OKS vil ta trosbevegelsen og herlighetsteologien tilbake: – Jeg har endret meg

– Antagelsen din er riktig. Jeg har aldri likt ordet «trosbevegelsen».

Pastor i Romerikskirken på Kjeller utenfor Oslo, Thomas Åleskjær, mener begrepet har hatt enormt mye bagasje.

– Det har vært sekteriske tendenser, hysteri, dårlig lederskap, ytterliggående teologi – og mye av dette har blitt formidlet på kristent tv. Spesielt i USA. Alt dette festes til merkelappen trosbevegelsen.

– Og da må OKS svare for fenomener dere ikke står for?

– Ja, stemmer. Og jeg opplever at OKS skilte seg ut veldig tidlig. Ikke minst fra tusenårsskiftet.

OKS-koden

Åleskjær forklarer at Oslo Kristne Senter – som menigheten tidligere het – valgte en annen retning enn de andre klassiske trosmenighetene. Han peker på sin far og forgjenger, Åge Åleskjærs, avvæpnende og avslappede humor, og hans fokus på nåde og evangeliet.

Hysterisk karismatikk ble tonet ned.

Få menigheter er like opptatt av å formidle og utdype sin menighetskultur som OKS. På menighetens nettside kalles det «OKS-koden».

Første punkt i OKS-koden handler om å være «annerledes og folkelig». Andre punkt er «åpen og sjenerøs». Resten av punktene følger i samme stil.

Her er det få spor av heseblesende åndelighet, som trosbevegelsen lett forbindes med.

Trosbevegelsens nedtur

Forrige helg er var det lederkonferanse i OKS. Under møtene var jevnt over noen hundre mennesker til stede for å høre forkynnelse fra blant andre Rune Edvardsen i Troens Bevis i Kvinesdal, pastor Albert Ndayizeye fra pinsemenigheten Sion, Molde og Andreas Nielsen og Mário Boto, hillsongpastorer fra henholdsvis Sverige og Portugal.

Under konferansen skal du virkelig være en kjenner for å merke forskjell på OKS og eksempelvis Pinsebevegelsens lederkonferanse Led eller andre urbane storbymenigheter.

Dagenredaktør Tarjei Gilje besøkte helgens konferanse og sitter med samme inntrykk.

Pastor Åleskjær har planer om å justere det inntrykket.

– Jeg vet jeg sa at jeg aldri har likt ordet «trosbevegelsen» og «trosmenighet», men det har endret seg nå. Jeg har endret meg.

– Hva har endret seg?

– Trosmenighetene er nærmest visket ut. De gjenlevende kan du telle på ganske få fingre.

Åleskjær mener derfor at begrep som trosbevegelsen er blitt glemt. Det samme er det dårlige ryktet og assosiasjonene. Tiden er inne for å gjeninnta.

– Det eneste som er litt synd, er at det blir assosiert med litt sånn kristen-tv-ting.

– Kristen-tv kommer vi tilbake til. Hvorfor vil du ta tilbake trosbevegelsen?

– Fordi det er en viktig del av vår arv og røtter.

Forkaster ikke alt

Thomas Åleskjær avslører at han har begynt å bla i faren Åge Åleskjærs eldre bøker, og at han tar seg selv i å lese gamle menighetsmagasiner fra de aller første årene til Oslo Kristne Senter på 80-tallet.

– Det er dette vi kommer fra.

Åleskjær slår fast at det gikk galt av sted for trosbevegelsen på visse punkt. Det vil han ikke feie under teppet.

– Dette kjenner mange til, og vi har kanskje til og med tatt avstand fra en hel del. Vi har lært noe. Vi har modnet. Vi har vokst. Men det betyr ikke at vi kan forkaste alt. Vi må holde fast ved det grunnleggende, og det mandatet vi ble gitt.

– Hva slags mandat er det?

– Når jeg ser det kristne landskapet i dag, så tenker jeg: Er det behov for trosforkynnelse?

Åleskjær svarer raskt på eget spørsmål.

– Ja, det tenker jeg absolutt at det er.

Herlighetsteologiens avart

Åleskjær tenker tilbake på den tiden da trosbevegelsen var trendsetterne i Kristen-Norge; fra sent på 1980-tallet til tidlig 2000-tallet.

– I den ene grøften har du forestillingen om å bli blir rik, frisk og lykkelig på en-to-tre. Mer utbredt nå er den andre grøften der man fjernet alt av tro, løfter og det overnaturlige. Troen blir heller noe intellektuelt, akademisk og mystisk – der ingen forventer noe som helst fra himmelen.

Thomas Åleskjær trekker på skuldrene og ser seg rundt i lokalet som er et lite, nyoppusset konferanserom i kjelleren på Kjeller.

– Her finnes det en arv. Det handler om troen på en Gud som velsigner …

Åleskjær nøler et øyeblikk.

– Altså, kall det gjerne herlighetsteologi.

– Er ikke det også et begrep med et dårlig rykte?

– Jo, men på samme måte som trosbevegelsen, så har den forvitret. Det er null og nada igjen. Det vil si, i USA finner du sikkert fortsatt innslag, men mye mindre der også, mener pastorsønnen.

– Jo, forresten. Kristen-tv.

Åleskjær sukker tungt og rister på hodet.

– Der får du litt herlighetsteologi, på en måte som har ødelagt for den gode herlighetssteologien: Gi 2020 kroner, så får du en tilsvarende velsignelse tilbake. Sånne ting. Dermed klarte de å ta monopolbegrepet.

– Snakker du om all kristen-tv?

– Nesten. Uansett har jeg ikke lyst til å henge ut enkeltkanaler.

Rik Gud

Åleskjær mener herlighetsteologi i kombinasjon med innsamlinger har vært uheldig og skadelig.

– Det blir galt minst ni av ti ganger.

– Fordi predikanten lett kan ha sekundære motivasjoner?

– Ja, nettopp. Det blir så knyttet, både for avsender og mottakeren.

– Hvordan knyttes herlighetsteologi?

– Istedenfor at vi velsigner mennesker betingelsesløst, så blir det knyttet til en handling, en giverhandling, en betingelse. Det blir så feil. Vi gjør jo ikke det på andre teologiske områder.

– Hva slags herlighetsteologi vil du ta tilbake?

– Herlighetsteologi er egentlig en fantastisk spennende teologisk gren som bør utforskes mer – også fra et akademisk ståsted. Så lenge vi tror på Jesu oppstandelse, så tror vi på det overnaturlige. Og her mener jeg det er en innlysende rød tråd i Bibelen der vi har en rik Gud som elsker oss. Det finnes ikke et fattigdoms- eller lidelsesideal i evangeliet.

Herlighet uten ærlighet

OKS-pastoren mener herlighetsteologi for ofte betegnes som en motsetning til såkalt «ærlighetsteologi».

– Jeg mener Bibelen rommer begge deler. Bibelen er full av kontraster.

For Åleskjær trenger ikke ærlighet og herlighet å motsi hverandre.

– Herlighetsteologi uten ærlighetsteologi blir svevende og frakoblet livet. Men ærlighetsteologi uten herlighetsteologi kan også ende opp i en selvsentrert tilstand uten håp og tro. Trosforkynnelse uten kjærlighet og troen på velsignelse uten troen på nåden, er å posisjonere mennesker for skuffelse. I møtepunktene mellom disse, imidlertid, der ligger det mye kraft.

Bekvem, men uintensjonell

Comebacket til trosbevegelsen og herlighetsteologien er allerede mulig å merke i OKS, tror Åleskjær.

– Det er mulig at man ikke har vært så intensjonell som man burde ha vært, men kanskje heller på autopilot.

Åleskjær snakker sakte og ettertenksomt. Deretter stopper han opp og ber om litt tenketid.

– Vi gjør ikke noe spesielt for at helgens konferanse skal hente opp et eller annet fra skattekisten. Internt i OKS tar jeg imidlertid meg selv i å bruke begrepet trosmenighet oftere nå enn før. Jeg er mye mer bekvem med det. Det er et ord vi kan være stolt av og ikke noe å skamme seg over, slik jeg opplevde at det var tidligere.

Årets konferanse vil ikke preges av Åleskjærs og menighetens oppmykning rundt gamle karismatiske fenomener, men det kan endre seg.

– Konferansen er ikke så mye et enkeltstående prosjekt, men heller tar tempen og pulsen på menigheten gjennom et helt år. Over tid er det derfor naturlig at konferansen vil reflektere det vi har funnet tilbake til i vår arv.

Tro fra Tulsa

Åleskjær peker blant annet på at ikke mange andre menigheter hadde invitert Paul Daugherty, pastor i Victory Church i Tulsa i Oklahoma og sønn av avdøde Billy Joe Daugherty, til Norge

Daugherty var ifølge Thomas Åleskjær en sentral inspirasjonskilde bak grunnleggelsen til Oslo Kristne Senter.

Thomas Åleskjærs far Åge gikk på bibelskole i nettopp Tulsa, hos den mer kjente pastoren Kenneth Hagin.

– Det finner noen relasjonelle røtter. Det ga oss noen viktige impulser. Det vil vi ikke miste, men heller ta tilbake.