Pastor solgte narkotika og rømte fra politiet

• Artikkelen ble først publisert høsten 2021.

Et brev blir levert på døren til moren til amerikanske Sean Christie.

20 år gammel bor han i en knøttliten leilighet i Texas og jobber hos en fysioterapeut. Moren bor timesvis unna i New Mexico.

Avsenderen er politiet. De har åpnet en sak mot Sean. Han er på flukt fra politiet.

I vantro slår moren nummeret til sønnen sin. Han svarer som alltid, lykkelig uvitende om telefonsamtalens innhold.

Med en gråtkvalt, men streng røst roper moren inn i røret:

– Hva er dette for noe, Sean? Du er etterlyst hos politiet. Nå er du i skikkelig trøbbel.

Sean spiller dum og sier han ikke vet hva hun snakker om, men moren gjennomskuer ham.

Unggutten gjemmer ansiktet i hånden mens han sitter og lytter til morens fortvilte stemme.

Sakte går det opp for ham at denne gangen kommer han seg ikke unna.

Kontraster

At den blide, rolige og gjestmilde trebarnsfaren og pastoren noen gang skal ha vært på kant med loven, er ikke lett å se for seg der han sitter avslappet bakerst i Pinsekirka Heimdal i Trondheim sine lokaler.

På andre siden av den tykke veggen pågår et intenst byggearbeid som menigheten har satt i gang for å få mer plass. Sean Christies fremoverlente tankegang har gjort godt for profilen til bydelsmenigheten.

Mye har skjedd siden han vokste opp i den røffe, amerikanske grensebyen Las Cruces i staten New Mexico og frem til i dag.

– Det er fortsatt mange ting jeg er lei meg for at jeg har gjort. Samtidig ser jeg hvor underfull Gud kan være i livet til et menneske som er åpen for hans påvirkning, sier amerikaneren på flytende norsk og kikker mot dåpsbassenget som står som et monument foran på scenen.

Hvit minoritet

Familien til Sean besto av to foreldre og en sju år eldre storesøster. Minstemann i huset var en aktiv gutt som elsket idrett.

– Det gikk i fotball, basket, friidrett og amerikansk fotball. Jeg vil beskrive barndomsårene mine som aktive og gode, sier han.

Harmonien avtok etter fylte 16 år.

Hans hjemby Las Cruces ligger kun en times kjøretur nord for grensen til Mexico. Som hvit amerikaner følte Sean seg som en minoritet blant de mange meksikanerne i byen på rundt 80.000 innbyggere.

Tilgangen på narkotika var overveldende på grunn av den korte avstanden til nabolandet i sør. Det lokket mange unge inn i rus og kriminelle miljøer.

– Jeg både brukte og solgte narkotika, stjal ting og holdt på slik i flere år. Vi var ikke organisert som en gjeng, men mange av mine venner og jeg var en del av narkotikavirksomheten, forteller Sean.

Identitetskrise

Da Sean fylte 18 år og var ferdig med skolegangen, mistet han også idretten som en fritidsarena og fristed. Tomrommet fylte han med mer rus, og kjøp og salg av narkotika.

Identitetskrise kaller pastoren dette i ettertid.

– På hjemmebane var mor ofte borte på jobbreise i forbindelse med sin lederstilling, mens far gjorde lite for å disiplinere og ta vare på meg.

Mangel på faderlige rollemodeller var ifølge Sean en gjenganger blant kompisene og bekjente på hans alder.

Faren forlot til slutt familien. Bruddet gikk innpå sønnen.

– Da vi var yngre, hadde min søster og jeg hver vår walkietalkie som vi snakket til hverandre med om kvelden fra sengene våre mens mor og far kranglet om noe på kjøkkenet, forteller Sean som erkjenner at ekteskapet mellom foreldrene ikke var av den gode sorten.

Med storesøsteren allerede ute av huset og på god vei til å etablere seg med egen familie, bestemmer 18 år gamle Sean seg for også å spre vingene.

– Trengte et miljøskifte

Den unge, rastløse gutten begynte på universitetet i Las Cruces. Han bodde i en leilighet med en venn som var stikk motsatt av seg selv: Moden og motstander av narkotika. Her fikk Sean det han kaller en positiv innflytelse i livet.

Skolen var aldri noe sted Sean trivdes, med unntak av idretten som ofte er en del av skolene i USA. Derfor flyttet han til et universitet i delstaten Colorado hvor han kunne spille amerikansk fotball parallelt med skolegang.

– Jeg trengte virkelig et miljøskifte, sier han.

I Colorado oppdaget Sean imidlertid at narkotikaen han tidligere solgte i Las Cruces hadde en betydelig høyere salgspris i sin nye hjemby. Den mulige profitten ble for fristende til å motstå.

Men den åtte timer lange kjøreturen mellom byene var ikke uten risiko.

Slapp unna med et nødskrik

– Jeg kjørte en kveld fra Las Cruces til Colorado langt over fartsgrensen. I bagasjen lå én kilo marihuana og 56 gram kokain som jeg skulle selge. Tenk om politimannen som stoppet meg den kvelden hadde vært enda mer mistenksom, forteller Sean.

Mens han kjørte i en veldig høy hastighet, fikk Sean øye på blålysene i frontspeilet. Han ble med en gang svett i panna og svingte inn på en rasteplass lenger fremme.

Uten å tenke over det sprang han inn på et toalett før betjenten rakk å gå ut av politibilen. Etter et lite minutt kom Sean ut igjen og forklarte at grunnen til at han kjørte så fort var fordi han måtte så fryktelig på do. Ren løgn, selvsagt.

Politimannen rynket på nesa og spurte hvor den unge mannen er på vei. Sean oppga navnet på universitetet i Colorado. Studenttittelen hans så ut til å vekke tillit hos betjenten.

Tydeligvis kjente mannen i uniform godt til skolen, og det hele kulminerte med at Sean fikk en bot og beskjed om å kjøre mer forsiktig fra da av.

Vel vitende om hva som befant seg bak i bilen, trakk Sean et lettelsens sukk.

– Tenk om politimannen bare var ørlite mer påskrudd. Det kunne fort vært enden på min karriere og mange år bak murene. Mitt liv, kort og godt.

Sean innså at risikoen, blandet med lang reisevei, ikke var verdt å fortsette med.

19 år gammel flyttet han tilbake til Las Cruces, men denne gangen med en romkamerat av samme ulla som han selv.

– Da startet vendepunktet i mitt liv, forteller Sean.

Avslørt

Klokken fem en morgen banket det på soveromsvinduet til Sean. Det var politiet som lette etter en innbruddstyv som gjemte seg et sted i leilighetskomplekset. De spurte om å komme inn.

– Romkameraten min åpnet døren, men det skulle han nok ikke ha gjort, forteller Sean.

Politiet hadde nemlig en helt annen agenda, nemlig å lete etter spor av narkotika, etter tips fra andre naboer.

Det tok ikke lang tid før politiet fant nok bevismateriale mot Sean, og de fikk ham til å love å møte opp på stasjonen dagen etter for å avsløre alt han vet om miljøet.

Men straks politimennene har forlatt leiligheten samlet Sean sammen alt han eier og har i en koffert.

Han skulle flykte.

På flukt fra loven

Huset til søsterens familie i Arizona ble gjemmestedet til Sean i et halvt år. Han fortalte ikke til en levende sjel at han var på rømmen.

– Da familien spurte meg om hvorfor jeg var der, svarte jeg bare at jeg trengte en ny start, sier Sean.

Det var løgn, men også på sett og vis sant. En ny start var noe den unge mannen innerst inne lengtet etter.

– Det var her mor kom med i bildet, sier han.

Sean har alltid hatt et veldig godt forhold til moren sin. Selv om sønnen havnet i gjørma noen ganger, var ikke moren redd for å få møkk på fingrene for å hente ham ut.

Denne gangen foreslo hun at sønnen kunne utdanne seg til å bli fysioterapeut-assistent i Texas, en jobb som ikke krevde spesielt lang utdannelse.

Dessverre ble også dette skoleløpet for tøft for Sean. Men moren nektet å gi opp sønnen.

Hun ordnet ham en sommerjobb i byen Lubbock i Texas, hvor en venninne og kollega av henne bodde og jobbet.

– Her snakker vi midt i det tykkeste bibelbelte i USA, minnes Sean og ler.

På den tiden var ikke pastoren spesielt opptatt av Gud og Jesus.

Ble bedt for

Familien til Sean hadde aldri noe spesielt forhold til tro. Moren vokste opp i et kristent hjem, men øste ikke religionen ut over sin egen familie av den grunn.

– De gangene Gud ble tatt opp, sa jeg bare at jeg ikke ville snakke om det, minnes Sean.

Bestemoren derimot var en som alltid ba for barnebarna uten at det så ut til å gi uttelling i Seans tilfelle – før han flyttet til Lubbock.

– Damen jeg jobbet for var en brennende kristen. Hun så meg og aksepterte meg akkurat som jeg var. Det husker jeg betydde veldig mye, sier Sean.

Med et lite, men eget, krypinn i Lubbock, var den unge mannen i bunn og grunn ganske tilfreds med tilværelsen på dette tidspunket.

Men så kom telefonen fra moren som hadde fått et brev fra politiet.

Dommen faller

Etter å ha levd på en løgn i mange måneder, og på flukt fra politiet, forsto Sean at denne gangen kunne han ikke rømme.

Han bestemte seg for å takke ja til morens forslag om å involvere en advokat og møte konsekvensene.

– At mor var så snill, og igjen ville hjelpe meg, sier mye om henne, sier Sean.

Etter rettssaken falt dommen på 18 måneders prøvetid, som innebar en egen tilsynsfører som skal se til at den dømte utviser god oppførsel.

Familien til Sean mente det beste for ham var å fortsette å bo og jobbe i Lubbock hos den kristne fysioterapeuten.

Det skulle vise seg å være en god avgjørelse.

Truffet fra scenen

Sean fikk gang på gang tilbud om å bli med i kirken hvor morens venninne går.

Til slutt følte han på en viss trang til å gjengjelde alt det hyggelige hun hadde gjort for ham. Han bestemte seg for å bli med noen søndager på rad.

Church on The Rock er en diger kirke, i norsk målestokk, med et par tusen medlemmer den gangen.

Midt i salen fikk Sean høre et budskap fra forkynneren som traff ham midt i hjerteroten.

– Han snakket om omvendelse. Jeg husker det så godt: «Hvis du føler deg nedbrutt, uten vei ut av din situasjon, så kan Gud hjelpe deg. Med hans nåde, kan du komme som du er». Det var som om han snakket rett inn i mitt liv.

Mot slutten av møtet fikk alle som ønsket mulighet til å komme fram ved scenen for å bli bedt for. Sean kviet seg. Sjansen gikk fra ham.

Bønnen på senga

Hjemme på soverommet, liggende på senga med lukkede øyne, forvitret forsvaret til 20-åringen.

«Hvis du finnes, Gud, hvis det som ble sagt om deg er sant, så gir jeg mitt liv til deg her og nå. Jeg tror på deg.»

– Etter bønnen opplevde jeg en fred som kom over meg. Mitt liv var et kaos, men i det øyeblikket følte jeg en ro, minnes Sean.

Misjonsreise til Tsjekkia

Sean var nysgjerrig som nyfrelst kristen. Han stilte både store og små spørsmål rundt seg og ble mer og mer engasjert i kirken.

Nysgjerrigheten ble ytterligere vekket da han oppdaget menighetens årlige misjonstur til Tsjekkia. Sean, som aldri hadde vært utenfor USA, kjente en trang etter å henge seg på.

Det var bare ett problem.

– Med dommen på 18 måneder fremdeles gjeldende, måtte jeg høre med tilsynsføreren om jeg kunne reise. Han sa blankt nei. Og det jeg da gjorde, vil jeg ikke anbefale til noen andre senere, sier Sean og ser ned på skolissene sine.

Mersmak

Han sjanset på at tilsynsføreren ikke ville oppdage at han var borte og ble dermed med resten av misjonsgruppen som fikk høre at alt var på det rene.

Like utenfor Praha var han med og gateevangeliserte, hvor han blant annet delte sitt vitnesbyrd.

– Folk kom opp til meg og sa de relaterte til min historie. Alt ga egentlig bare mersmak, forteller Sean.

Etter noen uker kom han hjem igjen og møtte tilsynsføreren til det som var en jevnlig prat. Han fattet ingen mistanke. Faren var dermed avverget.

Prøvetiden ble så bestått, Sean begynte på bibelskole i regi av menigheten og lot seg i tillegg døpe på 21-årsdagen – som en gave til seg selv.

Likevel, den da frie og myndige amerikaneren klarte ikke å slutte å tenke på Tsjekkia og alt han opplevde der. En dag oppsøkte han ungdomspastoren sin for å dele sin beslutning.

Han ønsket å flytte permanent til Tsjekkia.

Visste ingenting om Norge

– Det var tøft å si farvel til familie og venner. Jeg hadde jo ingen planer om å komme tilbake.

Sean tørker bort en tåre fra øyekroken når han minnes avskjeden.

I Tjekkia fikk Sean øynene opp for ei jente som hans syntes både var vakker og morsom. Litt utfordrende var det at hun kom fra et underlig land han aldri har hørt om.

– Ingenting. Jeg visste ingenting om Norge, sier Sean og smiler.

De to fant tonen, og det gikk ikke mange årene før de både var gift, bosatt i Trondheim, og med i Pinsekirka Heimdal – menigheten hvor hun er vokst opp.

– Jeg husker hun sa til meg: «Hvis vi skal bli sammen, må du vite at jeg aldri vil bo i USA». Det gikk fint, sa jeg. Jeg vil heller aldri det.

Fra spøk til alvor forteller Sean at det ikke var en lek å komme som helt fremmed fra sørstatene i USA til et land med både kjølig klima og kultur.

Kaldt og ensomt

Sean og kona hadde et lite barn sammen den første tiden i Norge. Siden hun måtte tjene penger for å forsørge sin utenlandske mann, ble Sean gående mye alene sammen med barnet.

– Det var vanskelig for meg å få egne venner. I tillegg strevde jeg meg med å tilpasse meg kulda og mørket. De første årene var ensomme, forteller han.

I Pinsekirka Heimdal hadde familien riktig nok et fast fellesskap. Utfordringen var at både Sean og kona merket at det kriblet i fingrene etter å skape noe nytt.

– Menigheten i Tsjekkia var veldig aktiv, moderne og ønsket å prøve nye ting. Da vi først kom til til Heimdal, og merket at der sto det mer stille, ble det en kulturkrasj, forteller Sean.

De bestemte seg, sammen med lederskapet, for å bryte ut og plante en egen menighet i bydelen.

Lykkelig sammenslåing

Den nye menigheten slo rot på Saupstad, noen kilometer unna Pinsekirka Heimdal. Der vokste de til rundt 30 medlemmer på to år.

Dessverre fikk de problemer da en ny skole skulle bygges på tomten hvor deres lokaler lå. Flyttingen mellom andre lokaler tærte på fellesskapet i den ferske menigheten. Sean og kona så på nytt et behov for å tenke alternativt.

– På denne tiden hadde Pinsekirka stått uten pastor i tre år. Så vi ser rett og slett på muligheten til å slå oss sammen, forteller Sean.

Den pågående amerikaneren var ikke interessert i å gå tilbake i en menighet uten villighet til å prøve å gå nye veier.

Samtalen med ledelsen ble til Seans begeistring fruktbar, og han og kona fikk mulighet til å slippe seg løs.

– Det ble en lykkelig sammenslåing, smiler Sean.

Ber menigheter gi plass til unge

Heretter ble Sean pastor i en 50 prosent stilling, og senere i 80 prosent som han har den dag i dag.

– Vi merker at de faste medlemmene i Pinsekirka har tatt den nye medlemsmassen fra Søbstad varmt imot. Vi har blitt en harmonisk og dynamisk menighet, sier Sean.

Med en barnehage som rommer 40 barn, et byggeprosjekt som sørger for enda bedre plass og drømmer om både skole og andre utadrettede tiltak, ser Sean meget lyst på framtiden.

– Vi har et sterkt fokus på barn og barnefamilier her. Samtidig ser vi at bydelen vokser veldig, og derfor tror vi det blir viktig fremover å legge til rette for vekst. Vi ser at når vi våger å tenke annerledes så responderer ofte samfunnet positivt.

Han viser til både utegudstjenester under koronapandemien og samlingskvelder for barn og foreldre.

– Hvilke råd vil du gi til andre menigheter som føler at de står stille, men som ønsker mer utvikling?

– Se på hvilke ressurser dere har i egne rekker, spesielt de unge. Selv om de har drømmer og ideer som er annerledes, må de få rom til å spre vingene sine. Det er noe jeg mener hele Pinsebevegelsen må bli flinkere til; å sørge for at neste generasjon bevarer sin frimodighet og får mulighet til å bruke av sine gaver og talenter, sier pastoren.

Veien fra et destruktivt narkotikamiljø i Sørvest-USA til et progressivt kristenliv har vært lang, bokstavelig talt, men Sean Christie ser seg på ingen måte tilbake.

– Historien min er på langt nær ferdig skrevet. Jeg har bare så vidt begynt.