Ondskap satt i system

At fangeleirene i Russland på forfatteren Fjodor Dostojevskijs tid var grusomme, midt på 1800-tallet, er åpenbart. Men tre generasjoner senere? De humanitære forholdene, måten å behandle mennesker på og en vanvittig odiøs språkbruk, avslører ondskap satt i system. Vi snakker om 1940- og 1950-årene.

Kadaverdisiplin

I verket «En dag i Ivan Denisovitsj' liv» gjør den russiske forfatteren Aleksandr Solsjenitsyn en skildring av livet i nevnte tidsalders fangeleirer. Legg merke til boktittelen, den tilkjennegir at dette dreier seg om «En dag» – «fra reveljen til rosignalet». Med lesernes hjerter som resonanskasse, forsterkes dette morbide narrativet, idet vi kjenner den smerten og bitterheten som må feste seg i den enkelte fange.

Hva hadde de av eget liv i løpet av dagen? «Ti minutter om morgenen til frokost, fem minutter til middag og fem til kveldsmat.»

I boken går nevnte hovedperson under navnet Sjukhov. Hans nærmeste medsammensvorne var «baptisten Aljosjka», som «hvisket bønner». Ble Sjukhov påvirket til tro? I alle fall ropte han i sin fortvilelse av redsel for eskalering av tilstanden skrøpelighet: «Herregud! Frels meg! Ikke la meg få straffecelle!»

Jeg finner altså det jeg søker – «troens spor i ord» – også hos Solsjenitsyn.

I gymnastiden hadde vi en ihuga litteraturinteressert lærer som introduserte de sovjetiske forfatterne, og dermed ga han litteraturinteressens skrue enda en omdreining. Dette var på 1960-tallet.

Jeg kan huske at en av de omtalte, Solsjenitsyn i 1970 fikk Nobels litteraturpris, og i romanen jeg viser til, er nettopp beskrivelsen av livet i stalintidens konsentrasjonsleirer det som gjør inntrykk.

Laken hadde Sjukhov ikke ligget i siden 1941 – ti år! Med hodet på høvelsponputa, føttene ned i trøya, vamsen oppå teppet: «Gud skje lov og takk, nå er den dagen gått også.» Her spilles russisk rulett med egen psykisk og fysisk helse!

«Vi må be uavlatelig»

Sjukhov lå med hodet mot vinduet, og Aljosjka i samme køyesett. «Han leste i evangeliet igjen».

Var det en slags mumlende bønn, nesten en sjelelig undertrykkelse – imidlertid kunne baptisten høre at Sjukhov «takket Gud». Da snudde han seg rundt: «Der ser De, Ivan Denisovitsj, sjelen vil gjerne be til Gud. Hvorfor lar De den ikke slippe til?»

Baptisten ga seg ikke. Han «leste i evangeliet og ikke bare for seg selv, men halvhøyt».

Han leste videre om lidelse, «men lider han som kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn». Dyrebare Guds ord! «Denne vesle boka gjemte han så lurt i en sprekk i veggen at ingen kontroll greide å finne den.»

Sjukhov var mild i blikket, som to tente vokslys. Fangeleirens skrekkregime hadde satt sine spor, gjort mennesker ydmyke: «Bønnene våre er som søknadene våre, Aljosjka. Enten når de ikke fram, eller så står det 'avslått' på dem.» Denne måten å anse bønn på, var en tanke han hadde fått etter at deres mange spørsmål og søknader som regel ble liggende lenge – urørt.

Baptisten ga seg ikke:

«Det er fordi De har bedt for lite, Ivan Denisovitsj, dårlig, ikke iherdig nok – derfor blir De ikke bønnhørt. Vi må be uavlatelig! Og er De sterk nok i troen og sier 'flytt deg!' til dette fjellet, så flytter det seg».

Baptisten avviste ham kategorisk:

«Det var ikke det vi ba om», og nå krøp Aljosjka helt opp i ansiktet på ham: Av alt jordisk og forgjengelig lærer Gud oss bare å be om det daglige brød: «Gi oss i dag vårt daglige brød.»

Brød etter suppe? Det var for lavt å legge seg på dette nivået, mente baptisten, at «Det som står høyt i menneskenes øyne er usselt for Gud! Vi må be om det åndelige: at Gud må ta ondskapen ut av vårt hjerte».

Paradis og helvete

En liten diskurs oppstår før Sjukhov vender seg mot baptisten, blåser røyk i ansiktet hans og erkjenner: «Jeg er jo ikke imot Gud, skjønner du. Jeg kan gjerne tro på Gud. Det er bare paradis og helvete jeg ikke tror på. Hvorfor tror dere at vi er så dumme at dere kan fylle oss med disse historiene om paradis og helvete? Det er det jeg ikke liker.»

Sjukhov kan minne om en representant fra den frafalne vestlige kirke, Ordets fornektere, de religiøse fariseerne, «troens besserwissere», som ikke vil høre om fortapelsen, dette onde sted Gud opprinnelig har beredt djevelen og hans engler.

Samme hvor mye de ba, de måtte sitte fangetiden ut. Kanskje var det greit?

«Hva er vel friheten? Ute i friheten vil det siste korn av tro bli kvalt i ugress!»

Så fyrer han løs til en frihetslengtende sjel: «Gled deg over at du er i fengsel! Her har du tid til å tenke på din sjel!»

Deretter henviser han til de mindre kjente, dog gjeldende paulinske ordene; «Hvorfor gråter I og sønderriver mitt hjerte? Jeg er rede ikke bare til å bindes, men også til å dø i Jerusalem for den Herre Jesu navn.»

For Sjukhov ble det ti år i fangeleir; 1941–1951. Dette var én dag.

Bokens avslutning er lakonisk og dyssende: «Tre tusen seks hundre og femtitre dager som denne var det i fangetida hans, fra først til sist. De tre ekstra dagene skyldtes skuddårene.»