Spørsmål og svar
Orker jeg å bli pastor etter alt som har skjedd?
Spørsmål:
Jeg er midt i tjueårene og vurderer å bli pastor, men akkurat nå sitter jeg med en vond og ubehagelige følelse. De siste årene har det vært en del fokus i media på kristne ledere som feiler, nå sist med Dagens podkast om menigheten Levende Ord. I mitt stille sinn frykter jeg at jeg også vil feile – og deretter bli ydmyket i offentligheten som mislykket pastor.
Jeg vet at denne frykten har en irrasjonell side, men det inkluderer også noen oppriktige spørsmål. Både det være en sterk og svak leder blir galt, på ulike vis. Så, hvordan skal jeg lede? Har du noen tanker om hvor involvert du skal være i livene til folkene i menigheten uten å bli for overveldende og overvåkende? Kort sagt, hvordan blir man en god pastor – som varer i år etter år?
Student (24)
Svar:
Kjære student! Takk for ærlige spørsmål. Jeg skal forsøke å hjelpe deg et lite stykke på vei.
For det første, å gå med et ønske om å bli en kristen leder er en nobel tanke som Bibelen heier på. For å sitere Billy Graham som på spørsmål om han ville bli president i USA svarte:
«Hvorfor skulle jeg steppe ned i forhold til det kall Gud har gitt meg?» Han ble da også et stort forbilde i kristent lederskap. Mye kan tilskrives hans bevissthet på å innarbeide åndelige disipliner og ikke undervurdere det vi alle slåss med, djevelen, kjødet og verden.
John Mark Comer, kanskje mest kjent for boken «The Ruthless Elimination og Hurry», har også skrevet boken «Live No Lies». Den boken tror jeg kan være et godt tips, om du vil ha hjelp og innsikt i det å leve i det kall Gud gir deg.
Det som ingenting er
Selv tok jeg med familien min og dro til Bergen på bibelskolen til Levende Ord i 95–96. Dette var flere år før jeg og Gunn Bjørg plantet Familiekirken i Sandnes. Det var en fantastisk tid og ingen må betvile at Gud var til stede. I historisk lys er det lettere å se der det gikk galt, noe også podkasten til Dagen belyser. Men vår frykt for å feile, må ikke overgå den Gud som har en tendens til å utvelge seg det som ingenting er.
Selv har jeg fått lov til å være pastor i samme menighet i over 20 år. Det gir en viss erfaringskompetanse. Det jeg kan si med en gang, er at du også vil gjøre feil, men som også vil bli din beste læring. Det er en langt større utfordring om du lever og leder med en overdreven tro på egen ambisjon og styrke. Det er en kunst å finne veien mellom egen styrke og egne svakheter. Men her er tiden din venn.
Gud angrer ikke sitt kall og den nådegave han legger ned i deg. Paulus oppmuntrer oss som han gjorde til unge Timoteus (yngre enn deg) om å gjøre sitt kall og utvelgelse fast. Da vil du ikke snuble. Det betyr at du med frimodighet kan holde fram det du er god på. Pass bare på at du får mennesker rundt deg som kompletterer dine gaver. Det gikk flere år i min pastorgjerning før jeg ble bevisst dette.
Ubehagelig ydmykelse
Du snakker om redselen for å bli ydmyket. Men det er farligere å ikke bli det. Det er ubehagelig når det skjer i det offentlige. Men i de fleste tilfeller det skjer, handler det (etter min mening) om at vi ikke var villige til å ydmyke oss før det gikk for langt.
Bibelen oser av visdom når det kommer til våre personlige liv og kristent lederskap. Som en rød tråd vil du finne menn og kvinner som Gud tillater å bli ydmyket i sin tjeneste. Men det er langt mindre farlig enn du tror. I motsats til verdens visdom, sier Bibelen at hans kraft faktisk fullføres i vår skrøpelighet.
Som pastor og leder har vi med oss en forestilling på at vi alltid må være sterke. Aldri feile.
Det er en kunst å finne veien mellom egen styrke og egne svakheter.
Men faren er stor for at vi forsøker å modellere noe vi ikke engang selv tror på. Langt mindre klarer å leve opp til. Vi har rumpa bak uansett hvilken vei vi snur oss. Du ser den ikke, men det gjør definitivt andre. Jeg oppmuntrer ikke til en overdreven tro på egen svakhet, men min erfaring tilsier at fallhøyden blir mindre, når vi lever ærlige liv.
Stå sammen i team
Så tror jeg også Den Hellige Ånd i de siste år har kastet lyset på det å stå sammen med noen i lederteam. Jeg kan forstå din bekymring for det å våge å bli en pastor. Men vær ærlig, også på dine svake sider. Da gir du et signal på og gir rom for at andre gaver kan dekke deg, der du ikke har styrken din. Du vil berikes av mennesker med andre nådegaver. Det er en stor styrke.
Min bevissthet rundt dette har gjort at jeg i dag leder med en større bredde enn jeg gjorde tidligere. Belastningen blir mindre og du blir ikke så sårbar i tjenesten din. I tillegg har jeg i en alder av 60 år, fremdeles faste samtaler med en eldre mentor.
Det er av stor betydning å ha noen på utsiden av sitt eget menighetsfellesskap som kan speile deg. Der kan og skal du være ærlig på det som er vanskelig. Du vil oppdage at du ikke vil klare å tilfredsstille alle behov i et menighetsfellesskap. Erkjenn det! Skap en kultur på ærlighet. Forsøk aldri å være noen annen enn den du er. Vær sann på det du er god på og prioriterer, men også det motsatte.
Etter over 20 år kan jeg ennå telle på fingrene, hvor mange personlige hjemmebesøk jeg har hatt til medlemmer i menigheten. Du må velge hva du skal prioritere. Resten må du delegere. Ingen verken kan eller ønsker å bli framtidige pastorer (om de er ved sine fulle fem) om de skal gjøre alt rett i menigheten, og samtidig leve med en visjon om å redde verden.
Frykt for å ikke lykkes
En venn sa følgende med meg for en tid siden: «Riv gjerdene og grav brønner».
Strategimøter. Leder modeller. Handlingsplaner. Visjoner og verdier. Nye bøker om fremgang og suksess som må leses. Jeg har pest gjennom alt dette i mange år. Jeg sier slett ikke at det ikke er nyttig eller viktig.
Men resultatene har (i mitt liv) ofte bare ført til høyere skuldre og større slitasje. En opplevelse av å ikke strekke til.
Som kristne ledere kan vi utvikle en frykt for å ikke lykkes med tjenesten vår. Men hva er det vi er redd for? At vi ikke skal ha suksess med «mitt» prosjekt? Er det ikke Jesus som bygger sin menighet? Når Jesus taler om den gode hyrde, er hans metode å lede dem til vannet.
Jeg nevner dette fordi jeg tror det er et viktig innspill til deg som en ung kommende leder. Om du skal lykkes, lær deg å drikke selv. Av det levende vannet. Din avhengighet av Den Hellige Ånd vil de rundt deg legge merke til.
Når du i ditt lederskap graver brønner, vil vannet der sørge for at de lam du får ansvar for, blir værende. «Foruten meg kan dere ingenting gjøre», var Jesu klare formaning. Å sette opp gjerder, derimot, vil lett skape følelsen av kontroll. Det og de du gir frihet har en tendens til å dra seg nærmere. De du derimot forsøker å holde fast på, har et behov for å løsrive seg. Slik er det i de fleste relasjoner. Det er også i din avhengighet av Gud du utvikler trygghet og evnen til å tåle slitasje og bli en far eller mor, mer enn en leder.
Norge trenger unge ledere
Oppsummert: Norge trenge unge nye ledere og pastorer. Sørg for at du våger når du opplever at Gud kaller deg. Ha en medvandrer eller to med lang erfaring rundt deg.
Om du i tillegg gir Gud æren når det går bra og ikke er redd for sårbarhet og ærlighet om det går mindre bra, kan det fort gå godt og du kan som meg trives i kallet ditt over tiår.