NRK-nestor mener karismatikken skader Afrika. Han tar mest feil

Under debatten om karismatisk kristendom på Protestfestivalen søndag svarte den erfarne NRK-korrespondenten og indremisjonssønnen Tomm Kristiansen på om karismatikk er farlig.

Svaret var ganske enkelt «ja, det er farlig».

For nordmenn flest er Kristiansen sannsynligvis mest kjent som korrespondent i Afrika. Derfra trekker han fram mange av sine eksempler, etterfulgt av kategoriske konklusjoner.

– Jeg vil advare mot tanken om at karismatikkens utbredelse, ikke minst i Afrika, er en gledelig og god utvikling. Det er den ikke.

Kristiansen viser til det han kaller «superprester» som samler inn penger i sine «supermenigheter», mens de kjører rundt i jaguarer og private fly.

– De forkynner en karismatikk som jeg vil advare mot.

Den tidligere NRK-journalisten reagerer særlig på at fattige, arbeidsløse og syke afrikanere, som ikke aner hvor de skal få medisin fra, får høre at «hvis du tror, så blir du frisk».

– Sånn sier man bare ikke, slår han fast.

Som debattleder under nevnte debatt tvilte jeg ikke på hva Kristiansen har sett, hørt eller erfart. Karismatikken har blitt misbrukt som maktmiddel for å tjene seg selv istedenfor å tjene Gud. Også i Afrika.

Men betyr det at konklusjonen er like entydig?

Dette er ikke første gang jeg har vært fristet til å imøtegå ensporede anklager mot pinsevekkelsen i Afrika. I sammenheng med at legen og pinsepastoren Denis Mukwege fra Kongo vant Nobels Fredspris i 2020, ble jeg fristet til å kommentere artikkelen Heksebarn og homofobi – Pinsebevegelsens vekst i Afrika, publisert på humanist.no og skrevet av journalist og historiker Maren Sæbø. Utbredelsen av pinsebevegelsen og karismatikken blir her slaktet fra første til siste ord, uten motstemmer.

Pinsekarismatiske menigheter, med angivelig amerikanske bakmenn, må her ta på seg den hele og fulle skylden for Ugandas innstramming av homolover.

Nå tviler ikke jeg på at menighetssamfunn i Uganda fortjener et kritisk søkelys – også i sammenheng med disse homolovene, men det males med bred pensel der anekdotiske enkelthistorier brukes som bevisførsel mot pinsekarismatiske kirker og bevegelser i hele Afrika.

– Trosbevegelsen mangler evne til å regulere store egoer

Derfor smakte det faktisk ekstra godt for pinsemisjonen og pinsebevegelsen samlet sett at nettopp en pinsevenn fra hjertet av Afrika mottok Nobels fredspris for sin enorme legegjerning og generelle innsats for å hjelpe voldutsatte østkongolesiske kvinner.

I det tradisjonelt katolske Latin-Amerika har også pinsevekkelsen fått mye kjeft.

På lik linje med fredsprisen til Mukwege ble jeg oppmuntret av å lese hva den katolske forskeren Virginia Garrard-Burnett fra USA fant etter sosialantropologiske studier av pinsevekkelsen i Latin-Amerika. Forbauset merket hun seg pinsevennenes høye moral, rike åndelighet og hjerte for sin neste. I sluttfasen måtte hun medgi for seg selv at hun var «imponert». Det forteller hun under en forelesning på katolske Saint John's University i Minnesota.

Se foredraget Saint John's University om pinsebevegelsens vekst i Latin-Amerika her.

Både Tomm Kristiansen og Maren Sæbø påpeker relevante problemstillinger som utstrakt herlighetsteologi der jordisk gods og gull forveksles med Guds favør og velsignelse.

Men selv om det er sant, så serverer de dessverre kun halvsannheter.

Og knapt nok det.