Pandemien avslører oss

Epidemier, sult og krig har til alle tider truet menneskets eksistens. Dette dødens trekløver har man med god grunn alltid fryktet. Men har vi som lever i Norge i dag egentlig forstått hva disse ordene betyr? Da pandemien rammet oss, har imidlertid mange forstått konsekvensene av dette, og flere begynner kanskje også å forstå at ukritisk å basere sine liv på materiell rikdom, utvikling og teknologi er å bygge livet på sandgrunn.

Ingen har vel skildret pestens vesen og psykologi mer treffende enn Albert Camus i romanen «Pesten». I en pestbefengt by som er knuget av død og karantene gir Camus ordet både til den troende og tvileren. Den gamle presten Paneloux slår fast i sin søndagspreken at pesten er «Guds straffedom over de hovmodige», den skal få «de onde til å skjelve». Mens legen Rieux sier til ham da en ung gutt dør: «Til min død vil jeg nekte å elske et skaperverk der barn blir pint», og uttrykker dermed at han ikke tror på at en ond kraft virker i verden.

I dag er det få som vil uttrykke seg som Paneloux og mange deler Rieuxs synspunkt. Uansett bør vi bruke denne tiden til å analysere våre liv og vår livsform. Hva bygger vi våre personlige liv på? Pater Paneloux endret sitt syn og pekte etterhvert på det uforklarlige i pestens opptreden. Den rammer alle, rettferdige og urettferdige. Til slutt ble han selv et offer for den. Men også legen Rieux tok feil.

Om vi kan lære noe av korona- pandemien, er det at livet i vårt moderne velferdssamfunn er usikkert og sårbart, og det kan minne oss på hva det betyr å bygge sitt liv på fjell. Kanskje kan denne gamle botsbønnen hjelpe oss til å forstå det:

«Fra alle synder, fra all villfarelse og alt ondt: Fra djevelens listige angrep, fra en ond og brå død, fra pest, hunger og dyrtid, fra splid og tvedrakt, fra krig og blodsutgytelse, fra all ulykke i ild eller vann, luft eller jord, og fra alt vondt. Fri oss, kjære Herre Gud.»