Opp i knestående

– Jeg har ikke et mål om å ta noen. Jeg vil rett og slett gi innsikt til de som ikke forstår hvordan det er å leve som en mørk person i Norge.

Slik innleder Brian Oyat videoen han la ut på sin egen Instagram-profil tidligere denne måneden. I 30 minutter snakker ungdomslederen i Hillsong Oslo, en av Norges største pinsemenigheter, åpent om sine egne opplevelser med rasisme, sammen med pastor i samme menighet, Steini Håland. Videoen har i skrivende stund over 11.000 visninger.

– Responsen tyder på at min stemme betyr noe. Da er det mitt ansvar å bruke den til noe konstruktivt, sier en ydmyk Oyat.

Ventet på rett tid

Korsets Seier treffer den blide 24-åringen på en kafé i Karl Johans gate i Oslo en regntung fredag ettermiddag. Han er ungdommelig kledd med en lakserød hettegenser og caps. Om kort tid skal han møte en tenåringsgjeng fra Hillsong. De skal delta i demonstrasjonen mot rasisme og politivold utenfor stortinget. En av mange som følge av drapet på George Floyd i USA.

– Da en kompis ba meg se filmen av arrestasjonen, svarte jeg først at jeg ikke orket. Men så smalt den opp i mine sosiale medier, og det ble umulig for meg ikke å se. Det var brutalt. Henrettelse på åpen gate.

Den siste setningen skjærer gjennom luften i det stille hjørnet av kafeen hvor vi sitter.

– Var det først da du tenkte at du ville løfte stemmen?

– Jeg har vært nære ved flere ganger. Spesielt i høst, da en kompis av meg fra kirka skulle fly til en konferanse i London, via Amsterdam. Et mørkhudet par med et spedbarn ble nektet å gå ombord i flyet, enda de hadde billett. Det ble et skikkelig spetakkel ved skranken. Hendelsen ble omtalt i britiske medier, og jeg kjente jeg ble ordentlig frustrert. Likevel var det som om Gud ba meg være stille akkurat da.

– Men nå ba han deg bryte stillheten?

Oyat støtter det ene beina på stolen ved siden av seg, og klør seg på haka.

– Vel, jeg føler Gud bruker de mange gode personene i livet mitt til å fortelle meg om jeg skal gå videre på en tanke jeg får. Etter å ha sett videoen av George Floyd kjente jeg frustrasjonen kom tilbake. Da Steini i Hillsong uoppfordret ringte meg og ydmykt sa: «Unnskyld! Unnskyld for at jeg ikke forstår. Hjelp meg å skjønne mer av hvordan du har det», tenkte jeg...

Han planter pekefingeren i bordet med tyngde.

– Yes, nå skal jeg være aktiv. Rasisme-saken har vært oppe før, men nå er tiden for å høste av det arbeidet. Verden er klar nå, og jeg vil være med på innhøstingen.

Brian Oyat blir født i Arendal, men vokser opp i Skien. Som seksåring flytter han til en kristen fosterfamilie i bygda Heddal i Notodden kommune sammen med sin biologiske storebror. Familien er fast bestemt på å elske guttene og gi dem alt de trenger. Utfordringen er at barna er de eneste med mørk hudfarge i den ellers så snøhvite bygda.

– Jeg ble «neger´n». Det var noe jeg bare måtte vende meg til.

24-åringen titter ut av vinduet hvor regnet plasker ned på brosteinen.

– Mitt første møte med rasisme som liten skjer når jeg spiller en fotballkamp like før skolestart. Jeg hadde spilt siden jeg var fire, som var to-tre år mer enn de andre seks- og sju-åringene på laget. Vi vinner 6-5, og jeg scorer jeg alle målene. Jeg er i ekstase, men fra sidelinjen hører jeg foreldrene til motstanderne som skriker: «Det er urettferdig, de har en neger på laget!». Jeg husker spesielt at fosterfaren min reagerte kraftig.

Det er ikke kun på fotballbanen hvor Oyat får høre at han ser annerledes ut. Enkelte barn på skolen plukker på ham og i gatene føler han seg uglesett. Hakkekyllingen begynner å drømme om at han våkner opp med en annen fjærdrakt.

Den lokale menigheten er et fellesskap Oyat uttrykker takknemlighet for å være en del av som liten. Men selv nestekjærlighetens voktere er ikke frie for verbale sleivspark.

– Det jeg merker er måten man prater om og kikker på mennesker fra andre steder. «De stakkars negerbarna», for eksempel. Den gang forstod jeg at hjertene deres ikke mente vondt, og derfor ble jeg ikke sur.

– Men er det greit å komme med slike uttrykk, så lenge man ikke mener vondt?

– Du blir ikke rasist, altså en som hater mennesker med en annen rase, av et verbalt overtramp. Men du må innse at enkelte kommentarer kan bli tatt ille opp.

Opplevelsen av stadige nedverdigende kommentarer i barne- og ungdomsårene, gjorde at Oyat etter hvert blir både rappkjeftet og opptatt av å forsvare seg. Egenskaper han har tatt med seg inn i voksen alder.

– Jeg er superkverulant og elsker å diskutere. Jeg må alltid kunne svare. Som hvis folk sier: «din neger», så svarer jeg automatisk: «åja, så fint, du kan se», sier han og ler så hele tanngarden synes.

Sceneskrekk

Storebroren til Brian Oyat var en dyktig danser som ung, og blant de beste i sin årsklasse. Selv hatet lillebror å stå på en scene. Under forbønnen etter et ungdomsmøte i menigheten i Heddal, får han derfor hakeslepp av ordene som kommer ut av mannen som ber for ham.

– Han profeterer at jeg en dag skal lede lovsang. Jeg trodde med en gang at han var tjukk i hue, smiler ungdomslederen og peker mot egen skalle.

Vårt fredlige avlukke inne på kafeen blir plutselig invadert av en sprudlende venninnegjeng, som åpenbart har mye på hjertet. Oyat leser spillet, og skyver stolen enda nærmere bordet og journalisten for å ikke bli overdøvet av fredagsstemte kvinner like bak oss.

– Det rare var at flere og flere som ba for meg sa det samme. Jeg skulle lede lovsang. Det viste meg igjen at Gud snakker til meg gjennom mennesker.

Når Oyat omsider flytter til Oslo, finner han seg til rette i Hillsong-miljøet. Der blir han invitert inn i lovsangen, og ikke lenge etter er han en av lederne. Siden deltar han i vertsskapet og søndagsskolen, i tillegg til å være leder av en bibelgruppe. Selv om Oyat gir takk til Gud for å ha åpnet mange dører, er det en annen tjeneste hjertet hans banker ekstra for.

– Å være ungdomsleder er det beste jeg gjør. Og det mest slitsomme, humrer Oyat.

Han måtte selv ta initiativ til å bli med i ungdomsarbeidet til Hillsong. Grunnen til at han ikke hadde blitt spurt, var at de trodde han allerede hadde for mye å gjøre. Tre måneder før koronapandemien gikk han inn som en av lederne.

– Hva er det med å være ungdomsleder som du trives så godt med?

– Min drivkraft i livet er å bygge neste generasjon. Jeg ønsker ikke bare å påvirke ungdommene jeg er leder for, men at de senere skal kunne være forbilder på sine skoler, idrettslag og så videre.

– Hillsong er en relativt ny menighet. Hvordan ser ungdomsmiljøet deres ut?

– Vi har et svært mangfoldig miljø med mange minoriteter representert. Fokuset vårt er å være så inkluderende som mulig. Vi ser at det hjelper ungdommene til å både invitere med seg venner, samtidig som de kan vokse i sin gudstro.

Pastoroppgjør

Tidspunkt for den planlagte demonstrasjon utenfor stortinget nærmer seg. I gatene utenfor strømmer det til med mennesker som bærer hjemmelagde plakater med påskrifter som: «No Justice - No Peace», «Ingen rasister i våre gater», og selvfølgelig «Black Lives Matter». Meldingen fra myndighetene om maks 50 demonstranter er åpenbart ikke blitt hørt.

Å bli hørt, og ikke minst sett, er noe Brian Oyat er svært opptatt av. Ikke bare for egen del, men på vegne av alle som opplever rasisme i Norge. Et bredt nettverk av både ungdomsledere og pastorer, i ulike typer kirkefellesskap i landet, har tatt kontakt og sagt at de har fått øynene opp for problemet etter at han la ut instagramvideoen sin. Flere videoer vil komme, ifølge hovedpersonen selv.

– Videoen satt nok en støkk i folk. Ikke bare fordi jeg var sårbar og åpen, men også fordi de som så på kjente seg igjen.

Han kikker seg bak skulderen, før han lener seg fremover.

– Gud velsigne alle pastorer og kirkeledere. Men... Jeg synes generelt at de er for dårlige til å være pastorale og å henge med mennesker som ikke ser ut som dem selv. Det er kanskje for ukomfortabelt for noen.

Oyat fortsetter ivrig.

– Derfor synes jeg det er gøy å trekke frem de som hadde ungdomsarbeidet før meg her i Hillsong Oslo. De var etnisk norske begge to, men innså at vi hadde mange minoriteter blant ungdommene. Derfor inviterte de alle til fest, og endte opp med å være de eneste etnisk norske på stedet. Jeg husker at det ga mening for meg, som en av de inviterte.

24-åringen stopper opp, legger albuene på bordplaten og knytter hendene sammen.

– Å være pastor handler om å beskytte og å lede en flokk. Hvis ikke du har peiling på hvordan flokken har det, forvalter du ikke rollen godt nok.

– Hvordan gjør man det, da?

– Se på Jesus i Johannes 4! Et kapittel jeg preker ut ifra mange ganger. Jesus valgte frivillig å gå gjennom Samaria, et sted med et folk som av jøder var ansett som minoriteter, mindreverdige og urene hos Gud. Der har Jesus sin lengste samtale med en enkeltperson som står i Bibelen, nemlig med kvinnen ved brønnen. Hvorfor? Fordi han hadde kjærlighet for slike som henne. Ser vi sånt i vårt samfunn? I våre kirker? Jeg bare spør.

Vårt eget Samaria

– Gjelder det du sier kun for pastorer og ledere?

– Nei, nei! Det gjelder oss alle. Grunnen til at jeg snakker til pastorer først og fremst, er at de går foran og setter et eksempel for menigheten. Jeg mener at enhver kristen person må forstå at alle har sitt Samaria. Hvordan det ser ut kan variere, men det handler om mennesker som vi skal investere tid i og inkludere i våre fellesskap, sier Oyat alvorlig og mener småbarnsforeldre også spiller en nøkkelrolle.

– Jeg tror de fleste holdninger læres i hjemmet. Tenk på hvordan du snakker om andre minoritetsgrupper. Omtaler du om dem i negativ forstand, følger barna etter. Hvis din datter eller sønn blir slått av en med mørk hud, fordømmer du da handlingen eller alle med mørk hud? Prøv å unngå å skjære alle over en kam, oppfordrer ungdomslederen før han ser på klokka.

Hans eget fellesskap, bestående av ungdommer og et fåtall ledere, står nå og tripper utenfor i regnet. Vi får lov til å bli med den korte turen bort til Stortinget, hvor folkemengden nå teller tusener. Oyat tar på et munnbind og prøver å holde minst én meter avstand til de rundt seg. Lettere sagt enn gjort. Rundt ham står menn og kvinner, med alle typer hudfarger, og roper de kjente slagordene som har gjallet verden over.

– Hvordan tror du Jesus hadde stilt seg til Black Lives Matter-kampanjen?

– Jesus hadde stått på de svakes side. Jeg registrerer at enkelte som er skeptiske til kampanjen sier: «men hva med oss?». Da tenker jeg på Jesus under bergprekenen som forkynte: « Salige er dere fattige, Guds rike er deres». Da blir det veldig rart som rik å skrike men hva med oss tilbake. Sannheten er at Jesus bryr seg om alle, samtidig som han viser en spesiell kjærlighet for minoriteter, understreker Oyat.

Han blir avbrutt av en rungende applaus som sprer seg som en bølge fra scenen hvor initiativtakerne står. Så blir det brått helt tyst og tusenvis faller på kne nedover Karl Johans gate. Oyat faller, han med.

«Please! I can´t breathe!» gjentar en herrestemme fra høyttalerne. Minuttene går. Ingen andre sier ett ord.

Røde og hvite blodlegemer som sammen paralyserer hovedpulsåren i hovedstaden.

Det er et mektig skue.