Overbærenhetens ånd mangler

Selmer – en dysfunksjonell familie i en liten by, langt mot nord. Når dører og vinduer står åpne, er det som om den dårlige atmosfæren siver ut av huset. Det blir mugglukt der overbærenhetens ånd mangler!

Husfaren er sorenskriver, en middelaldrende mann, pyknisk bygd, løs på flaska. Han evner overhodet ikke skape de gode familierelasjonene og er stadig i tottene på sønnen Jakob, som på sin side har problemer med å innordne seg faderens strenge regime.

Selmer kan sette seg mutt og taus ved frokostbordet, uten å hilse.

«Fru Selmer skjelver, hun ser på ham fra siden. Alberte skjelver enda mer.»

Forstår ikke foreldrene at når «en trykkende stillhet råder» ved måltidene, bygges det uoverstigelige murer? «Nu er det rent galt der inne igjen, nu sier de ikke et ord til hverandre», hvisker Jakob til Alberte. «Og så trist som det er her hjemme – og kaldt og allting», sukker Jakob.

Morens klage

Moren er fortvilet over datterens manglende sjarm og skjønnhet – men, det hender at pappa og Alberte prater sammen på sine spaserturer ned mot kaiområdet.

Imidlertid – skrekk og gru: «Hun og Jakob trampes på, de er en rå og brutal manns mishandlede hustru og barn», skriver Sandel.

Angsten skyter gjennom Alberte, som forskrekket konstaterer at hun «ønsker livet av sine egne foreldre». Den tiltagende angsten gjør at hun for det meste viser sin lakoniske knapphet ved enstavelsesordene ja og nei.

Stakkars barn – arrogant far og forulempende mor! Ifølge tante svulmet både de pekuniære spørsmål, grunnet farens manglende forståelse av penger, likeledes morens insinuasjoner.

Familiens edderkopp

Mon om fru Selmer er edderkoppen i denne familien? Hun nekter sin datter å gå med ringer, viser åpenbart en giftig, nedlatende atferd – «sånne hender som dine bør en ikke fremheve, men heller skjule, barnet mitt».

Morens dom over datteren: Hun er «stygg, kjedelig, håpløs og umulig – uheldig av ytre, udugelig i huset og lite presentabel». Slike ytringer gir Alberte mange tårer og et anspent følelsesliv – «ikke begavet, ikke pen, ikke morsom og søt, ingenting». Hun lammes!

Ikke merkelig at litteraten gir følgende riss av den determinerte moren: «hoven, ukjennelig, sarkastisk». Alberte «lengter etter ømhet og varme».

Lektor Anne

Det er en nyutdannet lektor på 1960-tallet som åpner Cora Sandels kritikerroste roman for en gymnasklasse i Sarpsborg. Vi elever venter spent på den nye læreren som skal åpenbare norsk litteraturs overflødighetshorn.

Og der knirker døren, forsiktig gjør hun sin entre, vandrer usikkert mot kateteret, med sekstenåringers argusøyne i nakken. Håret er blekere enn månen, moderne frisyre à la decenniets populære Audrey Hepburn. Vi skjønner snart at litteratur vil få et etterlengtet fokus i lektor Annes norsktimer. Veldig bra, helt etter mitt hjerte.

En etter en – romanfigurene blir lagt på bordet og dissekert, frøken forteller og instruerer.

Med Sandel til rors, steg hele klassen om bord i dette lille litterære «krigsskipet», som førte oss gjennom høye bølger og avslutter svært dramatisk. Nå må jeg imidlertid hente meg inn, horisonten blir for langt ut, min oppgave er ikke å anmelde bøker, men å lete etter «troens spor i ord». Verdslig litteratur – finner jeg noe her?

Stumme rop

Mange hundre år med kristentro i landet har satt sitt preg på litteraturen, selv i dikterstuene til ateister og agnostikere.

Da Alberte var mindre, talte pappa om «stjernene og viste henne dem, nevnte rommets bunnløse dyp og en gud som var ett med skapningen».Han ville ikke vite noe om «den strenge, nøyeregnende og straffende gud, som pukket på gjengjeldelse». Helt ålreit, for det er vel evangeliet vi skal forkynne?

Men troens spor – i en annen av byens viktige personer? Byfogden, han synes heller ikke være svøpt i evangeliets gevanter – «han som dessverre er venstre og formodentlig et stykke av en fritenker, ettersom han aldri setter sine ben i kirken».

Alberte «sender noen stumme rop mot himmelen» og iblant roper hun «Gud! Gud!»

Tomme ord

Men kirken – «kirken er noe av det verste Alberte vet». Konfirmasjonspresten Ipo gjør det han kan for å fengsle de unge med «synd og nåde, fortapelse og oppreisning i Kristus». Dette er jo hovedpunktene i troslæren!

Alberte prøver følge med på undervisningen, men «det ble bare ord for henne, tomme uten mening». Tankene dveler ved helt andre ting, og øynene vandrer rundt i rommet.

Da Alberte var småjente skammet hun seg over at pappa – sorenskriver Selmer – «ikke fantes på den forreste benken i koret om søndagen, ved siden av doktor Pram, amtmannen, politimesteren og alle andre regelmessige kirkegjengere».

Etter prekenen synges salmen, «Min sjel, min sjel, lov Herren» – befriende, tenker Alberte, men så lang salme, knudret melodi. Hva talte presten om? «Om helvedes pine, ondskaps dynd, slaktning, blod og vunder», og damene – de diskuterte prekenen.

Fru Selmer hadde visstnok vært en skjønnhet i sin ungdom, men hvilken mor med dekadente antydninger vil øse bebreidelsens galle over sin datter for motsvarende uteblivelse av skjønnhet? Strikken tøyes og brister: «Ansiktet der inne i speilet, er det virkelig hennes, det hun skal ha livet igjennom.»

Soga om Alberte? Den kompletteres i en trilogi. Jeg imøteser den uåpnede fortsettelsen.