På vei til Guds evige sommerdag

Jeg har trodd på Gud så lenge jeg kan huske. Det har riktignok vært perioder med tvil, og flere ganger har jeg bommet på målet. Men Herren har dratt meg opp av gjørma og gjort mine skritt faste (Salmenes bok 40). Det holder han fortsatt på med.

Det vanskeligste har vært å tilgi seg selv – underveis i vandringen. Jeg har tenkt på at Peter spurte Jesus: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham?» Jesus svarer overraskende: « … sytti ganger sju!» (Matteus 18,21–22).

Jeg tillater meg selv og snu på dette spørsmålet. Hvor mange ganger kan du tilgi deg selv? Kanskje det bare er jeg som strever med dette? Vi er ofte vår verste fiende, men skal vi våge å gi oss selv en ny sjanse?

Jeg har lyst til å løfte fram noen livsfaser hvor vi kan vandre med Jesus, hver fase er en gave til deg og meg, til tross for de begrensningene vi har som mennesker:

1. Startfasen

Det er ikke tilfeldig at Jesus sa at man må være som et barn, for å komme inn i himmelriket (Matteus 18). Barn er åpne, og har alle sansene intakt. I GT kan vi lese at Gud åpenbarer seg for unge mennesker: Han taler til Samuel, gir Josef drømmer og utvelger David.

I starten av NT ser vi at den unge Maria får et himmelsk oppdrag. Gud lander noe i unge menneskers liv. Kjenn etter når barn og unge taler inn i livet ditt, for noen ganger er det Gud som taler.

Da jeg var liten, var jeg ofte med mamma og pappa på møter. En gang hadde vi med en dame som satt i baksetet mellom min søster og meg – hun var både frodig og snakkesalig. Hun klaget på at hun hadde lite penger. Selv om jeg var liten, hadde jeg noen gudsord inne. Jeg så på henne og sa: «Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi nasareerens navn». Damen mistet munn og mæle, og ifølge de andre i bilen var det «rett ord, til rett tid».

Denne historien er blitt fortalt meg i senere tid. Det er ikke sikkert det var et profetisk budskap, men la være det en humoristisk illustrasjon på at Gud kan bruke oss i barndommen.

2. Mellomfasen

Bibelverset jeg brukte som en liten gutt, finner vi i Apostlenes gjerninger kapittel 3. Det var rettet mot den lamme mannen, som snart skulle oppleve et vendepunkt i livet – og han sprang rundt. Guds ord er virkelig levende og virksomt.

Veihjelp for disipler

Videre omtaler Peter ham på følgende måte: «Mannen som var blitt helbredet ved dette underet, var jo over førti år» (Apg 4,22). Selv har jeg passert førti år, så jeg la ekstra merke til den setningen. Det står at han hadde vært lam fra mors liv (Apg 3,2). Jeg vet ikke hvilke tanker mannen hadde for sin framtid, han var på mange måter begrenset, men Gud hadde andre tanker for ham.

Vi kan oppleve et vendepunkt midt i livet. Levealderen var nok lavere på den tiden, men la meg bruke dette bibelverset som et bilde inn i vår kontekst.

Jeg leste et intervju om en forfatter en gang. Han debuterte med sin første bok da han var i starten av førtiårene. Avisen omtalte ham som «late bloomer». Men var han egentlig så sent ute? Når man lever i en kultur hvor man favoriserer ungdomstiden, kan man lett bli revet med av samme mentalitet.

Visste du at Ludvig Karlsen var rundt førti år da han ble frelst? Tenk på alt hva han fikk være med på å utrette fra den dagen – ved Guds nåde – til han reiste hjem. Ludvig har selv sagt at vi ikke skulle bekymre oss for ham, for han skulle bare flyttet et par etasjer høyere opp. Dette året er Evangeliesenteret førti år, men historien er ikke ferdigskrevet, for ennå er det håp.

3. Sluttfasen

Forretningsmannen Olav Thon ble hundre år i sommer. Mange av oss forbinder ham med alle hotellene han eier. Men visste du at han kjøpte sitt første hotell da han var passert femti år? Han hadde gjort gode investeringer før det, men det var først da karrieren hans begynte å skyte fart.

La oss være gode forvaltere, og bygge Guds rike i alle livsfaser, for en dag skal vi flytte inn i de evige boliger – kanskje du får bryllupssuiten?

Fall til ro

Det går an å bære frukt i høy alder. Her kunne jeg holdt en preken om Abraham og Sara, men det skal jeg spare deg for. La meg heller løfte fram et vers fra Salmenes bok: «Ennå i alderdommen bærer de frukt, de er friske og frodige» (Salmenes bok 92,15). Siden jeg allerede har begynt å få grått hår, har jeg sansen for 1930-oversettelsen, der står det: «Enn i gråhåret alder skyter de friske skudd …». Så hver gang jeg ser meg i speilet, tenker jeg: Nå tar det snart av!

4. Evighetsfasen

Hver livsfase er en begynnelse på noe nytt. Vi er på vei til Guds evige sommerdag. Noen ganger går vandringen gjennom dødsskyggens dal, men der dekker han et bord for deg og meg. Dette bordet er dekket for store og små. Profeten fikk mat der han lå under gyvelbusken (1 Kongebok 19). Og Jesus sørget for at den lille jenta fikk noe å spise (Markus 5). Begge fikk de styrke til å reise seg og gå videre.

Jeg håper at du fikk noe åndelig mat i denne teksten, noe som gir deg mot og styrke til å gå en etappe til. La meg avslutte med et sitat fra Einar Nymoen, forfatter og forkynner. Han er en klok mann som har lært meg mye:

«Ikke sett punktum, når du har punktert.»