«Pappas nye kjæreste»

Etter seks måneder med sykdom, døde mamma i fjor høst. Det var trist, og jeg og mine to søsken og våre barn har ennå ikke rukket å venne oss til at hun ikke er her lenger. Hun var en god mor og bestemor på alle måter, og hun og pappa hadde et godt ekteskap.

Derfor ble vi sjokkert og lei oss da han i jula fortalte oss at han har fått en ny kjæreste som han vil at vi skal møte.

Vi sa ifra at vi syntes det var veldig tidlig, og vi kjenner oss ikke klare for å møte henne så kort tid etter at mamma døde.

Jeg vet jo at pappa er en voksen mann som tar sine egne valg, og han sa at han visste at vi kom til å reagere. Jeg unner ham alt godt, men jeg forstår ikke hvorfor vi skal møte hans nye kjæreste når vi ikke kjenner oss klare for det.

Kunne han ikke ventet med å få kjæreste av hensyn til oss? Eller i hvert fall ventet med å fortelle oss det?

Det kjennes som om han ikke respekterer sorgen vår, og det er vanskelig å vite hvordan vi skal snakke om det.

Håper på gode råd.

Hilsen frustrert kvinne, 50

Kjære deg!

Her tegnes det et bilde av en godt sammensveiset familie som har opplevd den store sorgen: Tap av en god mor og bestemor og en god ektefelle.

Så er det slik, da, at sorgen har mange ansikt og vi takler den forskjellig. Noen trenger lang tid for å få bearbeidet sorgen for å komme videre, andre trenger kortere tid.

Noen blir gående stort sett alene med sorgen, mens andre har tilgang på noen å snakke med og slik holder liv i både minnene og sorgen.

Og så hender det altså iblant at det skjer noe nytt og spennende som fyller sinn og tanker, og slik blir det en hjelp til å komme videre, hvis det da ikke blir en flukt for å slippe å sørge mer.

Din far høres både sunn og klok ut. Han har mistet. Og han har fått. Han har fått en ny kjæreste som han er blitt glad i.

Men dere har bare mistet, og ingen kan fylle det tomrommet etter mor som dere nå baler med.

Og dermed ‘mister’ dere far litt også. Han hører etter hvert til hos en annen, ei som dere verken kjenner eller er klar for å bli kjent med.

Jo, følelsesmessig kan det kjennes brutalt, men her må vi koble inn vett og forstand og prøve å sortere litt.

Far vil ikke holde dere utenfor, han vil at dere skal vite om dette og at dere skal få møte henne og bli kjent med henne.

Men her har nok ikke far reflektert nok over at dette kommer noe overrumplende på dere (dere har rett og slett ikke fulgt med i svingene!), og at dere kan trenge litt tid på dere før dere er klare for det møtet.

Nå har dere klokelig sagt akkurat det til far. Dermed vet far at dere trenger tid, og dere vet at han har en kjæreste som han ikke behøver å holde skjult for dere.

Men det er du, og dine søsken, som hver for seg må få bestemme når dere er klare for å få hilse på henne.

Kanskje skal dere i mellomtiden la far få fortelle litt om hvordan denne reisen har vært for ham, både om savnet og sorgen etter mor og om denne nye kvinnen som han har blitt glad i?

Slik kan dere i eget tempo bli litt fortrolig med den nye situasjonen og kanskje etter hvert bli trygg og glad for henne som nå er blitt en viktig del av fars liv.

Kunne han ikke ha ventet med å få kjæreste av hensyn til dere? Ventet til dere var klar for det? Eller i hvert fall ventet med å fortelle dere det? Slik spør du. Samtidig sier du at du unner ham alt godt.

Av din alder (50), forstår jeg at din far antakelig er godt over 70, og jeg spør deg: Hvor lenge synes du det ville være rimelig å forvente at han skulle vente? Jeg tror du aner hvor jeg vil hen: Far er en voksen kar som må få ta egne beslutninger, og det kan ikke være hensynet til egne voksne barn som styrer hans avgjørelser.

Dermed blir det dere som må jobbe bevisst med egne følelsesmessige utfordringer og vokte dere for ikke å påføre far skyldfølelse i denne situasjonen.

Samtidig har dere lov til å be om den tid dere trenger, sånn at dere etter hvert, på en sann og god måte, kan klare å ta imot denne kvinnen som far nå er glad i. Hun verken kan eller skal fylle tomrommet etter mor, verken for dere eller for far.

Livet rommer både sorgen og gleden, og begge deler har så mange fasetter og uttrykk. For dere blir hun aldri en morsfigur. Men kanskje hun er et godt menneske som kan bidra med noe lyst og godt? Det vet vi ikke. Men det er lov å håpe.