Påkristning

Det var det redaktøren i svenske Dagen, Elisabeth Sandlund, sa i et intervju om sin tro på kristendommens utvikling i Sverige. Påkristning. Like sant som noe heter avkristning, må det vel være noe som kan hete påkristning? Hun likte dette ordet bedre enn ordet vekkelse, for det siste har så mange slags assosiasjoner.

Hvor kom avkristningen fra? I alle fall ikke som et plutselig lynnedslag eller et sekulært vekkelsesmøte, men langsomt erobret andre tanker svensken og nordmannen og andre folk, ikke minst i den vestlige verden. Opplysningstid og moderne velstand har skapt både motstand og likegyldighet mot den kristne tro – over tid.

Spirekraft

Som troende ønsker vi å dele vår tro. Og selv om avkristningen kan virke overveldende og ta motet fra oss, vet vi noe om Ordets spirekraft. Og nettopp det lille kornets evne til å spire og vokse når det faller i god jord, kan motivere oss til å skape miljøer for påkristning.

Påkristning er, slik Sandlund tenker, den langsomme veien til tro. Og jeg tror at mange av dagens sekulære mennesker trenger tid til refleksjon gjennom personlig relasjon i møte med kristentroen. Som bilen har et påkjøringsfelt for å komme opp i hastighet på motorveien, kan en tålmodig medvandrer eller en åpen samtale på f.eks. et Alpha-kurs være en hjelp på veien til tro.

Elisabeth Sandlund er selv et vitnesbyrd om påkristning over tid. Den profilerte journalisten i Svenska Dagbladet var en overbevist ateist. Men hun fulgte sin psykisk utviklingshemmede datter Ulrika til konfirmasjonsundervisning. For Ulrikas skyld. På konfirmasjonsdagen var det nattverd. Ulrika ville fram. Moren bestemte seg for å gjøre henne glad ved å gå med henne. En troløs nattverd kunne vel ikke være så farlig?

God jord

Der framme kom med ett den store vissheten over henne: «Denne nattverden er for min skyld, ikke for Ulrikas skyld.» Det skjedde ikke noe dramatisk, ingen ildskrift på veggen eller røst fra himmelen. Men hun sier: «Jeg gikk opp som ateist og ned som troende.» Hun ville ikke tro, men etter tre søvnløse netter ga hun seg over til Gud.

Elisabeth fulgte datteren til konfirmasjonsundervisningen. Såkornet falt i god jord. Uten at hun visste det. Og kunne dette skje med en journalist som var ateist i Sverige, kan det vel skje igjen – i Norge! Kanskje påkristning blir årets nyord en gang i framtiden?