Pinsebevegelsens fremtid

Under Pinsebevegelsens lederkonferanse Led 22 står Øystein Gjerme foran et kamera. Bak ham lyser en stor tv-skjerm med en graf. Gjerme forklarer at grafen viser Pinsebevegelsen drøyt hundre år lange historie fra rundt 1906.

30 år senere var det over 17.000 registrerte pinsevenner i Norge. Etter 50 år var antallet steget til nærmere 26.500. I dag forteller Gjerme at det er registrert 45.000 mennesker i Pinsebevegelsen.

I starten går grafen kraftig oppover. Gjerme har en forklaring på hvorfor: Det allmenne prestedømmet.

Når pinsegullet får skinne

Disse ordene høres kanskje ut som kjedelige teologiord som ofte sammenblandes med to andre teologiord: «Selvstendige menigheter».

Sistnevnte teologiord handler om at enhver menighet ikke står til ansvar for noen andre enn Gud. Ingen nasjonaloverbygning, nabomenighet eller andre pinseledere skal kunne fortelle menigheten noe som helst.

Det allmenne prestedømmet er noe annet, noe viktigere og mye mer kraftfullt. 66 år gamle Gunn Mattson fra pinsemenigheten Betel, Hommersåk er et godt eksempel på det. Hun intervjues kort tid etter Gjermes tale – og begrepet «det allmenne prestedømmet» blir levende ord:

– Alle troende Guds barn har et kall til etterfølgelse og tjeneste, sier hun.

For Mattson ble kallet tydelig allerede i tenårene etter å ha lest profeten Jesaja, nærmeste bestemt kapittel 6 og vers 8. Ifølge profeten spør Gud: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» For Mattsson ble det en dyp åpenbaring som ledet til et langt liv i tjeneste. 15 år gammel fikk hun ansvaret for et juniorarbeid i en av menighetens mindre utpostmenigheter. Siden har det gått i barnearbeid, tweensarbeid, søndagsskole, husgruppe og mye annet.

– Jeg ga det samme gjensvaret som Jesaja. Jeg er her, du kan sende meg, forteller Mattson.

Samlet menigheten for å følge Led Digitalt

Det allmenne prestedømme handler om at det ikke bare er prester, pastorer og misjonærer som er kalt, men alle. Alle troende Guds barn, som Mattsson sier. Det har gitt Pinsebevegelsen et enormt skyv og en kraft, som ikke er toppstyrt, men som kommer nedenfra.

– Det ble også en sterk opplevelse av at Gud har bruk for meg, at jeg betyr noe, noe som også ga meg en tydelig ansvarsbevissthet, sier hun.

Etter 50 år i tjeneste sier Mattson at Gud har vært trofast mot sitt ord, og at Gud har utrustet henne til kallet med gaver og evner.

– En dag skal jeg stå til ansvar overfor Gud. Da kjenner jeg på ansvaret i forhold til forvaltningen av utrustningen han har gitt meg.

Øystein Gjerme snakker videre om en graf som har flatet ut. Faren er at trenden går videre til nedgang. Midt i pandemien virker utgangen på den andre siden uviss. Hvor står Pinsebevegelsen og andre kirkesamfunn da? Vil kirkegjengerne komme tilbake, eller har livet og vanene endret seg i løpet av nesten to år med korona?

Gjerme snakker om strategier og menighetsplantinger, men han vet at alt dette avhenger av folk med en dyp følelse og forpliktelse til kall og tjeneste.

Det vil si folk som Gunn Mattson.

Vanlige folk, som deg og meg.