Ny dagsorden

Vi var noen få representanter fra de nordiske pinsebevegelsene som samtalte om menighetsplanting for noen år tilbake. «Skal menighetsplanting bli legitimt og positivt, må det flyttes inn i 'finrummet'», sa Pelle Hørnmark, daværende leder av svensk Pingst.

I bevegelsene må menighetsplanting opp på prioriteringslisten, omtales i positive ordelag og få høyere status både for ledere og medlemmer. Men det finnes også et annet «finrum», eller bestestue som vi sier på norsk, hvor storfamilier møtes og samtaler om skolevalg, menighetsengasjement og framtidsdrømmer foregår. I dette rommet foregår en kamp, og den må vinnes, om nevøer og nieser skal finne veien til et engasjert trosliv og aktiv menighetsdeltakelse.

Kunnskap og ressurser

Flyttingen til bestestuen tar sin tid. Det må settes en ny dagsorden for at dette skal skje, og vi er heldigvis på god vei. Det gjelder ikke bare Pinsebevegelsen – hele 14 kirkesamfunn og bevegelser i Norge har i noen år holdt på med flyttesjauen – og setter menighetsplanting høyt opp på agendaen gjennom samarbeidsprosjektet Sendt Norge.

Målsettingen er 400 nye menigheter før 2025. Vi har aldri i historien hatt mer kunnskap og ressurser for å kunne lykkes, og når vi deler på denne og hjelper hverandre, blir alle sterke. Har du en ledig plass på bønnelisten, så skriv Sendt Norge, 400 nye menigheter før 2025.

Holdninger

Den andre flyttingen handler om våre holdninger, og den er jeg mer usikker på. Jeg er usikker på om samtalene i de tusen hjem framsnakker engasjert trosliv og legger til rette for aktiv menighetsdeltakelse.

Avisen Dagen tok for et par år siden opp foreldres skepsis til ungdommers valg om å bruke et år på bibelskole. Artikkelen skapte dessverre gjenkjennelse hos mange, og resultatene er opplagt når vi ser på deltakerantall ved oppstart denne høsten. Tanken om å komme i gang med en «skikkelig utdannelse» trumfer det å sette av et år til bibelskole.

Det viktigste rommet

En venn av meg i Sverige er lærer ved en teologisk høyskole. I en samtale med sine kamerater om yrkesvalg for deres egne barn spurte han dem: «Hva ville dere sagt om deres håpefulle ville utdanne seg til menighetsarbeid?»

Kameratene svarte høflig og med vekt på viktigheten av å gjøre selvstendige valg, men det skinte igjennom: Heller ingeniør, lærer, sykepleier og lege. Det er det som skaper god stemning i bestestuen når den trygge, respektable og bærekraftige framtiden ligger på tegnebrettet.

Kun det beste er godt nok i de stadig mer møblerte hjemmene blant folk flest i Norge, men hvem definerer det? Jeg er glad for at vi har vunnet litt terreng for menighetsplanting, og det skal vi fortsette med. Men framtiden for de som vokser opp i de tusen hjem må den enkelte forelder og familie ta ansvar for. For i bunn og grunn er dét det viktigste rommet å vinne.