Om å være en «Guds soldat»

I denne gudløse og urolige tid vil noen mene at vi må bli «Guds soldater» på jord, men det er absolutt ikke «i tidsånden» om man følger med og får med seg algoritmene på nettet.

Musikk kan inspirere, og da går tankene til Billy Joe Shaver, som jeg har lovet meg selv å holde i live så lenge jeg kan. Formelt døde Billy Joe av slag før jul i 2020, 81 år gammel. Sangene som på mange måter definerte livet hans, lever videre.

En gang betalte Kris Kristofferson for at Billy Joe skulle få gi ut sitt første album. Albumet kom ut først i 1973, da selskapet ville vente til Kris' eget album hadde vært ute en stund.

Jeg spurte en gang Billy Joe om Kris sitt forhold til Vårherre, og fikk til svar at jeg kunne bare høre den sangen han skrev, «Why me, Lord», så fikk jeg svaret. Kris insisterte senere på at jeg fikk ikke kalle meg fan, men en personlig venn. Det sier litt om han.

Kris Kristofferson, da han fortsatt ga ut plater, spilte aldri inn annet enn egne sanger, med et par hederlige unntak. Han tok med Larry Gatlins «Why Me, Lord» på et album etter sin egen omvendelse, og han tok med Billy Joes «Good Christian Soldier» på et av sine tidlige album. Han må ha hatt sine grunner. Særlig sistnevnte vil jeg skrive om her.

Tapere og syndere

Kris og Billy Joe hadde det til felles at de var gamle svirebrødre og låtskriverkolleger, men de hadde mer til felles enn det. De var lettrørte mennesker som definerte seg som «tapere» og syndere, og det gjennomsyrer tekstene. De var også fredselskere. Det er befriende lytting og burde være obligatorisk i en tid med så mye hatprat, woke og nå i en tid der krigen herjer ikke langt fra norskegrensen.

«Good Christian Soldier» handler om en ung gutt, sønn av en predikant, som går ned på kne og ber om å få bli en kristen soldat, en Jesu etterfølger. Han vil kjempe for en ny og bedre verden. Mange år senere ber den samme gutten fortsatt, men nå om å få komme seg igjennom hver en ny dag.

Livet – og Vietnamkrigen – hadde satt sine spor. Det var ikke så lett når man hadde båret våpen, var trent på å dø og hadde sett voksne menn gråte. I dag – når Putin har startet en krig i Ukraina – er det vanskelig å komme utenom denne sangen.

Ondskap og motgang

Billy Joe fikk gjennom livet mange grunner til å bare be det siste verset. Da han fortsatt lå i sin mors mage ble hun senket ned i en brønn av en bastard av en far, som Billy Joe alltid snakket om som «ondskapen selv». Ville han selv komme til himmelen? Han visste ikke, «for farens onde blod rant i årene», som han sa det.

Moren kom seg ut av brønnen, men lovet seg selv at hun ikke skulle ta seg av ham.

Før han besøkte Protestfestivalen i 2008 var han tiltalt for å ha skutt en person på en bar i Texas, men slapp fra det og det gikk bra med fyren. Han var alene i livet med sitt unge band de siste tjue årene av livet. Hans store og eneste kjærlighet, Brenda, døde av kreft før årtusenskiftet, og sønnen – hans eneste barn – tok overdose året etter. Til sist tok skattemyndighetene resten.

Aldri bitter

Men Billy Joe ble aldri bitter, han hadde Jesus i hjertet, og selv om farens «gener» dukket opp iblant, bar han på en ydmykhet som jeg gjenkjente hos den avdøde norske visesangeren Stein Ove Berg, som fikk en tragisk slutt på livet. De åpne er ofte de mest sårbare.

I tekster som på norsk kan oversettes til «Vik fra meg, Satan» og «Jesus Kristus, hvilken mann» og «Djevelen fikk meg til å gjøre det første gang, neste gang gjorde jeg det selv», berørte Billy Joe folk overalt.

Troen i tvilens tid

Han ble gravlagt av venner nær Brenda og Eddy, men han var overbevist om at han skulle leve for alltid etter at livet på jorda var slutt.

Uavhengig av krig og tidsånd; hadde Billy Joe fortsatt levd og blitt spurt om man skulle gå «all in» for Jesus, vet jeg svaret.