Pastor ofrer egen seng og soverom for å gi plass til tre barnefamilier

– Jeg sender aldri folk ut av mitt hjem uten at de vet hvor de skal, forteller Karen Isoyan mens han åpner inngangsporten.

Den armenske pastoren forteller at flyktningene blir i hans hjem i opptil en uke før de reiser videre. Samtidig geleider han oss mot inngangsdøren og vifter oss inn i sitt hjem med et stort smil.

Å komme seg inn er likevel krevende. Overalt er det stablet mat, poteter, gulrøtter og masse hermetikk.

– Jeg prøvde å kjøpe maten selv, i starten.

Karen blir stille et øyeblikk mens vi tar av oss ytterjakker og sko.

Denne familien fant tilflukt hos pinsevennene over grensen

Armenerens polske kollega i samme menighet, Michal Siczek, hvisker diskré at Karen jobber gratis som pastor og har svært begrenset inntekt.

Sammen leder de en Assemblies of God-menighet i Warszawa, som er del av verdens største pinsebevegelse. Pinsemenigheten er delt opp i fire forsamlinger: en polsk, to ukrainske og en latinamerikansk. Michal leder den polske, mens Karen leder én av de to ukrainske.

Telefonen til Karen ringer. Flere ukrainere har hørt om den hjelpsomme armeneren. De lurer på om noen kan hjelpe dem å komme seg fra togstasjonen til flyplassen.

Fellesskapet til unnsetning

Via menigheten og et stort nettverket tok organisasjoner, butikker, firmaer og enkeltpersoner kontakt med Karen for å hjelpe.

Dermed har Karens familie hatt anledning til å huse opptil 13 ukrainske flyktninger. Som oftest er antallet rundt ti.

Dette møtte vi da Dagen besøkte tre grenseoverganger på ett døgn

Karen tar av seg jakken og snur seg mot Michal.

– Han ringte masse folk. Som hjalp meg.

Jesus var tørst

Innimellom matvarer som er stablet langs vegger og opp til taket, skimter vi noen barn i stua som leker og løper etter hverandre. På kjøkkenet henger Irina over gryta. «Dobryy ibid», sier hun med et varmt smil.

– Det betyr god ettermiddag, sier tolk og pastor Michal Siczek.

Pastor Karen Isoyan tar oss med opp i andre etasje. En trang trapp etterfølges av en like trang gang, som leder til tre små rom. Karens familie har flyttet ut av rommene. Nå sover de i stua nede i første etasje for å kunne tilby flyktningene det beste.

Til sammen kan boligen neppe være større enn 80 kvadratmeter.

– Karen, hvorfor gjør du alt dette?

– Hvorfor?

Karen myser som om han ikke helt forstår spørsmålet.

Så ringer telefonen på ny. Nye ukrainere trenger hjelp. Karens hus er fullt for kvelden, men han tar noen flere telefoner for å høre om noen slektninger eller venner kan seg av dem.

Forunderlig nok husker han spørsmålet ti minutter senere:

– Slik jeg ser situasjonen så er dette en direkte utfordringen til kirken og til meg personlig. Det er også en enorm mulighet til å vise evangeliet, ikke bare med ord, men med hvem vi er.

Den armenske pastoren blir igjen stille mens hans ser på soverommet han flyttet ut fra for et par uker siden. Kona og Karens rom har blitt et familierom full av leker, spiller og bamser.

Karen avslører at noen vers i Bibelen har spunnet rundt i hodet hans siden krigens begynnelse. De er hentet fra Matteus-evangeliet der Jesus sier:

«For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.»

Krigsdejavu

– Ofrer du ikke likevel uforholdsmessig mye?

– Slik jeg forstår kristendommen, så handler den ikke om å søke komfort. Dessuten tror jeg ikke man finner ekte komfort av å søke komfort. Ved å følge Jesus får jeg fred, fred i hjertet, sier han.

Dette er ikke Karens første krig. Som barn husker han med gru krigen mellom Armenia og Aserbadsjan fra 1988 til 1994.

– Vi hadde ikke nok brød eller mat generelt. Jeg husker også frykten for at noen av mine nærmeste skulle dø.

Flyktningstrømmen er stor, men protestantene er få

Karen betrakter Ukraina som sitt andre hjemland etter å ha bodd der i over 20 år. Kona er ukrainsk. Foreldrene bor der. Det samme gjør en bror med sin familie.

– Da Russland angrep kjente jeg smerte i hele kroppen. «Nå skjer det», tenkte jeg.

Frykt, kulde og kaos

«Middagen er servert», ropes det fra første etasje.

I stua er det dekket på til rundt 15 mennesker. På bordet ryker det av en diger suppekjele. Rundt kjelen er det mange serveringsfat med ulike kjøttyper, oster og syltede grønnsaker.

I starten av måltidet er det stille. Det er åpenbart en sulten gjeng som har samlet seg.

Etter at den verste sulten har stilnet, begynner de tre ukrainske mødrene Tanya, Margarita og Irina å fortelle om flukten. De har tatt med seg barna ut av landet, mens ektemennene er igjen for å kjempe mot Russland.

Kvinnene forteller om en flukt preget av frykt, kaos og kulde.

Allerede i Ukraina hadde både Tanya, Margarita og Irina fått høre en liten, smilende og lett korpulent armener i Warszawa som forsøkte å hjelpe alle han kunne.

– Vi ante ikke hvordan Polen ville ta imot oss, forteller Irina.

– Helt sant, men jeg er så imponert over gjestfriheten, sier Tanya.

Pinsevennene fra Norge har reist til Polen for å hente flyktninger

– Å si at Polen har tatt oss godt imot er en stor underdrivelse, sier Margarita.

De to andre kvinnene nikker. Så kikker de bort på den armenske pastoren.

– Det Karen gjør for oss kan vi aldri betale tilbake. Jeg er evig takknemlig, sier Tanya.

Hun avbrytes av at telefonen til Karen ringer for sikkert tiende gang. Denne gangen spør en ukrainsk familie etter kontaktpersoner i vestlige Polen.

Polen går egne veier

Polen har snart tatt imot to millioner flyktninger, men det er ikke det mest oppsiktsvekkende. De gjør det uten å satse på flyktningleire.

Norge er på sin side i ferd med å omgjøre hoteller og ubrukte institusjonsbygg til store sengesaler. Nordmenn satser i stor grad på at staten fikser det.

Polakkene tar et privat ansvar. De åpner sine hjem for flyktningene.

– Dette er sannsynligvis den første migrasjonskrisen i Europas historie, der vertslandet ikke trenger å bygge flyktningleirer, sa Marek Magierowski, Polens ambassadør i USA, til CNN.

– Vil vare

For Tanya, Margarita og Irina er ikke bare fremtiden uviss, men de neste dagene.

På spørsmål om planene videre ser på hverandre. Ingen svarer, men snakker lavt seg i mellom.

– De vet ikke. De har ingen idé, sier tolken Michal Sizcek før han avbrytes av Tanya.

– Det vi er mest spent på er hvor lenge Polen kan ta vare på oss. Vil vi klare å sørge for at barna våres får mat og tak over hodet? spør Irina.

– Hvor lenge tror dere krigen vil vare?

– Jeg håper det er slutt i morgen, sier Irina

– Men det er helt umulig å si, fortsetter Margarita.

Tanya nikker.

– Det kommer til å vare lenge. Jeg føler det, sier den armenske pastoren Karel Isoyan.