Pastor i Misjonskirken: Frykt ikke samtalene om samlivsetikk

Vi har ulike opplevelser av hva som preger samtalene. Jeg syns det lukter frykt. Frykt som gjør at det svettes litt på overleppa mens fingrene hamrer litt ekstra hardt på tastaturet idet man proklamerer sin mening i enda ett kommentarfelt.

Frykt for å bli plassert på en av sidene i debatten uten å vite hva en har sagt eller gjort for å bli plassert der. Frykt for å miste det gjenkjennelige, trygge – sånn har vi alltid gjort det. Frykt for å bli ekskludert enda en gang, med ønske om å høre til. Harde ord utveksles, kristne imellom.

Den potensielle x-faktoren?

Frykt for konsekvensene av det en mener gjør at noen helst vil tie. Frykten gjør at vi påberoper oss Jesus på laget. Alle mann. «Han ville jo aldri ha akseptert …» Eller «han ville jo selvsagt akseptert..»

Instinkt istedenfor Ånd

Men frykt gjør oss irrasjonelle og får instinktene til å overta, der Ånden skulle ha virket. For før alle samtaler, som kan utvikle seg til debatter, skulle vi vært på kne sammen og bedt til Gud – for oss selv og hverandre.

Vi skulle fastet og søkt Gud for en tid som denne. Vi skulle løftet blikket og så sett på jorden her nede. Bare så vi ikke bommet helt på hva vi brukte mest energi på. Himmelriket er kommet nær!

Vi skal rope ut et nådens år fra Herren. Men selv oppmuntrende vers kan tas til fange til inntekt for den ene eller andre meningsfløyen.

Se på Jesus

Motivene og følelsene er mange flere enn jeg her beskriver, men pass på at det ikke er frykt som styrer deg. Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut.

Torbjørg Oline Nyli: Lengselen etter voksne har ikke avtatt

Måtte dette året bli et år vi ser mer på Jesus. Og får se enda mer av hvem han er. Ikke på noen sitt lag. Han inviterer oss med på sitt.

De tre disiplene på åpenbaringsfjellet lå paddeflate av skrekk etter å ha sett Jesus som han virkelig er: «Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: 'Reis dere, og vær ikke redde!' Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus» (Matt 17,7–8).