Meninger
Oppgjør med smittsom egoisme
Store deler av den vestlige verden har i løpet av noen tiår beveget seg fra en kollektivistisk kultur til et samfunn der den personlige og individuelle tilnærming dominerer.
Med få unntak har mennesker i alle kulturer til alle tider vært avhengig av fellesskapet. Fellesskapet gir den enkelte tilhørighet, beskyttelse og en rolle i det sammenvevde samfunnet en er født inn i. Fokuset i disse samfunnsstrukturene er ikke individets frihet og selvstendighet, men hva som samlet sett er til det beste for fellesskapet. Fellesskapets beste har første prioritet! I hovedsak aksepterte hele gruppen de kulturelle kodene, de etiske rammene og den religiøse praksisen.
Om vi sammenligner dagens vestlige samfunn med det som historisk sett har vært normen, er det uten tvil et paradigmeskifte som har skjedd i vårt eget samfunn. Med raske skritt har individualismen tatt over og har blitt en selvfølge for oss alle.
Annonse
Vi hevder vår frihet til å tenke, mene, tro og praktisere det vi selv synes er rett. Vi ser på dette som vår soleklare rettighet. Hvorfor skal myndighetene blande seg inn i vår livsførsel? Hvorfor skal vi la oss styre av andres moralske verdier? Flertallet ser liten grunn til å følge religiøse ledere og deres hellige skriftet.
Folk flest bygger heller sin egen tro og setter egne moralske standarder, eller bare frigjør seg fra alt dette.
Egoismen
Individets frihet er viktig for oss og bør være grunnleggende i alle samfunn. Ja, Gud vår skaper tok sjansen på å gi oss personlig frihet. Men det er kort vei fra å verne om sin egen frihet til å bli egoistisk. Egoismen er ikke særlig sjarmerende.
Personer som lever slik er stort sett opptatt hva de kan få ut av et forhold og et samfunn, og bidrar sjelden til andres beste. Konsekvensen er at de som er mest selvopptatt vil streve med å finne varige vennskap. Ofte vil de i større grad kreve enn å bidra, også i nære relasjoner.
Det er kort vei fra å verne om sin egen frihet til å bli egoistisk.
Dessverre er egoisme ganske smittsom. Når andre er opptatt av å få mest mulig ut av enhver situasjon og ethvert forhold, er det lett å tenke at en får ta vare på seg selv og egne behov. Frykten for å bli den tapende part, gjør at en holder tilbake i stedet for å investere godhet inn i andres liv.
Oppgjør med selvopptattheten
Det er god grunn til å ta et oppgjør med vår selvopptatthet. Uten tvil må vi alltid begynne i eget liv. Vi forandrer ikke andre mennesker ved kritisere dem. En bidrar til å endre andres holdninger ved å gå foran som et troverdig og godt eksempel. Det begynner med at vi innser hvor selvsentrert vi egentlig er. Først når vi tar opp kampen med vår egen selvopptatthet og tar blikket bort fra egne forventninger, oppdager vi andres behov.
Annonse
Når vi tar sjansen på å være sjenerøse givere, oppdager vi den bibelske sannheten: «Gi så skal dere få.» Nettopp når vi konsentrerer oss om andres behov, glemmer vi litt etter litt våre egne selvsentrerte ønsker. Ikke minst oppdager vi at det finnes mye trivsel og glede i det å kunne bety noe for andre. For det er en livslov at når vi sår, skal vi høste, når vi gir, vil vi få velsignelse tilbake.
Jesu selvoppofrelse
Det finnes ikke noe bedre forbilde enn Jesus i det å gi slipp på sitt eget, med den hensikt å redde oss fra vår egen stolthet og egoisme. Han som eide alle himmelens privilegier, valgte å gi slipp på alt dette for så å kunne dele dette med oss alle. Han sparte seg ikke, men ga alt for å velsigne oss med de evige goder som hele menneskeheten er tiltenkt.
Nettopp i Jesu forbilde finner vi daglig inspirasjon til å følge hans ord til oss: «Du skal elske sin neste som seg selv.» For i oppriktig kjærlighet til vår neste, lærer vi også å elske oss selv.
