Leder
Per Søetorp stolte på Gud med hele sitt liv, men ikke lenger nå
En av trosbevegelsens fremste og mest synlige skikkelser på 80- og 90-tallet er Per Søetorp (63). I dag holder han Gud på en armlengdes avstand.
Publisert
Sist oppdatert
Det er mandag kveld. Klokken er 18.43. Jeg hadde ikke tenkt å sette i gang og skrive lederartikkel, men derimot sette i gang middagslaging. Men isteden har jeg dumpet ned ved kjøkkenbordet.
Jeg har akkurat kommet hjem etter å ha vært hos Per Søetorp noen mil sørvest for Oslo. Han er en av skikkelsene som symboliserte trosbevegelsens inntog, vekst og selvtillit på 80- og 90-tallet. Han var leder og lovsangsleder i Oslo Kristne Senter (OKS). Han reiste også rundt i Norges land i OKS sitt navn for å spre ordet om hva Gud holdt på med i hovedstaden.
Annonse
I hans nye selvbiografi «Kommer ikke far mer?» møter vi en 63-åring som har sett det meste av moderne karismatikk på nært hold. Jesus-vekkelsen. Trosbevegelsen. Toronto-vekkelsen. Pensacola. Med inderlighet, frimodighet og utstrakt lydighet har han fulgt Gud.
Det han har opplevd at Gud har sagt til ham, har han forsøkt å utføre. Noe som har innebåret stor personlig risiko.
Kritiske spørsmål må en hyrde alltid tåle, særlig når man endrer kurs.
I dag har Per Søetorp distansert seg fra Gud. Han beskriver det selv som at han år etter år har ringt og ringt Gud på telefon. Nå har han lagt igjen en beskjed på svareren, så får Gud ta kontakt om han ønsker det.
Det som gjør boken til Søetorp unik og interessant, er oppgjøret. Den er ikke rettet mot pastor eller kirke.
Som Søetorp selv sier; det er ikke først og fremst mennesker han har forventninger til. Men Gud.
For den tidligere lovsangeren er det store problemet Guds fravær, særlig når det gjelder som mest og særlig når Søetorp etter beste evne har satt himmel og jord i bevegelse for å være lydig mot Guds tiltale. Gjennom boken er det medrivende og fascinerende å følge den tidligere frimodige disippelen bygge sin sak mot Herren selv, etter mange åndelige skuffelser.
I dette tilfellet er det naturlig å stille det samme spørsmålet min egen far stilte meg på vei hjem fra onkel Knuts 70-årslag i forrige uke: Hvorfor skal KS intervjue Søetorp når han står der han står i dag?
Det er et godt spørsmål, som jeg siden har tenkt litt mer på. Mitt nølende svar er inspirert av Bibelen selv, om jeg får lov å være så pretensiøs. Der er det rom for både Klagesanger og Salomos Høysang. Ingen kunne klage på Guds fravær som gutta i Det gamle testamente.
Annonse
Samtidig skal vi selvfølgelig gi rikelig plass til gode nyheter, som vitnesbyrd – om Guds nærvær.
Når det er sagt, så er det selvfølgelig journalistens oppdrag og byrde å stille mange, kritiske spørsmål. Det må alltid en hyrde tåle, særlig når man endrer kurs mens alle fårene ser spørrende ut i bakgrunnen. Hvilket ansvar har man da, om man så heter Ulf Ekman eller Per Søetorp?
Den refleksjonen savner jeg i boken.
Portrettintervju av Per Søetorp publiseres i desember.
