravid kvinne nærmest dumpet ut av en bil like utenfor huset der vi var. Det var sent på kveld, og mørket hadde for alvor senket seg over bushen. Vi løp ut til kvinnen, og Mattis fant raskt ut at hun hadde store omfattende skader på livmoren, og at livet hennes var i stor fare.

Operasjon var eneste utvei, men så sent på kvelden og uten forbindelse til sykehus var det egentlig ikke håp for kvinnen.

– Jeg og Mattis lette i skuffer og skap i den primitive nedlagte sykestuen i nærheten, og vi klarte å samle sammen det vi trengte til en slags operasjonsstue. Vi helte sprit over utstyret, og tente på slik at det skulle være helt sterilt.

Etter mørkets frembrudd var det helt nødvendig med godt lys for å kunne operere. Noruns kreativitet og praktiske evner sørget for lys i den lille operasjonsstuen.

– Jeg fant fram en 12 volts lampe, og for å få strømtilførsel kjørte jeg Land Roveren helt opp til vinduet, trakk ut ledninger fra bilbatteriet gjennom ruta, og fikk koblet dette opp til lampa. Videre ble insekter et stort problem i lyset fra lampene i de ellers bekmørke omgivelsene, og vi måtte finne oss til rette med at rommet ble fullstendig nedsprayet av insektmiddel, forteller hun.

På grunn av de fatale skadene på livmoren var ikke barnets liv til å redde, men den primitive nyoppsatte operasjonsstuen var avgjørende for å redde kvinnens liv.

Lidenskap for alt som flyr

Tiden i Afrika er forbi, men Norun sitter ikke uvirksom. Tvert imot drar hun i gang utstillinger, besøker bygdekvinner og snakker om misjon.

Når hun denne måneden er på plass for å stille ut fly i ulike fasonger og materialer, er det en måte å informere om misjonsarbeidet MAF, som hun har vært koblet til helt fra starten, og hvor hun også har sittet i styret i mange år.

– Dessuten får jeg snakke med mange flyentusiaster som aldri hadde satt sine bein på pinselokalet, sier hun.

– Jeg legger aldri skjul på at jeg har vært misjonær og er pinsevenn.

Jomfruturen

Norun tror lidenskapen for alt som flyr ligger i genene hennes. Både farfaren og faren var flyentusiaster.

– Litt merkelig siden vi er svært så jordnære gårdbrukere fra Hedmark, reflekterer hun.

Noruns første flytur var da hun klatret opp på melkerampa hjemme og hoppet ned på bakken. En paraply fungerte som fallskjerm.

– Da var jeg tre år gammel, forteller Norun, og ler.

Gjennom oppveksten og i tenårene drev hun med skihopp. Som oftest var Norun alene jente i hoppbakkene, men hun konkurrerte på guttenes lag.

21 år gammel satt hun i et småfly for første gang. Da hun svevde over Grefsentoppen i Oslo 17. mai i 1963, var hun «solgt».

– Da visste jeg at jeg måtte få tatt flysertifikat. Men så ble det skole og Afrika, og misjonærlønna er ikke akkurat nok til å ta flysertifikat på.

Da hun kom hjem fra Kenya i 1980 og jobbet som jordmor i Norge, ble endelig drømmen en virkelighet.

– På bursdagen året før fikk jeg en blomst av farfar som da var 95 år. De fikk jeg på den betingelse at han skulle være med meg på min første flytur.

Og slik ble det. Farfar Ole Sjølie entret småflyet i en alder av 96 år og ble med på jomfruturen.

Noruns far var ikke dårligere. Da han var 81 år gammel hoppet han og Norun fallskjerm i tandem, og derfra bar det til Sverige for å kjøre luftballong.

Vil inspirere andre

Hadde hun vært født noen tiår senere, tror ikke Norun at hun hadde blitt jordmor. Men på den tiden var det en sikker billett til å komme ut som kvinnelig og singel misjonær.

– Jeg tror jeg kunne blitt lege, sier hun. Unge Norun gikk nemlig ut av gymnaset med skolens beste karakterkort, ifølge henne selv.

– Men det var ikke så vanlig på den tiden at en kvinne gikk den veien. I hvert fall ikke hvis de skulle bli misjonær.

Når den talentfulle kvinnen snakker om seg selv og misjonskallet, blir hun nesten litt unnselig.

– Jeg kan ikke vise til skriften på veggen når det gjelder kallet mitt. Jeg følte bare at det var misjonær jeg skulle være. Om det var påvirkningen fra misjonærene i pinsemenigheten på Vallset, som brant for misjon, eller om det var gudvillet, er jeg litt usikker på.

Ømhjertet

Like fullt, en kort research-runde til Noruns venner, avslører at den allsidige kvinnen også kan levere svært så gode andakter, og at hun er «et ømhjertet menneske» som ser den ene framfor mengdene.

Slik møter hun også de besøkende som strømmer på for å se den unike flyutstillingen på Stange bibliotek.

– Kanskje dette er en vel så bra talerstol som de vi har i lokalene våre, spør Norun Sjølie, før hun gir tydelig signal om at nå er hun sulten.

Da får den lavmælte damen kort lunte, ifølge nære venner.

Over en hamburger med løkringer og pommes frites, fortsetter samtalen om både å fly høyt og å grave dypt langs livsveien.