Olya takker sine norske «foreldre»: – Mitt liv er en frukt av deres valg

Livet til ukrainske Olya Mantula og ektemannen Stas var på vei inn i en ny fase.

I 15 år har paret vært misjonærer i Russlands hovedstad Moskva, hvor de har bygget opp en stor og toneangivende kirke.

2022 skulle være året de tok med sine tre barn til St. Petersburg for å starte nye menigheter der.

Så valgte Putin å invadere Ukraina.

Russland ble et umulig sted å være for den patriotiske familien.

– Vi kunne ikke bo i et land som dreper våre landsmenn, sier Olya.

Midt i fortvilelsen fikk Olya en telefon fra dem hun kaller sine «norske foreldre», Vidar og Heidi Østbu, som hun har kjent siden hun var 11 år:

«Kom dere til Norge! Her vil dere være trygge».

Familien på fem pakket sammen det de fikk plass til av eiendeler i bilen og kjørte ut av Russland.

Reiser for å vise solidaritet med Ukrainas kristne

I snart to måneder har de bodd i Hamar, hvor ekteparet Østbu holder til.

Olya blir emosjonell når hun forteller hva de har betydd for henne.

– Mitt liv er en frukt av deres valg. Uten dem hadde jeg ikke blitt frelst, sier misjonæren.

Tsjernobyl-flyktning

Olya bodde som liten jente like i nærheten av atomkraftverket i Tsjernobyl som eksploderte i 1986. Hele familien hennes måtte evakuere til Kyiv.

I forbindelse med ulykken arrangerte Pinsebevegelsen i Norge sommerleirer for ukrainske barn som var rammet. Olya var en av de som i 1991 fikk muligheten til å reise til det ukjente og eksotiske landet i nord.

– Alt var annerledes. Jeg husker at jeg forelsket meg i naturen. For å kommunisere brukte vi ordbøker. Det fantes ikke Google Translate på den tiden, sier Olya.

Hun bodde en måned hos en norsk familie. Dette var foreldrene til Heidi Østbu, og dermed ble hun også kjent med henne og mannen Vidar. De holdt kontakten også da Olya dro tilbake til Kyiv.

Invitert på folkehøyskole

Vidar og Heidi besøkte Olya i Kyiv flere ganger. En gang fikk hun en bibel i gave.

Ukrainere flest er ortodokse, men vet, ifølge Olya, lite om frelse og har sjeldent et personlig forhold til Jesus. Bibelen er som regel en bok som støver ned på hylla.

– Jeg leste ofte og ble mer og mer engasjert. Jeg merket at jeg forsto at kristendommen ikke handler om kultur, men om mitt forhold til Gud, forteller Olya.

Som 16-åring fikk hun et spørsmål fra Vidar og Heidi om hun ville tilbringe ett år på Hedmarktoppen Folkehøyskole, som tilhører Pinsebevegelsen i Norge.

Olya var overlykkelig over invitasjonen og fikk tillatelse av sine foreldre til å dra. I dag reflekterer hun over hvor hjertevarme og gjestfrie den norske familien var.

– De hadde akkurat fått sitt andre barn. Hvis det var meg, var det siste jeg ønsket å ta imot en hormonell tenåring fra et annet land like etter at jeg hadde blitt småbarnsmor, sier hun og ler.

På Hedmarktoppen gikk hun på en musikk- og bibellinje. Alle spørsmålene hun hadde fra bibellesingen fikk hun svar på på skolen og av Heidi og Vidar.

Hun ble både frelst og døpt i løpet av året i Norge.

– Dette året ble et vendepunkt i livet mitt, sier ukraineren.

– En sann glede

Heidi og Vidar Østbu husker godt da de bestemte seg for å invitere 16 år gamle Olya til Norge.

– Da vi besøkte henne i Kyiv så vi en nedfor og stille jente. Vi hadde lyst til å gjøre noe for å hente fram den livsglade jenta vi visste bodde i henne. Da vi merket at Gud la ned en tanke i oss om å invitere henne til oss og Hedmarktoppen, føltes det helt rett, sier Heidi.

Ekteparet sier at det på ingen måte kjentes som et offer å ta inn en utenlandsk tenåring i huset.

– Tvert imot har det vært en sann glede. Å følge hennes utvikling, ved først å bli frelst og nå bruke sitt liv på å tjene Gud er helt fantastisk. Hun har gitt oss et rikere liv, sier Vidar.

– Hun er like mye vår ukrainske familie som vi er hennes norske, legger Heidi til.

Smågruppeleder ble kone

Tilbake i Kyiv gråt Olya over at hun hadde forlatt landet og menneskene hun var blitt så glad i. Hun hadde dessuten lært seg både norsk og engelsk på denne tiden.

Som følge av språkegenskapene ble hun kontaktet av norske evangelister som reiste både i Ukraina og Russland.

Då krigen braut ut i Ukraina gjorde den kristne forretningsmannen noko han aldri hadde trudd om seg sjølv

I forbindelse med tolkejobbene fikk hun tips om en evangelisk kirke i Kyiv – som senere skiftet navn til Hillsong. Dette ble Olyas kirke.

Her både deltok hun i lovsang- og ungdomsarbeid. Og det var i løpet av denne tiden hun møtte sin mann, Stas. Han ble frelst gjennom menigheten i Kyiv.

– Olya var min første smågruppeleder. Hun og jeg har ganske lik bakgrunn, forteller Stas.

Paret giftet seg og opplevde et kall til å bli misjonærer.

Plantet kirke i Moskva

Menigheten i Kyiv var jevnlig på evangeliseringsturer til Moskva i Russland. Både Stas og Olya var med.

Da de kjente at Gud kalte dem til å bli værende, tok de beslutningen med å bli misjonærer og lede arbeidet for kirkeplanting sammen med et større team i hovedstaden.

– Vi tenker tilbake på de årene i Moskva som noen av våre beste, sier Olya.

– På hvilken måte er ukrainere og russere forskjellige?

– Først og fremst er landene ulike. Det føltes som å komme tilbake til Sovjet, sier Stas.

Olya utdyper:

– Det er mer politi i gatene og du har mindre frihet. Vi har hatt uformelle intromøter med nye troende på kafeer og har blitt opplevd å bli kastet ut av politiet. Du må ha med deg passet ditt hvor enn du reiser, fordi du vet aldri når du blir stoppet av en i uniform. Og de er ikke redde for å bruke fysisk makt, sier hun og ramser opp den ene episoden etter den andre med russisk politi.

Taler til tidligere Sovjet-land

– Så hvorfor har det vært så bra å leve der?

– Fordi vi får se mennesker bli frelst, svarer Stas.

Kirken deres i Moskva har tiltrukket seg mange russere, men også innvandrere fra Usbekistan, Turkmenistan og andre tidligere Sovjet-stater.

– De forteller oss at de opplever både rasisme i hverdagen og diskriminering i arbeidslivet. Men i kirken kommer de alle som Guds barn og blir behandlet som alle andre, forteller Olya.

Hun legger til at kirken driver hjelpearbeid i de fattigste delene av hovedstaden.

Men det er én spesiell fordel, smeltedigelen Moskva gir, som misjonær-paret trekker fram.

– På grunn av det store kulturelle mangfoldet i byen når vi bredt ut. Den russiskspråklige verden er enorm. Når vi for eksempel lager innhold på russisk, og sprer det med Moskva som base, har vi en massiv rekkevidde. Våre sanger og TV-produksjoner har antakeligvis blitt sett av millioner av mennesker, forteller Olya.

– Skal dere tilbake til Russland når krigen er over?

– Akkurat nå ser vi ikke en fremtid for barna våre der. Samtidig vet vi ikke hva Gud har av planer for oss langt der fremme, sier Stas.

Ville ikke bare gråte i Norge

De første dagene i Norge som flyktning var preget av mange følelser og mye gråt hos familien Mantula.

Men det tok ikke lang tid før misjonærene snudde de tunge tankene og begynte å se muligheter.

– Vi ba og tenkte på hva Gud vil at vi skal gjøre i denne situasjonen, sa Stas.

De registrerte at stadig flere kristne ukrainere ankom Norge gjennom ulike kirker og organisasjoner. Derfor arrangerte de samlinger og gudstjenester hvor de både fikk delt fellesskap og strømmet sendinger fra kirken deres i Kyiv.

Til deres store overraskelse kom både kristne og ikke-kristne ukrainere.

– Mange som kommer har aldri vært i en kirke før og aldri hørt en preken. Vi merker hvordan evangeliet når ekstra inn hos ukrainerne akkurat nå. Det er helt spesielt å være med på, sier Olya.

– Et mirakel som skjer

I tillegg til det kristne fellesskapet har misjonærene tatt initiativ til innsamling av klær, hygieneartikler og leker til flyktningene.

Hjelp har de fått av den lokale pinsemenigheten Filadelfiakirken Hamar, andre menigheter og organisasjoner.

Lokalavisen har også gjort en artikkel på familiens historie i Norge.

Givergleden og oppmerksomheten har vært overveldende for ukrainerne.

– Det er et mirakel det som skjer her akkurat nå. Vi hadde ikke forventet at det skulle være så mye interesse, både fra nordmenn som vil bidra å bidra men også ukrainere som får høre evangeliet, sier Olya.

Vidar og Heidi Østbø er imponert over hva det ukrainske misjonærparet får til.

– De skulle etablere menigheter i St. Petersburg. I stedet havnet de i Norge hvor de når sine flere av sine egne landsmenn med evangeliet. Misjonsmarken er på mange måter større for dem her. For meg viser det hvordan Gud bruker mennesker i sin situasjon. Det er veldig sterkt, sier Vidar.

– Det er inspirerende å tenke på hvor mange som har blitt frelst på grunn av Olya og den opplevelsen hun fikk i Norge. Selv om vi ikke alltid ser frukten av frøene vi sår, kan vi stole på at Gud gir vekst, føyer Heidi til.

Ber om fred og rettferdighet

Stas er glad for å kunne være det han kaller et redskap for Gud i Norge.

– I Russland var det ingenting for oss lenger. Her kan vi bidra. Vi aner ikke hvor lang tid krigen vil ta, så jeg tror det beste for oss er å tenke at vi skal være her for alltid, sier han.

En egen kommunal bolig venter på familien i juni. Barna trives godt på skolen og Stas ønsker å lære seg like godt norsk som kona.

Hver dag leser de nyhetene og ber om at deres familier og venner fremdeles er i live.

– Vi må prøve å ha så normale liv som mulig. Det nytter ikke å sitte å vente. Bare Gud vet hva som vil skje i fremtiden, sier Stas.

– Inntil da må vi være aktive her vi er og be om fred og rettferdighet for Ukraina, føyer Olya til.