Leder
På bibelskolen tvilte jeg på min egen manndom
Vår «kristne» fortelling om den maskuline mannen og feminine kvinnen må dø.
Noe ble vekket i meg da jeg leste artikkel om «Nora», småbarnsmoren som ikke føler seg som kvinne, i Dagen. Nesten 20 år gamle følelser ble løftet opp fra glemselens hav.
«Noras» vitnesbyrd sendte meg rett tilbake til tiden på disippeltreningsskole eller DTS, drevet av Ungdom i Oppdrag. Der var jeg først ett år som student etterfulgt av to år som en del av staben. På mange måter var det en fantastisk tid, men på ett område kjente jeg meg sårbar.
Mannfolka på basen var jevnt over så fantastisk fingernemme. Alle som en la seg under panseret da de slitne UIO-bilene havarerte for n'te gang.
Jeg, derimot, kunne ikke slå inn en spiker.
Guttene rundt meg snekret, høvlet, skiftet rør og reparerte tak – mens jeg danset bøtteballett med jentene. Om ikke annet ble jeg veldig god på å bone gulv og vaske doer i Ungdom i Oppdrag.
Jeg prøvde å ikke la det affisere meg. Jeg prøvde å minne meg selv på at jeg var flink i sport, og interesserte meg for «mandige greier» som geografi, historie og politikk. Det funket ikke helt. Den lille usikkerheten vedvarte, selv om jeg skjulte den godt.
I denne sårbare perioden ble jeg anbefalt en bok: «Slipp deg løs, mann» av John Eldredge, en grusom bok om hva som gjør menn til menn. Jeg leste 50 sider og gjenkjente ingen mannlige trekk ved meg selv. Ikke ett.
Etter min vage hukommelse skriver forfatteren om mannens villskap, lengselen etter den uberørte naturen, å bygge ting med to tomme hender, behovet for å jakte og alt sånt. Slik var mannen skapt, etter Guds vilje, og etter Guds ord. Visstnok.
Å lære hva det er å være mann av denne amerikanske kloningen av Lars Monsen, var en mørk opplevelse. I Johns øyne var jeg neppe mye til mann.
Det kunne jeg for så vidt leve med.
Verre var det at han til en viss grad argumenterte ut ifra Guds vilje og refererte til noen enkeltvers i Bibelen. Hva slags mann ønsket Gud at jeg skal være?
Den usikkerheten var verre å leve med.
Noen år senere var det jentenes tur til å tilte. Da hadde John, i samarbeid med kona Stasi, skrevet boken «Kvinnens skjønnhet». Jeg hadde naturlig nok null interesse av å lese den boken, men jeg husker at flere UIO-venninner mistet besinnelsen etter å ha pløyd gjennom den hyperfeminine galskapen.
I mitt stille sinn pustet jeg lettet ut. Heldigvis var det ikke bare jeg som reagerte. Kanskje det ikke er noe galt med meg likevel.
Nå vil jeg gjerne understreke at det ikke var noen merkelig machokultur i Ungdom i Oppdrag. Dette handlet først og fremst om meg, en over gjennomsnittet praktisk guttegjeng, en bok og noen formative år.
Samtidig har jeg hørt mye kristen undervisning opp igjennom om den maskuline mannen og den feminine kvinnen. Ikke bare som ideal, men som en slags skaperordning. I et menneskelig forsøk på å forklare og systematisere Guds skaperverk, står vi i fare for å forenkle Gud.
Da risikerer vi å gjøre kjønnsbegrepet unødvendig smalt, og vi vil miste mennesker på veien.