Pastor føler seg utrydningstruet

Geir Myra (48) er ribbet for ambisjoner om en gang å bli storbypastor. Får han valget, velger han bygda hver gang. For tiden er bygda hans Jørpeland i Strand kommune i Rogaland.

– Norge har mest mindre plasser. Jeg tenker at det er her på bygda det skjer, sier han.

Eller bygd og bygd. Takket være den nyåpnede tunnelen, Ryfast, som snor seg som en undersjøisk orm over til Stavanger, tar det nå bare 20 minutter å kjøre til oljehovedstaden.

Ti minutter i motsatt himmelretning og Geir kan bestige verdens største talerstol, landemerket Preikestolen, som bare i år er ventet å ta i mot 300.000 turister fra hele verden.

– Som du skjønner er potensialet her enormt, men for meg holder det lenge med de 7.000 menneskene som bor på Jørpeland, sier Geir.

Han er pastor for 460 sjeler i pinsemenigheten Klippen og potensielt 7.000 sognebarn i bygda. Kona hans, Elin Myra, har ansvar for barnearbeidet, der 100 barn deltar i søndagsskolen og 70 synger i koret.

Når så mange kaller Klippen sitt åndelige hjem, er menigheten stor etter innbyggertallet å regne.

En truet rase

Over de siste årene har flere ytret sin bekymring i kristenlivspressen over pastor- og prestemangelen i utkant-Norge. Mange steder har eldsteråd og vanlige medlemmer måttet fordele pastorens oppgaver mellom seg. Slik var det også i Klippen.

Med velfungerende eldsteråd, ungdomspastor og barneleder, gikk dette fint, men de trengte å styrke staben. Geir hadde vært pastor for menigheten fra 1998 til 2004.

Da flyttet familien til Spangereid og Svennevik, et annet bygdesamfunn hvor de virket i 14 år. Det var viktig for Geir at barna fikk slå røtter et sted. Men da barna spredte vingene sine, var Geir og Elin klare for å trekke nordvestover. Tilbake til Jørpeland.

– Det unike med å være pastor på en liten plass er at jeg får jobbe med så mye forskjellig. At oppgavene er varierte kan for noen være et stressmoment, men for meg har det vært fint. Min erfaring er at på en liten plass er det lettere å bli kjent med bygdas folk.

Det er lettere å bety en stor forskjell, sier Geir.

Kanskje stammer hans forkjærlighet for bygdemenigheten fra oppveksten i Kragerø. Her ble han med mor på møter i pinsemenigheten Elim, sovnet mellom benkeradene til lyden av strengemusikk, og ble rusket i lysluggen av eldre mennesker.

– Det var ikke akkurat verdens navle, men for en plass å vokse opp, sier han.

Kall, kall ikke

Mens andre ville bli brannmann og politi, visste Geir at det var pastor han skulle bli. Skråsikkerheten fikk han gjennom det han kaller en sterk kallsopplevelse i tidlige ungdomsår.

– Jeg hadde en sterk gudsopplevelse som førte med seg en visshet. Å bli pastor var det eneste jeg hadde lyst til, sier han.

Etter dette var Geir med på alt som skjedde på Elim. Han var søndagsskolelærer, ledet koret, var på bønnemøter sammen med eldre damer - og han gjorde det alene.

– Jeg hadde mange venner på skolen, drev aktivt med svømming og spilte håndball, men i menigheten var jeg den eneste på min alder. Jeg hadde ingen forbilder jeg kunne se opp til, men jeg syntes likevel det var en veldig fin tid.

– Bør alle pastorer ha en kallsopplevelse?

– Det kan være en fordel å ha en drivkraft i bunnen, men jeg tror en kan bli kalt på forskjellige måter. Å se et behov er også et kall. For min del har kallsopplevelsen vært viktig. Det betydde også mye at mennesker rundt meg bekreftet at jeg hadde noe som lå i denne leia, sier Geir.

Geir hadde en åre, som de gamle sa. De merket seg det. Geir hjalp gamle mennesker. Han hadde lyst til å vitne. Han var på.

Midtlivskrisens velsignelser

Det stemmer, Geir var på. Han engasjerte seg i alt fra skoleteam i Telemark til menighetsarbeid på steder som Skien, Mandal, Sandefjord, Jørpeland, Spangereid og Svennevik.

Men i 2008 merket han at det var noe som lugget. Han var trett. Han slet med helsa og tok drastiske grep for å endre livsstilen, satte seg store mål og gjennomførte sykkelrittet Trondheim-Oslo to år senere.

Geir befant seg midt oppi den klassiske midtlivskrisen, og for første gang meldte spørsmålet seg: Skulle han heller gjøre noe annet?

– Jeg var trett av å megle i store kamper om hensyn jeg selv mente var uvesentlige, musikkstil og hele den greia der. Jeg stilte spørsmål ved systemet og hvorvidt jeg skulle bruke tid på å gjøre menighetsfolk fornøyde når det fantes så mange viktig behov.

– Det har vært ganger jeg har hatt lyst til å hoppe av, men jeg lot det være. Jeg ville være tro mot kallet jeg opplever at jeg har fått.

På andre siden av krisen kom Geir til seg selv. I dag beskriver han seg selv som en mer fornøyd og takknemlig mann.

– Jeg senket kravene og ble mer trygg på hvem jeg er. Jeg tenker ikke at alt skal bli bedre der framme, men at jeg egentlig har det veldig greit her og nå. Den vekkelsen som alle snakket om og som vi ventet på, den har ennå ikke kommet. I stedet kan vi se storheten i dagen i dag.

Den gode hyrden

Geir innser at det kan høres ut som han har resignert og senket forventningene, men han mener det er motsatt. Livskrisen ble ikke et påskudd til å hoppe av kirkekarusselen, den gjorde han heller mer intensjonell og fri i sin tjeneste. Han mener han finner ryggdekning for sin filosofi hos Jesus.

– Så få år som Jesus hadde på å fullføre verdens største oppdrag, burde han etter vår målestokk ha vært mer travel, men Jesus hadde tid. Han la merke til liljene på marken, fuglene under himmelen. Han tok seg tid til menneskene som fantes der rett framfor han.

Det samme vil Geir gjøre. Ta seg tid.

– Jeg slapper mer av. Hviler mer. Jeg har ikke tro på å jage for å bli noe mer enn jeg er. I stedet kan jeg være glad i meg selv, se mine begrensninger og være god på det jeg er god på.

– Hva er du god på?

– Å være hyrde, det er nok min sterkeste side som pastor. Dessuten har jeg innsett at det å jobbe i menighet er teamarbeid. Jeg tror jeg kan være god på å knytte til meg mennesker som er bedre på ting enn jeg er. De gjør meg god, og jeg utfyller dem.

– Hvordan bør en hyrde være da?

Trenger ingen ny visjon

Ideen om en stor leder som skal lede en forsamling appellerer ikke til Geir. Generelt har han ikke særlig med visjoner. De har han ikke bruk for.

– Det høres kanskje merkelig ut, men jeg har ikke så mange visjoner. Jeg har følt at jeg burde hatt mål og strategier klart for meg, men jeg har aldri vært den personen. I stedet har jeg vært opptatt av å tjene og vært fornøyd med det. Det er min rolle, og den har jeg blitt venn med.

Geir mener dessuten at han ikke trenger andre visjoner enn den som kom fra Mesteren selv. Den har han gjort til sin. Her finner han et driv.

– Jeg brenner for Guds rike. At folk skal vokse. Jeg ser etter behov, men jeg går også på skattejakt etter potensial og muligheter. Det er min drivkraft. At frukten av det blir at det kommer nye mennesker til, er en bonus, sier han.

Geir viser fram menighetens bygg. Det er lite som minner om de beskjedne bedehusene som preger regionen.

Heller ikke er de klattverk av gamle industribygg, slik noen nye menighetslokaler har det med å være.

På rekke og rad ligger de – forsamlingslokalet, barnehagen og skolen – imponerende moderne og breiale, men med glassfasader og parkeringsplasser som sier kom, det er plass til flere her. Det hviler noe fremoverlent over hele stedet.

– Se her da, sier han. Blikket hans sveiper over den store foajeen.

– Det er jo svært her. Skal jeg liksom komme med masse visjoner inn i noe så stort? Nei, min oppgave er å komme og tjene i det som er. Jeg er med på en drøm. Jeg passer bra inn her.

Her i gangene går Geir, merkelig tilgjengelig til en ruvende skikkelse å være, forunderlig kvikk til at skrittene hans er så tunge. Han husker navn og ansikter, roper til to barn på vei til menighetens skolefritidsordning. I menighetens foajé håndhilser han på en eldre herremann, legger begge hendene andektig om hans. På ungdomsskolen kniper han en gutt lett i høyre kinn og spør hvordan det går. Gutten besøkte nylig menighetens misjonsarbeid i Romania, som Geir og Elin startet mens de bodde på Sørlandet.

– Visste du at vi har kjøpt et bygg på 1.600 kvadratmeter i Calarasi i Romania?

Geir forteller dette idet samtalen er i ferd med å avslutte, som om han plutselig kommer på det.

– Joda, der er vi i gang med å starte kirke, kaffebar, legekontor, gymsal, verksted og skole for ungdommer som trenger en ny sjanse, Second Chance, sier han.

– 1.600 rumenske kvadratmeter! Og du sier at du ikke har visjoner?

– Jada, men egentlig ikke. Vi så et behov og forsøkte å gjøre noe med det. Det trenger ikke være mer komplisert.

Da søstermisjonen på Spangereid skulle legge ned, ble jeg opptatt av at misjonsiveren ikke skulle dø ut med dem. Jeg hadde allerede kontakter i Romania og hadde selv sett fattigdommen der med egne øyne, så jeg tenkte, hvorfor ikke gjøre noe der?

Ja, hvorfor ikke. Det er noe Askeladden-aktig over Geir Myra. Han finner noe langs veien.

Plukker opp et behov. Han fant, han fant. En mulighet. Den ene hjelpesendingen har blitt til 20 hjelpesendinger over ti år, og rundt 1000 norske ungdommer har siden besøkt arbeidet på kortidsmisjon.

Andre ville kanskje latt tanken passere, men ikke Geir, han stopper opp, innser at det kan bli til noe fint. Slik som leiligheten Elin og Geir har kjøpt seg i Calarasi. Den òg kan være grei å ha – sånn i tilfelle han skulle ombestemme seg og flytte fra bygda.