Oddveig trodde hun aldri kom til å bli frisk igjen

Etter seks år med alvorlige psykiske lidelser er 33-åringen fra Nærbø erklært frisk mot alle odds. Spiseforstyrrelser hadde hun slitt med siden barneskolen. Jobb har hun ikke hatt på seks år.

Deprimert har hun vært så lenge hun kan huske. I fjor hadde det gått fem år med behandling uten nevneverdige resultater. Torland var sikker på at alt håp var ute. Så skjedde det noe som snudde alt.

Nå utfordrer hun dem hun mener har størst innvirkning på kristnes psykiske helse.

– Kristne ledere må snakke mer om psykisk helse, og behandlere i psykisk helsevern må kunne snakke om tro, hvis behandleren ser at pasienten trenger det. Da kan store ting skje.

Flere får psykiske plager nå

I takt med at dagene nå blir kortere og mørkere merker 90 prosent av den voksne befolkningen forskjell i humør, søvn og våkenhet. Fem til ti prosent av oss rammes av vinterdepresjon, skriver Helse Bergen på sine nettsider.

Debatten om nordmenns psykiske helse blusset opp igjen etter at regjeringen nylig innført nye og mer inngripende Korona-innstramminger.

Etter at Norge stengte ned i fjor fikk nordmenn en dobling i angstsymptomer og en tredobling i depressive symptomer. Ensomhet, bekymring og grubling kom i tillegg, ifølge en undersøkelse gjennomført av Modum Bad og Universitetet i Oslo i månedsskiftet mars/april i fjor.

Dette får Oddveig Torland til å slå alarm:

– Jeg tror mange flere enn i dag kan få det bedre hvis de får rett hjelp tidsnok, men det skjer ikke før vi tenker nytt og gjøre noe nytt, sier hun.

Det er ingen ting som vitner om de tøffe årene 33-åringen har lagt bak seg når Korsets Seier treffer henne på kafé en mandag ettermiddag på Bryne. Hun har en smittende stoisk ro der hun småprater med barristaen.

For ikke lenge siden var alt dette utenkelig.

Trodde mobbingen var hennes feil

De psykiske helseplagene starter med mobbing på barneskolen. Allerede som åtteåring bruker Torland maten for å håndtere de vanskelige følelsene.

I tillegg til spiseforstyrrelser utvikler hun drepresjon og borderline, som kjennetegnes av blant annet store humørsvingninger og selvdestruktiv atferd. Diagnosene fikk Torland for seks år siden, men symptomene har hun hatt hele livet.

Utrygghet og selvforakt har preget store deler av oppveksten hennes.

– Jeg følte meg aldri hjemme noe sted, verken på skolen, i bedehuset eller kirken. Hver kveld jeg la meg ba jeg om å ikke våkne mer, minnes Torland.

På ungdomsskolen tar hun mot til seg og prøver å snakke med en kristen leder, men opplever ikke å nå frem.

– Jeg tenkte jeg at hvis ikke en gang kristne vil snakke om det, så må det være meg som gjør noe galt.

Torland ber Gud om hjelp, men ingen ting skjer. Gradvis mister hun tilliten til ham.

– Jeg trodde Gud ikke tålte meg, fordi jeg var bare et problembarn.

At ønsket om å dø skyldtes depresjon faller henne ikke inn. I hennes verden er psykisk sykdom er noe som bare skjer på film, med mennesker som skriker og stanger hodet mot veggen.

En kveld mens hun går på videregående bestemmer hun seg for å ta livet sitt, men sovner før hun kommer så langt.

– Den natten møtte Jesus meg i en drøm. Jeg så et tau som var slitt av på midten, og så tok Jesus det og knyttet det sammen igjen. Det er ikke din tid, sa han til meg.

Når Torland våkner den morgenen har hun lyst å tro igjen, men mørket er der fortsatt, som et teppet over livet hennes.

Årene går. Torland fullfører studier med et nødskrik og får fast jobb som grafisk designer. Hun lengter etter døden, men roper til Gud om ikke å la henne ta sitt eget liv.

– Det eneste som hindret meg fra å ta livet mitt var frykten for at ikke å komme til himmelen, minnes hun.

La igjen troen hjemme

En kald novemberdag i 2014, sier det stopp. Torland beskriver den dagen hun akuttinnlegges på psykiatrisk sykehus for første gang i sitt liv. Sakte, subbende, beveger hun seg lenger og lenger bort fra friheten og nærmere de syke på andre siden av døren til akuttavdelingen.

Torland er redd. Hun ser for seg sine fremtidige medpasienter for seg i fosterstilling på gulvet med rødsprengte øyne, bitende på knokene sine. Mannen i hvitt åpner døren. Et rom med kalde hvite vegger og håndtaksløse vinduer med blasse grønne gardiner kommer til syne på innsiden av døren.

Det er ingen pasienter der, bare en ansatt, en kristen dame hun synes hun drar kjensel på. Torland husker det milde smilet hennes som om det var i går.

– Jeg ber for deg, hvisker hun idet hun går forbi. Jeg ble både skamfull og lettet på en gang, erindrer Torland.

Kristne har tidligere vært dem som har skuffet henne mest i måten de møtte hennes psykiske problemer. I psykiatrien blir de noen av dem som hjelper henne mest.

– Jeg fikk erfare at uansett hvordan jeg var ble jeg tatt imot. Det var så stort!

Tankekjøret fortsetter likevel. Det er konstant hos Torland mens hun er innlagt. At terapien hun får skal komme til nytte, har hun liten tro på.

– Jeg var hundre prosent sikker på at jeg aldri kom til å bli bedre, ikke litt en gang, men samtidig var det noe i meg som gjorde at jeg bare holdt på.

Hun har spørsmål om troen, om Bibelen og om Gud, men vet ikke hvem hun skal spørre, før hun får vite at en av behandlerne hennes også er kristen.

– Da kunne jeg plutselig si alt jeg tenkte, I dag ser jeg at han rett og slett var sendt i min vei, sier Torland mens hun smiler.

Tvang seg ut

Tilliten til enkeltpersoner gjør at hun fortsetter i terapi, men det er ikke hjelpen fra andre som blir vendepunktet for Torland, men en senebetennelse i en skulder. Hun frykter at tankekaoset ikke lenger kan holdes sjakk ved hjelp av strikking.. Først kommer panikken. Så bestemmer hun seg for å gjør det hun hater mest av alt: Gå tur.

Vinden pisker i ansiktet og klærne blir gjennomvåte av vannspruten fra forbipasserende biler. For Torland er hvert skritt en kamp, men slik holder hun på til slutten av mars. Så setter hun seg et mål. Èn halvtimes gange skal hun ut og gå, hver eneste dag i én måned.

Som sagt, så gjort. Torland går og går. Hele tiden ser hun på klokken for å se om ikke de 30 minuttene snart er over. Det er ikke snakk om å gå ett minutt lenger enn hun må. Når koronapandemien stenger ned hele helsetilbudet, som hun er blitt så avhengig av, har hun fortsatt turene som et fast holdepunkt.

Etter to måneder begynner Torland å merke at hun blir stadig mer nysgjerrig på naturen. Hun begynner å utforske ulikt terreng . Fjellet blir en favoritt. Følelsen av å tyne kroppen opp bratte skrenter, for så å nyte utsikten på toppen, helt utslitt, gir stor mestringsfølelse.

- Jeg går i mitt tempo og når jeg vil på døgnet. Den mestringen er en viktig erfaring. Nå elsker jeg å være ute. Jeg kan glede meg i lang tid når jeg skal på fjelltur i fint vær, kvitrer 33-åringen.

Nå er hun på god vei inn i den syvende måneden med daglige turer. Det nye målet er en halvtimes tur hver dag i ett år.

Ble frisk

Helt umerkelig har kiloene forsvunnet, uten at hun har ofret slanking og mat så mye som en tanke. De store humørsvingene er borte. Gradvis har hun gått fra å glede seg til å dø til å glede seg over å leve.

– Det var en god erfaring å se at jeg ikke var så avhengig av hjelpeapparatet som jeg først trodde. Jeg tror mange har godt av å få en tvungen pause i behandlingen for å se at en kan stå på egne ben, eller eventuelt se om man ikke klarer det selv. Jeg tror det kan bli en vekker for mange, sier Torland.

4. September i år kom beskjeden fra psykologen om at hun er symptomfri og per definisjon frisk. Da hadde hun bare hatt én telefontime med psykolog siden 14. mars.

Nå vil hun bruke erfaringene sine til å hjelpe både pasienter og behandlere psykiatrien. Håpet er blant annet å videreformidle betydningen av å mestre en aktivitet på egenhånd og hvordan en kan oppnå tillit og respekt mellom pasient og behandler, spesielt i møte med pasienter som er toende.

– Felles tro ikke nødvendig

Ved Modum Bad har psykologer jobbet med gudsforhold i terapi i 20 år. Blant dem er psykolog Kari Halstensen, som nå er i innspurten av en doktorgrad om emnet. Hun har møtt mange pasienter som savner å ta med trosspørsmålene inn i terapien.

– Psykologien har en lang og trist historie med å holde seg unna trosspørsmål. Dette er heldigvis iferd med å endres, sier Halstensen og understreker samtidig at psykologer har trent opp en innlevelse som gjør at en skal kunne jobbe terapeutisk med mer enn de har erfart i eget liv. Felles tro er derfor ikke nødvendig, ifølge henne.

– Det avgjørende er å kunne bygge opp en relasjon basert på grunnleggende trygghet og respekt uavhengig av hvilket livssyn terapeut og pasient har med inn i terapirommet. Dessverre finnes det mange eksempler på at tro ikke er blitt respektert og møtt med varsomhet av psykologer og psykiatere. Dette handler nok mye om at de ikke har fått trening i å jobbe med trosspørsmål under utdanningen, sier Halstensen.

Noen ganger kan lik bakgrunn hos behandler og pasient faktisk være en ulempe:

– Man risikerer at pasient og behandler blir farget av hverandres erfaringer, hvis de kommer fra samme organisasjon eller kirkesamfunn som pasienter. Hvis psykologen ikke selv kjenner til den kristne sammenhengen pasienten kommer fra, kan hun utforske på en mer åpen måte, poengterer Halstensen.

Religionpsykologens råd

Halstensen har forsket på resultatene av terapiprosesser der pasienten har jobbet systematisk med forholdet til Gud. Hun har funnet at gudsforholdet ofte endrer seg i terapi, noen ganger i positiv forstand. Andre ganger ender det med at pasienten forlater troen.

– Gudsforholdet er en relasjon som trenger å bli tatt på alvor på samme måte som andre relasjonelle erfaringer, argumenterer hun.

Her ligger også religionspsykologens utfordring til kristne ledere. Hun påpeker:

– Mange psykisk syke har undertrykt et vanskelig gudsforhold veldig lenge, og det fører til sterk psykisk slitasje over tid. I tillegg kommer en frykt for å miste tilhørigheten til menigheten.

Pasienter har fortalt henne at de har fått presentert et gudsbilde som innebærer at relasjonen til Gud ikke skal være smertefull. Halstensen, som selv er kristen, mener dette er feil:

– Gudsforholdet rommer alle typer følelser. Mennesker er ikke i relasjon til en gud der de må forestille seg. Derfor bør man i menigheten kommunisere at du kan være med, uansett hva som preger livet ditt her og nå.

Psykologen mener at alle kristne ledere bør få en grunnleggende kompetanse om psykisk helse og ha et åpent blikk på hvordan mennesker som strever med gudsrelasjonen kan ha en trygg plass i fellesskapet.

– Hva kan psykisk syke selv gjøre for å sette psykiske lidelser på dagsorden i sine kristne miljøer?

– Begynn med å åpne deg for noen helt få. Så kan dere bli enige dere imellom om å ha en samtale, med ansvarspersoner i menigheten, om løsninger som letter situasjonen, sier Halstensen og understreker:

– Her kan det ligge en viktig psykisk helsegevinst.

Vil hjelpe andre

Tilbake på Jæren har Oddveig Torland bestemt seg for å bli den personen kristne i hjembygda kan åpne seg for. Hun har akkurat forpliktet seg til å gå i bedehuset fra barndommen. Fortsatt kan hun kjenne på følelsen av være annerledes der. De voksne er enten på foreldrenes alder eller småbarnsforeldre. Frykten for at andre ikke tåler henne sitter fortsatt i.

– Nå vil jeg bare kalle forsamlingen min familie og gi alt. Det er skummelt for jeg har mange vonde erfaringer derfra, men også gode opplevelser, så jeg gleder meg . Endelig har jeg overskudd, endelig kan jeg bidra, fastslår jærbuen med et lurt smil.

Målet er å bruke sine erfaringer til å legge til rette for at forsamlingen blir bedre å se dem som sliter, slik at det kristne fellesskapet blir et sted å rømme til, og ikke fra, når livet blir vanskelig.

– Jeg vil være den voksenpersonen jeg selv savnet, den som gjør det trygt for andre å by på seg selv og få hjelp tidligere. Jeg ønsker ikke folk skal tenke om seg selv slik jeg gjorde, at det er dem det er noe galt med, at de ikke tror nok eller ber nok.

Hun blir stille. Kanskje tenker hun på drømmen fra ungdomsskolen om taubitene som Jesus har knyttet sammen igjen.

– Jeg ønsker å snakke med dem som strever, fortsetter Torland lidenskapelig.

– De trenger å vite at det er vanlig å ikke fikse livet, også for kristne. Men da må noen si det, og den noen må kanskje bli meg.

Uviss fremtid med forventning

Hvordan mørketiden og Korona-innstrammingene vil påvirke den mentale helsen hennes i månedene som ligger foran vet hun ikke, men denne gangen er hun ikke redd for en utfordring:

– Jeg kan også kjenne på frykten for at å komme tilbake igjen der jeg var, men forskjellen nå er at jeg vet at neste dag kan bli bedre, og så husker jeg mange av teknikkene jeg lærte i terapien, påpeker hun og smiler forventningsfullt:

– Det er så sykt spennende, for jeg kjenner faktisk at jeg gleder meg til fremtiden, også når jeg har en dårlig dag. Jeg tror virkelig at det kan skje store ting fremover.

Psykologforeningen hadde ikke anledning å svare på Korsets Seiers henvendelser før avisen gikk i trykken.